TEST: Leica Q3 Monochrom

Sorthvitt skaper en litt annerledes måte å fotografere på. For mange er det frigjørende å slippe å forholde seg til farger, for da kan man konsentrere seg mer om å fange lys, skygger og gråtoner. Uten å måtte ta hensyn til farger overhodet. 

Det er bare å prøve selv. Velg sorthvitt i kamerainnstillingene, og prøv deg fram. Når fargene forsvinner fra søkeren, glir man gradvis over til å tenke i sorthvitt. Og når man får bildene opp på en større skjerm, synes mange at bildene får en annen atmosfære i sorthvitt, enn de gjør i farger.

Liker man farger bedre likevel, er det bare å endre innstillingene. For bildene kan uansett konverteres til sorthvitt senere, skulle man ønske det, ikke sant?

Men velger man et kamera som Leica Q3 Monochrom, har man ikke noe valg. Kameraet lagrer utelukkende sorthvitt bilder, og det er ikke mulig å ta fargebilder overhodet. Sånn sett blir Q3 Monochrom et nisjekamera, akkurat som forgjengeren Q2 Monochrom var det. 

Q3 Monochrom deler den lyssterke Summilux 28mm f1.7, med Q2 og Q3, og som er en av de skarpeste 28mm vidvinkelobjektivene vi har testet.

Men resten av kameraet er basert på Q3, som betyr at man får en Maestro IV prosessor og den samme bakbelyste 60 megapiksel bildebrikken i fullformat, som sitter i Q3 og Q3 43, med et par vesentlige forskjeller.

Bildebrikken har ikke noe lavpassfilter eller fargefilter, og følgelig er det ikke noe interpolering av farger her, og det gjør to vesentlige ting med filkvaliteten: Skarpere detaljgjengivelse og mindre bildestøy. 

Man kan fremdeles beskjære utsnittet fra 28mm til 90mm med et knappetrykk, bare husk at 60 Mp blir 18 Mp oppløsning fordi man beskjærer bildeformatet for å få et utsnitt som tilsvarer 90mm. Det er også mulig å beskjære for å få et utsnitt tilsvarende 35, 50 og 75mm brennvidde.

Tekniske likheter

Bortsett fra en sorthvitt bildebrikke og bare monokrome markeringer på kameraet og objektivet, er Q3 Monochrom samme kamera som et Q3 med Summilux 28-en. Den hybride fasefokusen i Q3 er erstattet med kontrastbasert 315-punkters autofokus på Q3 Monochrom.

Kameraet deler det samme værtettede kamerahuset i matt sort lettmetall, en stor 5,76 Mp OLED-søker, vippbar pekeskjerm, HDMI- og USB-C-tilkobling, med støtte for tilkoblet (tethered) opptak, og kortplass for et SD-kort. Bildene som kan lagres i DNG og/eller jpeg, kan overføres til Leicas Fotos app på mobilen.

Kameraet kan også lades med håndgrepet HG-DC1, som støtter trådløs QI-lading på en ladeplate.

Videoopptak i sorthvitt kan gjøres med opp til 8K30p, eller 4 60p, i 10-bit med 4:2:2 subsampling. Her er det også mulig å filme med L-Log profil, og i Apple ProRes 422 HQ i 1080 full HD.

Leica har ryddet i skjermmenyene på Q3 Monochrom, og det er forbilledlig enkelt å navigere på skjermen, og få, men store knapper gjør kameraet oversiktlig.

Å tenke i sorthvitt 

Med andre ord, å fotografere med et Q3 Monochrom er akkurat som å fotografere med et Q3. Bortsett fra at man sitter igjen utelukkende med sorthvitt bilder.

Det betyr at man tvinges til å tenke på verden i gråtoner, lete etter lyset i skyggene, uten å måtte forholde seg til fargene rundt seg. Befriende helt klart, men det byr også på et par utfordringer. For eksempel kan man miste detaljer i høylys ganske fort, hvis man overeksponerer et bilde med mye lys i. Det andre er at bildene til å begynne med blir en grå masse. Uten noen farger til stede, er man avhengig av å skape kontraster i bildene, for å gjøre dem teknisk interessante, i det minste.

Den kreative gevinsten kommer etter hvert som man blir vant til sorthvitt, og da oppdager man hvor mye mer interessant bildene plutselig kan bli. Kanskje er det en annerledes kreativ prosess som gjør det, men det er noe med sorthvitt som fenger mer enn farger ofte gjør.

En bonus med kameraets sorthvitt bildebrikke, er at den økte lysfølsomheten og færre filtre, gjør kameraet bortimot immun mot bildestøy. Her kan man fint skyte nattbilder i 25000 ISO, uten å bekymre seg nevneverdig for støy. Selv med kameraets støydemping slått av. 

Bildekvaliteten er fantastisk, rett og slett. Det skarpe objektivet matcher bildebrikkens evne til å hente mikrodetaljer, og detaljoppløsningen er fremragende. Og, siden man slipper støy i skyggepartiene, får man altså oppsiktsvekkende rene bildefiler.

Som samplebildene i artikkelen viser, selv på en liten mobilskjerm, og sterkt komprimert for nett.

Konklusjon

Et kamera som bare lagrer bildene i sorthvitt, er slett ikke for alle. Spesielt når man tenker på at prisen definitivt er i det øvre sjiktet for et kompaktkamera. Men kameraets appell er likevel vanskelig å ignorere. Når man blir låst til sorthvitt, tvinges man til å tenke nytt. Sommerens lyse fargepalett, høstens varme gule- og rødtoner, et solbrent ansikt, og fargerik arkitektur, blir irrelevant med et kamera som dette. Men det meste annet kan se enda bedre ut i sorthvitt, enn i farger.

De fleste som kjøper et kamera som dette, har minst ett kamera til, og det kan garantert lagre fargebilder. Så da kan man velge.