Det har etter hvert gått inflasjon i dimensjoner. Går du på tivoli kan du finne både 4D, 5D og 6D kino, hvor de ekstra ”dimensjonene” for eksempel er setebevegelser, vannsprut og lukt. Latterlig, for det finnes bare tre dimensjoner.
Vel, i virkeligheten finnes det fire dimensjoner innen menneskelig rekkevidde: bredde, dybde, høyde – og tid. Eller transformasjon.
Det er nettopp denne fjerde dimensjonen som blir benyttet i 4D-printing. Vi snakker nemlig om selvmonterende materialer: man 3D-printer et materiale, som så forandrer form på egenhånd, til en forhåndsbestemt struktur programmert inn i selve materialet.
Inspirert av nanoforskning
Det er arkitekten Skylar Tibbits som sammen med sine folk hos MIT har tatt 3D-printing det ekstra steget. Man har allerede gjort dette på nanoskalaen; tatt i bruk nanomaterialer på atomnivå, og fått dem til å sette seg sammen til ulike former helt på egenhånd, ved å definere og programmere inn ledd og vinkler i selve materialet.
Skylar Tibbits har tatt skrittet opp fra nanoskalaen og opp i ”menneskeskalaen”, og laget materialer som former seg selv til strukturer på størrelse med tennisballer. For eksempel har hans team med forskere laget en oppskalert modell av polioviruset. Modellen kan gå i oppløsning av en ytre påkjenning, men utsettes den så for tilfeldige vibrasjoner, setter den seg egenhendig sammen igjen. Kult!
Ekstreme miljøer
Ett bruksområde for 4D-printing kan være å kunne få konstruksjoner til å sette seg sammen på egenhånd i ekstreme miljøer hvor det er altfor kostbart eller vanskelig å komme til for mennesker. For eksempel i det ytre rom, arktiske strøk eller andre ekstreme omgivelser.
Men Skylar Tibbits ser også for seg at teknologien generelt kan effektivisere dagens tunggrodde måter å bygge på.
For å bli litt klokere på hvordan teknologien virker, foreslår vi å se TED-videoen nedenfor.
