Search
Generic filters

: Kompaktkameraer med 10 og 12 x zoom

Se mer med superzoom

Kraftig zoom er ikke forbeholdt store kameraer. Disse fire går ned i lommen og gir deg likevel 10 x zoom eller mer. Praktisk, men ikke uproblematisk.

Lyd & Bilde mener

Meget høy bildekvalitet God videokvalitet Rask motivautomatikk Kjapp og betjeningsvennlig
Ingen optisk zoom på video Bildestøy fra 800 ISO Optisk fargebrytning Treg blitslading
  • Type: kompakt
  • Bildesensor/oppløsning: CCD 12,1 Mpix effektivt
  • Optikk (tilsv. 35 mm-format): 28–336 mm f3.4–5.3
  • Zoom: 12 x
  • Lagringsmedia: SD-kort
  • Skjerm: 3’’ LCD, 230 000 bildepunkter
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 3299 kr

Nå trenger man ikke lenger et stort kamera for få større zoom. Små kompakter har fått lengre zoom for hver nye generasjon som er blitt lansert, og nå kan man velge blant flere kompaktkameraer med 10 x zoom eller mer. De minste av dem, som Olympus Mju 9000, er ikke stort større enn et kamera med 3 x zoom, men har med sine 10 x zoom langt større rekkevidde. Som gjør det mulig å få med mer på bildene fordi kameraet har bred vidvinkel på 28 mm og 280 mm tele, som gjør det mulig å komme nærmere motiver som er langt unna. Veldig praktisk.

Det hendige formatet gjør at flere og flere foretrekker å betale noen hundelapper ekstra for mer zoom, for kameraet er ikke mye større enn et med 3 x zoom. De fire kameraene i denne testen ser ut som et vanlig kompaktkamera med 3 eller 5 x zoom, Samsung WB500 og Canon Powershot SX200IS er litt større enn Olympus-kameraet og Panasonic Lumix TZ7. Alle har videoopptak i HD-kvalitet, foruten Olympus-kameraet som bare har VGA-kvalitet, og Lumix TZ7 har i tillegg stereolyd og zooming under opptak. Så her er det kameraer for enhver smak, men som har flere andre ting til felles enn kraftig zoom.

Superzoom
Den praktiske fordelen med den store rekkevidden zoomobjektivene i denne testen har, byr også på store utfordringer. Når man øker zoomrekkevidden må man lage mer komplekse objektiver. Slikt skaper ofte optiske problemer, som fallende skarphet i hjørner, synlig fortegning og økt fare for fargebrytning som arter seg som fargestikk langs kontraststerke konturer i bildet. Objektivets lysstyrke – hvor mye lys som kan slippe gjennom objektivet – blir dessverre mindre når man zoomer til lange brennvidder (tele), noe som kan føre til upresis og tregere autofokus på lange brennvidder.

I tillegg fører tap av lysgjennomslipp til at lukkertidene faller så mye at de i verste fall blir så lange at man risikerer uskarpe bilder. De fleste kameraer kompenserer for dette med en innebygget bildestabilisator som kompenserer for bevegelser og gir skarpere bilder i lite lys og på lange lukkertider. Enkelte kameraer skrur i tillegg opp lysfølsomheten (ISO) for å kunne ta bilder med kortere lukkertider. Kameraer som har både mekanisk bildestabilisator og automatisk økning av lysfølsomheten (ISO), skryter ofte av dobbel stabilisator, mens de i virkeligheten bare har én stabilisator. Den mekaniske.

Smart automatikk
Alle kameraer i testen er fullautomatiske. Alt man trenger å gjøre er å zoome inn motivet og trykke på utløseren. Kameraet tar seg av fokus, lysmåling og eksponering, og stiller hvitbalanse slik at man ikke får fargestikk, og justerer lysfølsomheten etter lysforholdene. Men nyere kameraer har i tillegg smart automatikk med noe som kalles motivgjenkjenning. Da finner kameraet selv ut om motivet er så nært at det må slå på makrofunksjonen, eller for eksempel om motivet er i bevegelse og sportsautomatikken må aktiveres for å få så korte lukkertider at bildet blir skarpt.

Denne funksjonen heter Intelligent Auto på Lumix- og Olympus-kameraene, eller bare Smart Auto merket med et grønt symbol på Canon-kameraet. Samsung WB500 har ikke smart automatikk som velger motivprogrammer for deg, her må man velge dem selv. Ansiktsgjenkjenning er en utbredt funksjon som alle kameraene i testen har. Den registrerer at det er ansikter i motivet og prioriterer fokus og eksponering på ansiktene, slik at de blir skarpt gjengitt og korrekt eksponert.

Videoopptak
Alle kameraene i testen har videoopptak med lyd. Olympus Mju-9000 tar opp video i vanlig 4:3-format og kun i VGA-oppløsning, mens de andre tre kameraene tar opp HD-video med høyere oppløsning i 720 linjer i 16:9 bredformat. Lumix TZ7 lagrer videoopptakene i AVCHD-format, som nyere HD-videokameraer og som gir bedre bildekvalitet kombinert med små filer. Men TZ7 komprimerer filene ytterligere for å spare lagringsplass, derfor heter lagringsformatet AVCHD Lite på TZ7. Som i tillegg har opptak av stereolyd i Dolby-format, og som eneste kamera i testen, optisk zooming under videoopptak.

Med en HDMI-kabel tilkoblet kameraene kan videosnuttene vises på en flatskjerm i god kvalitet, langt bedre enn VGA-kvalitet. Men som denne testen viser, er ikke kvaliteten på HD-video fra noen av disse kameraene så god som fra et vanlig HD-videokamera.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre.

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.

Kvalitet i verdensklasse

Kjærligheten er bunnløs, men jeg vet at det aldri kan bli oss. Herregud som jeg vil savne M.

De fleste husker sin første bil. Sitt første kyss. Noen sågar sitt første kamera. Alle har et bilde i hodet av det, selv om det er lenge siden. Bildene fra det første kameraet eksisterer kanskje fremdeles. Hvis ikke, sådde det kanskje spiren som gjorde at man aldri har sluttet å fotografere. Enten man er lykkelig amatør, eller hardtarbeidende proffotograf.

Mitt første Leica var en IIIg fra slutten av 50-tallet. Et befriende enkelt målsøkerkamera med optisk søker, en 5 cm blender 3,5, og ingen lysmåler. Det var separat, ekstrautstyr. Kameraet var fantastisk solid bygget, og kvalitetsfølelsen overgikk alt japanerne laget på den tiden. Men vi gled fra hverandre og mens jeg gikk over til mellomformat, fikk IIIg-en et nytt hjem hos en Leica-samler, som så en potensielt stigende verdi i en IIIg.

Han fikk rett.

I dag kan eldre Leica-kameraer bytte eier for mer penger enn kameraet kostet nytt. Om det også vil skje med Leica M, er usikkert. Men det som er sikkert, er at i M, har Leica laget sitt beste kamera noensinne. Og kanskje det beste i verden. Det handler ikke bare om status, men varig kvalitet, og ikke minst: Den affeksjonen man som fotograf kan føle, når verktøyet er så perfeksjonert at det blir en forlengelse av sinnet.

Klassisk målsøker
Som alle M-modeller siden M3 fra 1954, har kameraet en stor optisk målsøker – M for Messsucher. Skjønt det er mer presist å kalle den en rammesøker, fordi den for første gang markerer brennvidde og bildevinkler med en ramme som fyller hele søkeren. Uansett objektiv. Kameraet som bare kalles M – ikke M10 som ville vært naturlig etter forgjengeren M9, har fått en helt ny 24 megapiksler CMOS-bildebrikke i småbilde/fullformat på 24 x 36 mm.

Leica-M-black_back

Den er utviklet sammen med CMOSIS i Frankrike, og bruker en mer konveks type mikrolinse over alle sensorene, som skal gi bedre lysfølsomhet, også i ytterkanten av bildesirkelen på vidvinkelobjektiver.

Kameraet kan også ta opp video i full 1080p oppløsning, med 25 eller 24 bilder i sekundet. Og har fått en egen opptaksknapp. En ny, høyoppløst skjerm med 920K billedpunkter, beskyttet av ripesikkert Gorilla-glass, og en tilbehørsport bak blitsskoen, skiller kameraet tydelig fra M9.

Tilbehørsporten kan brukes til en tilkoblet stereomikrofon, eller en Leica (og Olympus) LCD-søker, som er ekstrautstyr. LCD-søkeren er praktisk av mange grunner, blant annet fordi den i likhet med å bruke skjermen som søker, live view, har fokusassistanse: Focus Peaking. Som er hvite eller røde markeringer av konturene, der motivet er i fokus.

Leica-M-black_front

En funksjon som er nyttigere enn man skulle tro. For M er fremdeles et rendyrket manuell fokus-kamera.

Rendyrket
Fokuseringen foregår på gamlemåten, med mekanisk overføring fra objektivet. Den lager et forskjøvet splittbilde i sentrum av søkeren, som man bruker når man fokuserer skarpt. En metode som krever tilvenning. Særlig om man har vokst opp med autofokus.

Leica-M-silver

Det høres kanskje ut som en anakronisme med manuell fokus i våre dager. Men det forsinker ikke fotoprosessen så mye som man kanskje tror. Med litt øvelse kan man fokusere forbausende kjapt selv, og ikke minst, selv bestemme hvor fokusplanet skal ligge.

Blant ekstrautstyret til M, finnes det en Leica R til M objektivadapter. Med den kan man bruke Leica R-optikk på kameraet og se 100 prosent bildeutsnitt med fokusassistanse, på den elektroniske søkeren, og skjermen. Et nytt håndgrep med integrert GPS-modul finnes også til kameraet, som tross alle likhetene med forgjengeren, er et langt bedre, og mer rendyrket verktøy.

Har man aldri tatt i et Leica M-kamera tidligere, vil man bli forbløffet over vekten. 700 gram uten optikk, er mye for et kamera som er relativt kompakt til fullformat å være. Men det tar ikke lang tid før man setter umåtelig pris på hvor velplassert alle knapper, ratt og innstillingshjul er. Selv uten håndgrep montert, ligger kameraet godt i hånden. Husk, det er et velprøvd design, men M er oppgradert med forseglinger mot dårlig vær, og ikke minst, det er vesentlig raskere i bruk enn M9.

Alle responser er vesentlig kjappere, bildevisning etter eksponering er umiddelbar. Skudd- og bufferhastigheten er også langt bedre. Her kan man skyte bildeserier – med et raskt nok minnekort, enda lengre, og sjekke det siste bildet ved å holde utløserknappen inne etter endt eksponering. Praktisk om man allerede har slått av bildevisningen.

Knappene på baksiden er tydelig markerte, både i respons og markering, og på fronten sitter en knapp for eksponeringskompensasjon. Et innstillingshjul stikker frem ved siden av tommelgrepet bak, og en info-knapp i sentrum av navigasjonshjulet, viser status på batteri, minnekort og basisinnstillinger. Det er flere små forbedringer, som et ryddigere menysystem, men minnekortspalten burde vært flyttet til siden av kameraet. Ikke under den antikvariske bunnplaten, som Leica godt kan ta livet av i neste generasjon M, for min del.

Bildene
Ser man bort fra legendestatusen og eksklusiviteten, er det mange grunner til å arbeide med et Leica-kamera. Den enkle og medgjørlige betjeningen, solid kvalitet, og god annenhåndsverdi, er andre grunner. Men det er bildekvaliteten fra et M med M-optikk, som vil få øynene på stilk. Ikke fordi den er så utrolig mye bedre enn fra et Nikon D800S eller Canon EOS 5D mk III, den er strengt tatt i samme, høye, klasse. Nei, grunnen er de organiske kvaliteten bildefilene viser.

M-EVF

Toneomfanget ser så naturlig ut. Det ligner på mange måter film, glattere og uten synlig kornstøy. Kanskje ikke like filmaktig som fra et M9, men her er det mye bedre bildedynamikk, særlig på høy ISO-følsomhet.

Nydelig saturering av komplementærfarger gjør at for eksempel rødt ikke ser så kunstig ut, men mer naturtro, enn man vanligvis opplever fra digitalkameraer. Enten man studerer råfilene (DNG) eller jpeg-filene fra kameraet. Bildene ser ikke så flate ut, mer som om en ekstra dimensjon bidrar til å skape mer dybde i bildene.

M-R70-180-handgrip-EVF

Man må se det på en utskrift for å skjønne hvor mye mer naturtro bildene fra Leica M ser ut, sammenlignet med andre fullformat kameraer.

Etter de første par hundre bildene sluttet jeg å bry meg om ISO-innstillingene. I godt lys brukte jeg konsekvent 200 ISO. Resten av tiden, om ettermiddagen, kveld og innendørs, lot jeg kameraet gjøre jobben med å sette lysfølsomheten. Da kunne jeg fokusere kun på eksponering (med multisegment lysmåling) og utsnitt. Den ekstreme oppløsningen gir en uovertruffen detaljskarphet, og den forrykkes minimalt når ISO-verdiene stiger til 3200 og 6400 ISO. Jeg vil påstå at 6400 ISO her, tilsvarer støyomfanget fra et EOS 5D mk III på 3200 ISO. Med en vesentlig forskjell, fargetonene fra M ser bedre ut, også på høy ISO.

Helstøpt kvalitetsverktøy
Minnene om min gamle Leica IIIg har kanskje bleknet i takt med bildene, men det er unektelig noe spesielt med det å fotografere med et kamera, og ikke en datamaskin med optisk glass. Den taktile følelsen, selve prosessen med å se, komponere, bestemme eksponering og fokusere, gjør for min del prosessen mer tilfredsstillende. Når i tillegg resultatene blir så sublime som fra Leica M, blir man oppstemt og inspirert. Kjærligheten til fotografiet blir sterkere, og båndene til kameraet tettere. Man kan alltids finne noe å kritisere, men å kritisere Leica M for eksempelvis mangelen på autofokus, er som å kritisere en formel 1-bil for mangelen på bagasjeplass. For det er ingenting trivielt med et Leica M.

Panasonic Lumix TZ7

Lumix-kameraet er dyrest og best på HD-video, men ikke best på alt.

Lyd & Bilde mener

Strålende bildekvalitet Svært god videokvalitet i HD Kjappe reaksjoner God optisk ytelse
Funksjonshjulet! Synlig bildestøy fra 800 ISO Begrenset lengde på HD-opptak Mangelfull programvare
• Type: kompakt
• Bildesensor/oppløsning: CCD 10,1 Mpix effektivt
• Optikk (tilsv. 35 mm-format): 25–300 mm f3.3–4.9
• Zoom: 10 x
• Lagringsmedia: SD-kort
• Skjerm: 23’’ LCD, 460 000 bildepunkter
• Pris: 4 490 kroner
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 4490 kr


For alle som vektlegger videokvaliteten, er det ingen vits i å lese om de andre kameraene i testen. Lumix TZ7 har klart best bildekvalitet på videoopptak, attpåtil med optisk zoom og nesten støyfri stereolyd. Med god 720p HD-kvalitet. Dessuten er det mindre enn Canon SX200IS og TZ7s intelligente automatikk er den raskeste og best fungerende i testen. Med 12 x zoom fra 25–300 mm og optisk bildestabilisator mangler kameraet ingenting. Et lite håndgrep gjør at det ligger godt i hånden og med unntak for en kjempeblunder, har TZ7 – sammen med SX200IS – den beste betjeningsvennligheten i testen.

Panasonic har nemlig glemt å gi funksjonshjulet på toppen en skikkelig stopper. Dermed risikerer man at kameraet står på en helt annen innstilling enn den man valgte sist, for hjulet roterer nærmest fritt. Legg det i lommen, og du er garantert at det står på en helt annen innstilling når du skal bruke det igjen. En egen knapp aktiverer videoopptak, som lagres i AVCHD Lite. Et HD-format som komprimerer filene så mye at de tar mindre plass enn vanlig. Ulempen er at programvaren som følger med, fungerer dårlig og tregt med AVCHD Lite, og så langt finnes det knapt støtte for formatet i annen programvare. Videofilene kan heldigvis lagres i Motion JPEG i full oppløsning. Da kan man åpne filene i det meste av programvare, men de tar altså mer lagringsplass og med 2 GB lagringsbegrensning betyr det maksimalt 8 minutters videoopptak i full oppløsning, mot 15 minutter i AVCHD Lite.*

Bildekvalitet
For de som vektlegger videoopptak tungt, er det bare å bla opp. Lumix TZ7 leverer den beste videokvaliteten i HD i denne testen. Lydkvaliteten er hørbart bedre, med klarere lyd og lite støy. Bildekvaliteten fra stillbilder er svært god for et kamera i denne klassen med så mye zoom. Leica-objektivet er det skarpeste i testen, og det vises på bildene som ser mer levende ut. Samtidig har Panasonic klart å temme fargebalansen som er nesten like nøytral som på Olympus-kameraet. Hvitbalansejusteringen er derimot den mest ujevne i testen, og bommer oftere innendørs enn de tre andres hvitbalanse.

Men kameraets automatiske motivprogram er lynkjapt, det samme er autofokusen og serieopptak (2,5 bps). Noe som gjør TZ7 bedre egnet til action enn noe annet kamera i testen. Følgefokusen henger godt med i svingene, og selv i lite lys klarer kameraet å finne fokus. Bildestøyen blir synlig ved 400 ISO, men på utskrifter må man opp i 800 ISO for å se den godt. Da forsvinner også detaljer i bildene, og ved 1600 ISO er detaljene temmelig utvisket. Med tap av bildeskarphet som ytterligere resultat.

Konklusjon
Bildekvaliteten fra Lumix TZ7 er på høyde med Canons, den optiske skarpheten er litt bedre og videokvaliteten mye bedre på HD-opptak. Men så koster også Lumixen over 1000 kroner mer. Kameraet er det raskeste i testen, med høyest skuddtakt og best batteritid. Alle vil lykkes med å få gode bilder i de fleste situasjoner, bare de husker å sjekke posisjonen til funksjonshjulet som ikke kan låses i valgt stilling.
 

Oppsummering:

De flere hundre testbildene viste ikke store forskjeller i bildekvalitet. Alle kameraene kan anbefales, men noen er bedre enn andre på enkelte områder.

Ingen av kameraene er så dårlige på noe enkelt punkt at vi har forbehold mot noen av dem. Likevel, de er ikke alle like godt egnet i de samme situasjonene, selv om egenskapene er ganske like.
Uansett modell får man skikkelig lang zoom og vidvinkel. Alle fire er relativt kompakte til å ha så lang zoom, men Olympus Mju-9000 er aller minst. Og lettest. Det er også her man får den beste fargegjengivelsen og bildekontrasten, som gjør at bildene fra Olympus-kameraet ofte ser mer naturlige ut enn fra noen av de andre i testen. Fremragende reisekamera for de som ikke vil stille inn noe, men overlate teknikken til kameraet.

Ordentlig bred vidvinkel får man først hos Samsung WB500, som med 24 mm favner bredere enn samtlige i testen – selv om Lumix TZ7 rekker ned til 25 mm. Samsung-kameraet når ikke helt opp på bildekvalitet i denne testen, men forskjellene er ikke så store som karaktersettingen kan tyde på. Betjeningsvennligheten er god, bedre enn på Olympus-kameraet, men bildekvaliteten er bedre fra Olympus Mju-9000. De to beste i testen er Canon PowerShot SX200IS og Panasonic Lumix TZ7 som er perfekte valg for alle som vil ha så mye som mulig pakket inn i et lite kamera. Uten å kompromisse for mye på bildekvaliteten. Begge er ypperlige allroundkameraer, som de fleste kan bruke til det meste. Mens betjeningsvennligheten er best på Canon SX200IS, er videokvaliteten fra Panasonic Lumix TZ7 bedre. Derimot skiller det lite i bildekvalitet på stillbilder – selv om TZ7 har den beste motivautomatikken – så de som ikke bryr seg om videoopptak, bør heller vurdere Canon-kameraet som er billigere. Men skal man ha videoopptak i HD, og er villig til å betale mer, er Panasonic Lumix TZ7 et hode foran.
 

Olympus Mju-9000
Alle som har lyst på skikkelig zoom, men vil ha et ­lite kamera, bør velge Olympus.
Samsung WB500
Med Samsung-kameraet får man den rå­este vidvinkelen, og samtidig 10 x zoom.
Beste kjøp
Canon-kameraet er svært brukevennlig, leverer god ­bilde­kvalitet og har den lengste telen i testen.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Hvis e-sportavtalen gikk i vasken, men du fortsatt vil spille på høyt nivå, har MSi en løsning som er skreddersydd til planen din.
    Endelig noen som slår Sony på støydempende hodetelefoner. Og det er Sony selv! WH-1000XM4 overtar tronen som markedsleder.
    På jakt etter en storskjerm til fornuftig pris? Da kommer Sony XH8096 akkurat som bestilt.
    BMW i8 er ingen Tesla. Den er mye fetere!
    De som nettopp har bestilt seg flunkende ny Audi e-tron, UTEN å krysse av for Bang & Olufsen lydanlegg, får ha oss tilgitt når vi sier: Auda …!
    Yamaha viser med all tydelighet hvorfor de behersker high-end bedre enn de fleste, med en platespiller som river ned konvensjoner og går sin egen vei.
    De små Klipsch-høyttalerne banker lydplanker på spilleglede og lydtrykk, og funker like bra på tv-en som mobilen.
    OnePlus Nord ble markedsført som om mobilen var ensbetydende med Jesus gjenkomst. Det er den ikke, men mindre kan vel også være bra.

    Aktuelle tilbud

    Annonse
    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.