test: Panasonic Lumix GH5S

Sleng på et ekstra tall eller en bokstav, og vips, har man en ny kameramodell. Slik kan det fortone seg fordi kameraprodusentene har latt det gå inflasjon i mark II, mark III og så videre. Alt for å skvise litt mer ut av den samme oppskriften.

Ofte er endringene i den nye utgaven av liten betydning for fotografer, men det finnes unntak.

Som Sony før dem med a7s, har Panasonic satt fingeren midt i alfabetet og slengt på en s, på Lumix GH5. Men den enslige bokstaven i rødt, markerer noe langt mer enn en marginal oppgradering av et ellers fremragende kamera.

Lumix GH5S er faktisk et helt annet kamera, rendyrket for videoopptak.

Det er av utseende praktisk talt helt likt som et GH5, men under det værtettede skallet, bor det et profesjonelt videokamera med 4K-video og egenskaper som proffene etterspør.

Det mangler den innebyggede bildestabilisatoren til GH5, og har en helt annen bildebrikke. Her er den 10 megapiksler på stillbilder, totalt omlag 12 Mp, og tilpasset ulike formater. Bildebrikken, eller sensor som det upresist kalles, er nyutviklet for kameraet, med to avlesningskretser. Den ene leser data under 640 ISO, den andre alt over til 204800 ISO.

Panasonic mener det gir bedre dynamikk og støykontroll, og kaller det Dual Native ISO.

Bildebrikkens støtte for flere formater, betyr at brennviddene stort sett beholdes (med minimale avvik), enten man skyter serieopptak i 4:3-format, eller UHD-video i 16:9 – eller 17:9. Som det heter i DCI-format.

Avanserte videoegenskaper

Det er ikke mulig å hente stillbilder fra 6K-oppløsning, som på GH5, men 4K-stills i 8 Mp er støttet. Det er også video i UHD og DCI, eller 4K/50p opptil 150 Mbps, og helt opptil 400 Mbps i 4K/25p.

Kameraet støtter 4K-video i 8-bit og 4:2:0, samt 10-bit/4:2:2, All-Intra og Long Gop-komprimering av videofilene som lagres. De kan lagres på ekstern opptaker via HDMI-kontakten, full størrelse forresten, eller på en eller begge av kortplassene. VlogL er standard i GH5S, og en betalbar oppgradering for eiere av GH5.

Det er også støtte for tidsskode og synkronisering av flere kameraer, via synk-kontakten foran, og kameraet har selvsagt hodetelefon- og mikrofonkontakter. Sistnevnte støtter også phantom power, slik at kondensatormikrofoner, kan brukes med GH5S.

Stillbilder

Det kan virke som stillbilder er sekundært på GH5S, men kameraet er et utmerket til foto. Så lenge man ikke trenger veldig høy oppløsning. Studiofotografer vil nok velge noe annet, men til nattfoto, eller bilder i lite lys, er dette et utmerket kamera.

Panasonic hevder at GH5S klarer å fokusere ned til – fem trinn, det er tilsvarer kveldsmørke.

Den høye følsomheten og støtten for 14-bits råfiler, gir mye å gå på i etterbehandling av bildene, og potensielt bedre bildedynamikk enn i GH5.

Kameraet har også Panasonics DFD-fokus (Depth From Defoucus ) med 225 fokuspunkter, og skuddtakt opp til 9 bilder/s. Eller 7 med kontinuerlig autofokus.

Få andre forbedringer

Opptaksknappen er helrød på GH5S. Det er også en rød ring rundt hjulet til venstre for OLED-søkeren, som forøvrig har fått oppdatert oppfriskningsfrekvens. Til 120 fps. Resten av kameraets ergonomi, er lik GH5, og kameraet kan naturligvis bruke det samme tilbehøret som GH5.

Den vribare pekeskjermen er også den samme. Som kjent kan fingeren brukes både til å bla i menyene med, flytte fokuspunkt og ta bilder med.

Det solide og værtettede kamerahuset ligger ikke uventet godt i hånden. Jeg skulle ønske innstillingshjulet foran og bak var trykkfølsomt. Da kunne man bekrefte valgene i menyene, uten å innom Menu/Set-knappen.

Bilde- og videokvalitet

Siden Panasonic har kastet ut den fine 20 Mp bildebrikken, og erstattet den med en med halve pikseltallet, er det naturlige spørsmålet om man mister noe på bildekvalitet her.

Svaret er både ja og nei. Detaljoppløsningen er ikke like god som på GH5, eller Lumix G9. Som bruker den samme 20 Mp bildebrikken, uten lavpassfilter. Men videofotografer trenger ikke mer enn 8,3 Mp for å ta opp UHD- eller 4K-video.

De kan plukke 8 Mp stills fra videofeeden, og får større sensorer fordelt over bildeflaten når antallet halveres. Legg til 14- mot 12-bits råfilopptak, og grunnen er redet for bedre bildedynamikk. Og mindre bildestøy.

Bildedynamikken ser faktisk ut til å være på linje med GH5- knapt bedre altså, men bildestøyen opp til 6400 ISO, er bedre kontrollert. Det er mulig å se svak kornstøy allerede ved 3200 ISO, men den er virkelig marginal. Fra 12800 ISO øker støyomfanget markant. Jeg vil si at det er grensen for hvor høyt man kan gå, hvis man ikke vil tilbringe mye tid med etterbehandling av bildene.

Ytelsen gjenspeiler seg i videoopptakene. Som forøvrig er mindre plaget med rolling shutter, enn GH5 er. Den høye bitstrømmen og frekvensen på 4K-opptak, gir faktisk bedre kvalitet enn GH5 klarer. Det sier ikke så lite, for GH5 var det beste kameraet vi hadde testet til nå. På video.

Men GH5S mangler bildestabilisator, og det er et stort minus for mange. Har man prøvd kombinasjonen av optisk og innebygget bildestabilisator (i kameraet), er det vanskelig å se hvordan man skal klare seg uten. Olympus OMD EM1 II og nevnte GH5 er eksempler på hvor bra dobbelt bildestabilisator fungerer.

Panasonic sier at de tenker at målgruppen for kameraet uansett bruker steadycam eller gimbal som stabilisator, dessuten er det teknisk sett vanskelig å kombinere effektiv intern stabilisering med ekstern, tredjeparts gimbal.

Konklusjon

Panasonic Lumix GH5S er ikke et kamera for hvem som helst. Mange kommer lengre med et Lumix G9, eller GH5 dersom de trenger et kamera til både stillbilder og avansert video. Men til rendyrket video, er GH5S et bedre valg. Det har noen egenskaper som bare proffer etterspør, og for dem er GH5S det beste valget blant de tre. Sammen med Panasonic – og Olympus – store utvalg av kvalitetsoptikk, er et Lumix GH5 S en kraftpakke av et videokamera.