Produkter i denne test

2017 har vært et fantastisk år for gameren. To nye spillkonsoller kom på markedet, og tar vi med PS4 Pro, som i prinsippet kom i november 2016, har det vært utskifting over hele linjen. Men har det nå egentlig det?

Nei, for i prinsippet er to av maskinene ikke helt nye, men i stedet oppgraderte utgaver av allerede eksisterende konsoller, sendt på markedet for å fylle ventetiden og hullet inntil de nye maskinene frigis. La oss kalle det kunstig åndedrett.

Her snakker vi naturligvis om den neste Playstation og Xbox. Når de kommer, er uvisst, men mye tyder på at det vil bli i overskuelig fremtid.

Tiden hvor konsoller hadde en levetid på opptil 10 år eller mer, er lengst forbi, og selv om produsentene fortsatt er bundet til et løfte om å støtte spill utgitt til de gamle maskinene, trykker nye teknologiske landevinninger på, og øker behovet for kraftigere maskinvare. Det betyr nye maskiner, som fortsatt er bundet til den eldre og svakere maskinvaren, da de skal kunne spille de samme spillene.

Forbindelsen til fortiden

Men nettopp løftet om kompatibilitet bakover blir et problem når vi snakker om oppgraderte utgaver av eksisterende konsoller. Hele ideen med en konsoll er at maskinvaren er statisk, og at utviklerne derfor alltid vet akkurat hva de har med å gjøre. Dette gjør det lettere å optimere og forbedre ytelsen på de enkelte spillene. Når konsollmakerne sender en kraftigere maskin på markedet, rører de ved denne grunntanken, og deler kundene opp i et A- og et B-lag, samtidig som de setter stort press på spillutviklerne, som nå både skal lage spill til den gamle og den nye konsollen.

Programvareoppdateringer

Måten utviklerne hittil har løst dette problemet på, er ved å tilby en høyere oppløsning samt småforbedringer til blant annet frame rate. Disse forbedringene aktiveres via programvareoppdateringer, som oftest er på ganske mange GB, og derfor legger et stort press på internettforbindelsen samt den interne lagerkapasiteten. Til gjengjeld blir det mulig å spille i full 4K, og i noen tilfeller også med en frame rate på 60 bilder i sekundet. Det er ganske lekkert, og noe som hittil kun var forbeholdt PC-gamere.

Nytt utstyr

Dette stiller naturligvis spesielt krav til TV-en, hvor full HD (1080p) ikke lenger er nok. I stedet må du ut og investere i en 4K-TV med HDR. Husk også å oppgradere receiveren hvis du bruker den som switch. Det er med andre ord en dyr fornøyelse å være med på leken.

Har du ikke en 4K-TV, kan det imidlertid heldigvis fortsatt være en viss fornuft i de oppgraderte maskinene. Spillutviklerne kan nemlig også velge å utnytte ekstra minne og regnekraft til å forbedre opplevelsen i full HD, og for eksempel gi deg en høyere frame rate, og dermed en mer stabil opplevelse. Dette krever i tillegg også en programvareoppdatering.

VR og 3D

En annen måte man kan forlenge spillkonsollenes levetid på, er ved å introdusere ting som VR og 3D. Bare Sony holder fortsatt fast ved sitt PSVR-headsett, og stort sett alle har droppet 3D igjen. Det samme gjør seg gjeldende ved styring med kroppen. Microsoft hadde sitt Kinect-kamera, mens Sony hadde PS-move. Ingen av delene har vært noen større suksess, og er noe som i dag forbigås i stillhet.

Hva med Nintendo?

Og så har vi Nintendo. Som vanlig skiller de seg litt ut fra feltet og går helt sin egen vei. Nintendo Switch kan ikke vise spill i 4K, og er generelt slett ikke i nærheten av å være så kraftig som konkurrentene fra Sony og Microsoft. Men det trenger ikke å bety noe. Formelen til deres suksess er den samme. De har et stort arkiv av elskede karakterer, og maskinvaren kommer i annen rekke. Det betyr imidlertid ikke at Switch ikke har et par ess i ermet, og det er fett å se at japanerne fortsatt kan tenke nytt og annerledes, mens Sony og Microsoft tenker i piksler og teraflops.