test: Olympus M.ZUIKO Digital ED 17mm f1.2

En av grunnene til å velge Olympus, er det enorme utvalget av kvalitetsobjektiver. Ikke bare Pro-zoomene, men særlig de nye Pro-objektivene med fast brennvidde. 25mm f1.2 og 45mm f1.2, og nå den nye 17mm f1.2.

De tre objektivene har mange like egenskaper, som samme blenderåpning, og er solide konstruksjoner med værtetting og Olympus karakteristiske fokus-clutch. Hvor man napper fokusringen bakover for umiddelbar manuell fokus.

Pro-utgaven er det lyssterke alternativet til den lille M.Zuiko 17mm f1.8. Objektivet er større og tyngre, men inneholder mer glass. Blant annet med Zero Coating Nano som demper strølys, ED-linseelementer bedre kontroll av lyssamling, høyere oppløsning og asfæriske elementer (DSA: Dual Super Aspherical) for bedre kontroll av fargebrytning.

Den optiske ytelsen er virkelig enestående høy for det som i praksis er en 34mm – moderat, vidvinkel. Ikke uventet er det synlig, men moderat, vignettering på full blender, men den forsvinner fra f2 og oppover. Da er også skarpheten jevnere over størsteparten av bildeflaten, og ekstremt god helt til f11 hvor diffraksjon demper skarpheten, også i sentrum.

Objektivet er ikke særlig følsomt for strølys når solblenderen er på, og det er heller ikke nevneverdig linjefortegning (for en 34mm). Kromatisk feilbrytning er godt dempet, og objektivet er særdeles godt korrigert.

Olympus hittil bredeste proff vidvinkel er nesten prikkfritt på alle vesentlige optiske parametere. Skarpheten er høy også i kantene for en 17mm, det er relativt kompakt, lett, værtettet, og den høye lysstyrken gir nydelig myktegning (bokeh) av bakgrunner. Det er på alle måter et proffobjektiv.