Etter to dager på Bylarm, er føttene allerede sånn passe såre. Når alle byens scener gjøres om til et felles musikalsk talerør, så blir det gjerne mye vandring. Noen steder husker jeg å ha vært på, andre er mer tåkete. Det blir gjerne sånn.
Torsdag – høyoppløst strømming
For mitt vedkommende ble det lite musikk på torsdagen. Her var det faglig input som gjaldt, da ettermiddagen startet i lokalene til strømmetjenestene Wimp og Tidal, hvor anledningen var en ny lydkodek. Nærmere bestemt MQA, utviklet av Meridian, hvor målet har vært å lage et lydformat som låter bedre enn noe av det som finnes i dag, men som likevel bruker så liten båndbredde at man problemfritt kan strømme det over internett.
Det kommer en mer omfattende artikkel om dette etter hvert, men tanken er at ingen distribuerte masteropptak har høyere dynamikkområde enn 18 bit, og hvis man da i et 24-bit opptak kan bruke lagringsplassen i de 6 minst betydelige bit-ene (LSB), som uansett bare inneholder hvitt støy, til å oppbevare dataene om de høyere frekvensene i musikken, så kan man fange et bredere frekvensområde uten at man trenger en fantasillion bytes til å lagre det og ditto bits å overføre med.
Seansen med Bob Stuart fra Meridian og Morten Lindberg fra 2L, som omfavner teknologien, tok over tre timer. Veldig interessant, og kult at strømmetjenesten Tidal også vil fronte den.
Litt musikk
Derfra gikk turen til Gamla, hvor The Last Hurrah sto og spilte. Dyktige folk, men ikke min kopp te, er det ikke sånn man sier? Det blir i etterkant påstått av følget mitt at jeg hatet konserten, men det kan jeg ikke huske. Jeg husker bare at det var ganske rolig.
Derimot husker jeg at Broen, som spilte på Hoffmann Kulturstube seinere på kvelden, var ganske bråkete og sært. Men av en eller annen grunn trivdes jeg på denne konserten. Mye slagverk og rytmer.
Fredag – den første ordentlige musikkdagen
Fredagen starta tidlig, med å henge med distribusjonsselskapet Musikkoperatørene på Würst. Møtte blant annet noen veldig hyggelige folk i et bergensk plateselskap jeg aldri hadde hørt om før. Klangkollektivet kaller de seg, og gir ut popmusikk av det særere slaget. Alt fra postrock til støyrock og psykedelisk pop. Engasjerende mennesker, som jeg må sjekke ut musikken fra.
Noen øl videre gikk turen til P3-teltet, hvor en snodig artist ved navn Tellef Raabe sto og spilte med bandet sitt. Litt sær og mørk folkpop, av det roligere slaget. Nokså innadvendt musikk, som ble enda merkeligere da Tellef bestemte at nå var tiden inne for å gå ut i publikum. Sånn oppførsel er gjerne forbeholdt artister som spiller mer showoff-musikk. En helt grei konsert, som nok hadde litt drahjelp av noe kalde innabords for mitt vedkommende.
Derfra var det Sentrum Scene som ventet. Bra med kø for å komme inn, så jeg og følget mitt rakk akkurat å få med oss stjerten på Aurora Aksnes, eller bare Aurora nå, idet hun forlot scenen.
Klok av skade fra fjoråret, holdt vi oss på Sentrum, slik at musikken kunne komme til oss heretter. Vi fant oss en perfekt plass med kort vei til baren.
Om det var stappfullt på Aurora, så hadde publikum nå rømt salen. Jeg tror ikke jeg har sett Sentrum Scene så glissen noen gang, som da islandske Samaris opptrådte. Det hindret likevel ikke denne gruppa å levere kveldens høydepunkt musikalsk sett. Jófríður Ákadóttir var en stjerne bak mikrofonen, akkompagnert av elektroniske rytmer og toner som bare islendere kan det. En salig blanding av Björk og Bat For Lashes, er den beste beskrivelsen jeg kan gi. Rett og slett fett!
Siste musikalske akt for vår del var Anna of the North. Ganske bra, med spennende elektroniske rytmer. Men nå var undertegnede såpass langt nede i glasset, at det meste var nokså tåkete…
Jonas Alaska spilte visst etterpå, ble det fortalt.
