Sony CDP-101 lignet til forveksling en av datidens kassettspillere fra Sony, i et kompakt kabinett bare 35,5 cm bredt. Men i stedet for en kassettluke som vippet ut av kabinettet, kom en skuff ut, med plass for de nye 12 cm kompaktplatene.
Samtidig med lanseringen av spilleren, fulgte 50 album på CD fra Sony og CBS, blant dem Billy Joels 52nd Street.
Alt var heldigitalt. Selv om mye av musikken ikke var innspilt digitalt, var alt lagret på platen digitalt. Med små groper som spillerens laserpickup leste av.
Datastrømmen som besto av enere og nuller, genererte et musikksignal i en 16-bits konverteringskrets (Philips CD100 hadde 14-bit), som laget en analog utgave av dataene på platen.
Spilleren skilte seg fra prototypen Sony viste i 1981 – kalt Goronta – ved å være kompakt nok til å passe inn i de fleste anlegg, og i motsetning til platespillere på den tiden, var musikken blottet for knitrelyder og hakk. Sony laget et trekabinett til spilleren som økte bredden til 43 cm, slik at spilleren passet sammen med andre komponenter.
Den digitale tidsalder fikk sin fødsel med CDP-101, som undertegnede husker som en krystallklar musikkformidler med en svært unaturlig og skarptskåren diskantgjengivelse. Bassresponsen var langt raskere og mye mer dynamisk enn noen platespillers, men så hadde CDP-101 et dynamikkområde på 96 dB.
Mens en god platespiller på den tiden knapt tangerte 60 dB.
Senere kom det langt bedre spillere fra Sony og andre produsenter, men CDP-101 var den aller første.
