Årets stereoanlegg denne gang er ikke av den billigste sorten. 50 000 kroner uten kabler er mer enn hva de fleste har forespeilet seg, men dette anlegget er satt sammen av produkter som alle yter bedre enn sin prislapp. Det er likevel ingen garanti for at de låter bra sammen. Denne gangen er det spesielt én utfordring.
Ikke skapt for hverandre
SACD-spilleren fra Sony og forsterkeren fra Naim er nemlig ikke konstruksjonsmessig skapt for hverandre. Naim låter best med kabler av den sjeldne DIN-standarden, på grunn av såkalt stjernejord, som gir et renere signal. Sonys SACD-spiller har naturligvis ikke dette, og låter på sin side best med balanserte XLR-utganger. Det betyr at verken forsterkeren eller SACD-spilleren yter sitt absolutt beste sammen, da de må kobles med RCA. En løsning er en DIN-til-XLR-kabel, som tilbys av Atlas Cables i form av kabelen Quadstar til veiledende 1300-1400 kroner for et metersett (audiocompaniet.no).
Lydkvaliteten
Men selv med vanlig RCA-kobling gir disse produktene en lydkvalitet på høyt nivå. Anlegget gjengir et flygel med en meget stor kropp, med fin fylde i mellomtone- og bassregisteret. Og det uten at attakket i anslagene er mykt, men snarere snertent og utagerende.
Sangstemmer plasserer seg i senter av lydbildet og kommer godt ut mot oss. Den klanglige synergien mellom produktene er faktisk en meget god match, med meget høy oppløsning i tonene og glimrende dynamikk. Man reagerer aldri på at forsterkeren bare har 60 watt pr. kanal, bortsett fra når man skal prøve å plage naboene. Det klarer man også, men kontrollen avtar noe.
Det er ikke flust av gode, dynamiske lydproduksjoner innen sjangeren hardrock og metal. Blant de få finner man Nine Inch Nails’ ”Year Zero”. Og med dette anlegget kommer musikken frem med heftige trommerytmer og saftig bass, mens stemmen til Trent Reznor står fritt ut fra musikken. Sammenliknet med undertegnedes eget anlegg bestående av Hegel CDP4A mk2, Gallo Reference 3.1, og for tiden Chapter Précis 250 (til sammen ca 130 000 kroner), er stemmen til Trent faktisk litt lenger fremme i rommet. Lydbildet er ikke fullt så ryddig og oppløst hos Sony/Naim/B&W, og spesielt bassområdet er vesentlig mer komplekst og stramt hos det dyrere anlegget. ”Årets anlegg” bærer til sammenlikning preg av litt kabinettresonans, og bassområdet er ikke fullt så godt integrert med de lysere frekvensområdene. Likevel er det mer liv i mellomtonen, og anlegget kan engasjere mer på enkelte typer musikk. Med SACD-er i skuffen briljerer anlegget med et enda større lydbilde og med en tystere bakgrunn enn med CD, og vi blir litt lei oss av at dette formatet aldri tok av med et stort utvalg av musikk.
Konklusjon
Årets anlegg denne gang varter opp med glimrende dynamikk og stor klanglig kropp. Musikken låter frigjort, med en stor klangbunn og høy oppløsning oppover. Den store kroppen gjør seg godt enten det er orkestermusikk fra en stor hall som skal gjengis, eller heftig rock. Kvinne- og mannsstemmer frigjøres fra høyttalerkabinettene og kommer langt ut i rommet. Det er i det hele tatt meget troverdig. Årets anlegg gir high-end-opplevelser til en ”rimelig” pris. 50 000 kroner er mye penger, men hadde anlegget kostet 80 000, hadde vi ikke hevet et øyebryn!