Det er mer fokus på miljøet enn noensinne. Dette gjelder ikke minst i bransjen for hjemmeelektronikk, hvor kravene til energiforbruk stadig blir strengere.
Lyd- og bilde-avdelingen ser stadig flere produkter som knapt bruker strøm i standby-modus, og hvitevarene merkes med både A+, A++ og nå A+++, etter hvor mye energi de konsumerer under bruk. Dette i seg selv er vel og bra. Alle monner dra, kan du si. Problemet mitt med det er at et produkt ikke kan kalles grønt bare fordi det bruker lite strøm. I mine øyne er denne merkingen mer for at vi i elektronikkbransjen i denne miljøbevisste tiden skal kunne gi oss selv et klapp på skulderen og sove godt om natten, enn at det hjelper miljøet.
Jeg er del av en bransje hvis største voldtekt mot planeten har med noe helt annet enn strømforbruk å gjøre: Nemlig forsøpling. Vi bruker og kaster som aldri før – og verre skal det bli. Det anslås av engelske Environment Agency (samme som Miljødirektoratet i Norge) at det internasjonalt produseres 20-50 millioner tonn avfall fra konsumentelektronikk. Min påstand er at det ikke først og fremst er forbrukernes feil.
Bruk og kast
Det er flere grunner til å kaste et produkt for å kjøpe nytt. Den ene er at elektronikkprodukter er laget for å holde ut garantitiden, men ikke lenger. Spesielt med bærbare produkter som mobiltelefoner kan du nærmest stille klokka etter det. Omtrent akkurat når klokka slår to år, begynner mobiltelefonen å streike. Den oppfører seg rart, vil ikke lade, skrur seg plutselig av, tegnruten slukker, osv.
Vi må tilbake til sent 90-tall, da mobiltelefonene tålte det ene og det andre. De kunne mistes i bakken daglig, folk brukte dem som opptrekker, i det hele tatt tålte de en støkk. Det som etter hvert sviktet var batteriet, og det skiftet man ut når den tid kom.
Mobiltelefonene har stadig blitt byggmessig dårligere, og dagens smartmobiler er verre enn noensinne. At reklamasjonstid på fem år ble banket igjennom tross masseprotest fra bransjen, hjalp lite, ettersom det ble ugyldiggjort av en klausul som sa at produktets forventete levetid likevel var to til tre år, noe som gjorde reklamasjonsretten utover dette verdiløs.
Det er ikke bare mobiltelefoner som har dårligere kvalitet enn noensinne. Det gjelder alt av forbrukerelektronikk. DVD- eller Blu-ray-spilleren vil ikke lenger lese platene. Forsterkerens strømforsyning ryker. Bare hvis man har betalt nok penger for produktet i utgangspunktet, er en reparasjon verdt prisen fremfor å kaste og kjøpe nytt.
For lave priser
Hvilket bringer oss til neste punkt. Prisene. Forbrukerelektronikk har blitt så billig at det nærmest kastes etter oss. Du kan få et komplett surroundanlegg med Blu-ray til under to tusen kroner! For få år siden kunne du glemme å få det til under ti tusen. En ting er at lydkvaliteten på de billigste anleggene suger, noe som i seg selv gjør at folk ønsker å kjøpe noe annet innen kort tid. En annen er at de går i stykker så straks du har blåst ut de to lysene på hjemmekinokaka.
Oversalg
En annen konsekvens med de stadig lavere prisene er at fortjenesten pr. produkt har blitt så dårlig, at importører og forhandlerer må selge enda flere produkter for å få inn samme fortjeneste som året før. Tar vi flatskjermer alene, sier tallene fra Stiftelsen Elektronikkbransjen at det blitt solgt over 3 (tre!) millioner LCD- og plasma-TV-er fra januar 2005 til desember 2010. Prognosene for 2011 er ytterligere 600.000 enheter. Med Norges to millioner husstander, er vi snart oppe i to TV-er pr. husstand i gjennomsnitt. Det er faktisk begrenset hvor mange TV-skjermer et typisk hjem har plass til, og hvor enn overbefolket denne verden begynner å bli, er det lite trolig at det kan selges så mange elektroniske produkter og duppeditter (3,8 millioner bærbare lydprodukter alene fra 2005-2010), hvis det ikke var for at mange av dem går i stykker, blir kastet og erstattet med nye.
Forbruksdeler
Kostnaden på forbruksdeler vitner om den kunstig lave prisen på selve produktet. Alle som har en blekkskriver vet hvor dyrt det er for nytt blekk i forhold til hva skriveren kostet i utgangspunktet. Og om du mot formodning må ha nytt batteri til mobiltelefonen eller kompaktkameraet, vil du fort merke hvor mye det svir i lomma å bruke 500-1000 kroner for et nytt batteri, kontra å kjøpe et kliss nytt produkt for litt mer penger. Mange velger å kjøpe nytt. Det gamle havner gjerne i søpla.
Håndtering av avfallet
Bransjen klapper seg selv på skulderen ved å tilby stasjoner for spesialavfall. Elektronisk avfall skal nemlig håndteres miljøvennlig. Jommen er vi flinke. Men hva betyr egentlig dette? Avfallet må nødvendigvis gå et sted. Det resirkuleres, sies det. Men ifølge tall fra avfallsbransjen gjenvinnes bare ti prosent. Det vil si at de resterende 18-45 millioner tonnene hvert år dumpes på forskjellige steder.
Sannheten er at mye søppel sendes ulovlig til Den tredje verden, da først og fremst Afrika. I følge en rapport av Christoph Smith fra Environment Agency antyder data fra tollmyndighetene at ”det ble eksportert 227 millioner tonn elektriske varer fra Storbritannia i 2008. Men på grunn av feildeklarering av innholdet og eksport av legitime elektriske varer, er det ikke mulig å anslå hvor mye EE-avfall som ble eksportert. Av de 227 millioner tonnene, ble 62 000 tonn eksportert til land i Afrika sør for Sahara. Gjennomsnittlig eksportverdi var ca. åtte kroner per kilo, noe som tyder på at lasten bestod av avfall snarere enn av varer for videresalg (fungerende varer).”
De rike bruker altså varene, mens de fattige overtar avfallet. Klapp på skulderen.
Lag skikkelige varer!
Min soleklare dom er at før bransjen kan snakke om såkalt ”grønne” elektronikkvarer, må den slutte å overprodusere billigskrot. Skrot blir fort til søppel, og uansett hvor forskriftsmessig avfallet håndteres, vil det alltid være bedre å forsøple mindre i utgangspunktet.
Produsentene må tilbake til å lage produkter som tåler at man ser litt hardt på dem før de går i stykker. Og gjerne få opp prisene til et nivå som gjør at det svir litt i lommeboka når varen skal erstattes med en ny. Slik kan avansen pr. solgte vare igjen kunne komme på et fornuftig nivå, mens konsumentene kan velge å reparere en ødelagt vare fremfor å kjøpe en ny. Jeg gjetter på at folk er villige til å betale mer for varene, såfremt kvaliteten og brukeropplevelsen er desto høyere.
Og om produsentene ikke er villige til å lage holdbare greier, så kan de i det minste ha anstendighet nok til å ikke kalle seg miljøvennlige.
