Få andre musikkfestivaler kan skilte med så mye ”street cred” som by:Larm. Festivalen som fronter oppadkommende artister som ingen andre. Med unntak av noen trekkplaster er dette nemlig hovedsakelig en festival som retter fokus på nye talenter. Ekte musikkjenner har selvsagt hørt om alle sammen…
Personlig virker det som om min innsikt i ny musikk minker fra år til år, det er banna umulig å holde styr på alle de nye artistene som blomstrer opp. Derfor er by:Larm en bra måte å fornye horisonten på.
Nært sagt samtlige konsertlokaler i Oslo blir satt til disposisjon til festivalen, det gjelder derfor å ha gode sko – for det blir mye gåing om man skal få med seg alt man har ringet rundt i programmet.
Jeg hadde faktisk aldri vært på by:Larm før, og hadde ingen rutine på når det var lurt å møte opp til hver konsert. Jeg og mitt følge fikk surt erfare at det gjaldt å møte opp i god tid, skulle man ha sjans til å slippe inn i det hele tatt.
Torsdagen skulle vi nyte tonene fra Hanne Kolstø på The Crossroad Club nederst i Maridalsveien. Vi endte opp med å høre henne fra køen på utsiden, gjennom en lukket dør. Å møte opp et kvarter før konsertstart var slettes ikke tidsnok.
Søndagen skar det seg tilsvarende da vi ville se Aurora Aksnes på Gamla. Da møtte vi opp en halvtime før konsertstart, som igjen ikke var nok til å få slippe inn. Godt gjort, når selve konserten varte 24 minutter (noen vi kjente hadde vært der og faktisk kommet inn).
Men de få konsertene vi fikk med oss, ga mersmak.
Torsdagen fikk vi ikke med oss stort. Men vi var en liten tur innom Blå hvor vi så et merksnodig band ved navn Thor, som skulle gi oss ”skamløst fengende progressiv pop ikledd kinematisk storslått drakt.” Det kan godt være. Sært var det i hvert fall. Blå var egentlig ikke en del av by:Larm, men hadde sitt eget arrangement hvor de feiret sitt 16-årsjubileum. Men alle med by:Larm-armbånd slapp inn.
Vi endte opp på Rockefeller og så Veronica Maggios halvtime lange sett. God stemning, proppa fullt av folk, og en mini-hitparade.
Søndagen gjorde regnværet oss late, og etter vi ble nektet adgang på Aurora Aksnes på Gamla, søkte vi tilflukt på Sentrum Scene. Resten av kvelden.
Vi kom inn akkurat tidsnok til å få med oss tre låter av den svenske countryduoen First Aid Kit, som avsluttet Nordic Music Prize. Som for øvrig gikk til The Knife, også svensk, som da fikk smykke seg med sin andre pris på by:Larm, etter først åha vunnet Wimps HiFi-pris. Jenteduoen First Aid Kit var trivelig som alltid, og med velskrudd lyd sank musikken inn i et øltørst hjerte.
Ine Hoem fikk æren av å følge opp, med fine poptoner. ”When We Collide” var et selvskrevent høydepunkt.
Farao som spilte etterpå, fikk jeg ikke helt grep om. Smått introverte toner som jeg best kan beskrive som en litt tammere utgave av Susanne Sundfør.
Så, plutselig, kliner Kate Boy til for fulle mugger. Skikkelig funky elektropop som pumper på fra første øyeblikk. Bandet er proft til beinet, og australske Kate Akhurst (resten av bandet er svensk) er den fødte frontfigur. Jeg hadde problemer med å få tatt et ordentlig bilde av henne, for hun ville rett og slett ikke stå stille! Live perkusjonshow kan heller ikke slå feil, og nok en gang viser svenskene oss hvordan man skal gi show for penga. Publikum digga gjennom hele konserten, som var verdt hele by:Larm alene! Hvis alt du vet om bandet er sangen «Northern Lights«, så utvid horisonten ved å sjekke dem ut live. Du vil ikke angre.
Avslutningen på kvelden fikk vi av Truls. Hans karakteristiske falsett kan bli mye i lengden for min del, men musikken er bra, og han har klart gått sin egen vei innen popmusikken. Av den grunn ble han også beæret med Wimps HiFi-pris http://lydogbilde.no/nyheter/hi-fi-prisen-er-karet , da albumet ”TRVLS” også låter langt bedre enn de fleste andre poputgivelser.
