Anmeldelse: The Crown, sesong 6, del II

Netflix har valgt å splitte den sjette, og avsluttende, sesongen av The Crown i to deler, der del I utlukkende tok for seg prinsesse Dianas (Elizabeth Debicki) famøse sommerflørt med playboymilliardæren Dodi al Fayed, og oppseilingen til hennes brutale død i en av Paris’ tunneler.

The Firm

Over seks og en halv sesong har serieskaper (og manusforfatter) Peter Morgan tatt for seg det utrolige livet til Englands lengstsittende monark, Elizabeth II (Imelda Staunton), og hennes smått dysfunksjonelle familie, i sine strabaser med å styre «The Firm» gjennom opprørt hav. Der han utilslørt har blandet historiske fakta med spekulasjoner og oppdiktet dialog – noe han da også har høstet rikelig med kritikk for.

Det har vært en episk serie, som på mange områder har satt ny standard innenfor strømmeverdenen, og var da også blant tidenes dyreste seriesatsinger når den ble lansert. Den tekniske kvaliteten, de fasjonable residensene, kulissen, de overdådige kostymene og de ekstravagante reisene har blitt gjenskapt ned til minste detalj.

Første sesong av Morgans epos hadde Netflix-premiere allerede i 2016, og tok seere og kritikere med storm. Nå nærmere den utrolig forseggjorte serien ubønnhørlig teppefall, og i forbindelse med dronningens død, sist høst, ble innspillingen stanset for en periode. Merkelig nok har Morgan valgt å avslutte serien i det Herrens år 2005.

 

Teppefall i en turbulent epoke

Den avsluttende delen av finalesesongen tar til i kaoset, og fortvilelsen, som råder etter prinsesse Dianas brå død. Den ungen prins William (Ed McVey) klandrer faren for at han «presset» henne inn i armene på Al Fayed-familien, mens en forsmådd Mohamed Al-Fayed fortsatt lusker i kulissene, og nekter å slå seg til ro med at døden i Paris var en ulykke.

Samtidig har britene fått en ny politisk stjerne, i Labour-reformatoren Tony Blair, som etter hvert stjeler mer om mer av rampelyset på bekostning av dronningen. Windsor-familiens synkende popularitet fikk da også ettertrykkelig et skudd for baugen etter måten kongefamilien håndterte Dianas død på, og så flommet kritikken over om at de var en anakronisme, i utakt med tiden, elitistisk og ekstremt dyre i drift.

Med andre ord har dronningen mange baller i luften, presserende problemer som må løses og familiekonflikter som bør håndteres innen hun skal feire sitt forjettede gulljubileum på tronen.

Uviktig

Mye tid denne sesongen er viet til den ungen arveprinsen, William, som ble enda mer innesluttet, sjenert og la pressen for hat etter morens bortgang. Han strever med å finne sin rolle og meningen med kongegjerningen, men mange av brikkene faller på plass i det han treffer studievenninnen Kate Middleton (Meg Bellamy) på eliteuniversitetet St. Andrews i Skottland.

De to turtelduene (meget godt hjulpet/orkestrert av Kates mor) finner raskt tonen, og arveprinsen slår seg til ro, og søker deretter fred og forsoning med sin far. Men som vi har sett gjennom vedvarende sesonger er det ekstra vanskelig å være «nummer to»; og unge prins Harry (Luther Ford) skaper da også den ene kontroversielle overskriften i britiske tabloider, etter den ene festen mer skandaløs enn den forrige – og gir ham sågar det famøse kallenavnet «Harry Pothead».

For alle del, vi er hellig overbevist om at dette ikke akkurat var en enkel periode for de unge prinsene, men Morgan makter aldri å få konfliktene, og guttenes strabaser, til å føles viktig for dem utenfor deres engere krets.

Nykommeren Luther Ford blir da også noe av en smått karikert parodi på den lettlivede og frustrerte Harry, da ser vi en adskillig større prestasjon fra Ed McVey, som i likhet med uforlignelige Debicki tar den virkelige personens karaktertrekk, væremåte, gestikulering, blikk og kroppsholdning fullstendig på kornet. Selvsagt hjelper det på at den fysiske likheten i høyeste grad er til stede, men McVey er prins William.

Det er dog definitivt ikke alt av dialogen tenåringene imellom som sitter like godt, her henfaller Morgan for ofte til banaliteter og et kunstig uttrykk. Nå har da heller ikke dialogen vært trukket frem som The Crowns største styrke.

Tid for reform

Med Kosovo-krigen som bakteppe, og den kommende (Bush-)krigen mot terror, seiler Tony Blair (Bertie Carvel) til toppen av hierarkiet på den verdenspolitiske arenaen.

Han trives med de store spørsmålene som utenrikspolitikken omhandler, og elsker å fremstå som en nytenkende mann, med stadige reformer og nye måter å organisere samfunnet, og internasjonal politikk, på. Carvel gestikulerer som Blair, men makter ikke å gjenskape hans enestående karisma og entusiasme. Det hele blir litt for innlært.

Om det var Blair som brakte ideen om å reformere kongehuset på banen, eller om innspillet kom fra dronningen, vites ikke; men selv en institusjon så befestet (belemret?) med tradisjon og konservatisme, ser behovet for å innimellom tenke litt nytt.

Meningsmålinger gjennomføres, og folket gir tydelige tilbakemeldinger om at Windsor-familien er i utakt med folkedypet.

Noget motvillig flikker dronningen litt på institusjonen – men ikke i nærheten så langt som Blair (eller for den saks skyld, hennes egen reformvennlige sønn, Charles) ønsker.

Det er i denne konfliksonen, mellom å bevare det bestående, men samtidig ikke «kaste barnet ut med badevannet» at vi blir vitne til Elisabeths IIs storhet, og denne delen av sesongen har endelig Imelda Staunton vokst med oppgaven.

Hun fremstår langt mer selvsikker, troverdig og solid som britenes monark, og makter denne runden å gjøre karakteren til sin egen. Med trauste Phillipe (Jonathan Pryce) ved sin side, loser hun The Firm trygt i havn.

Tilbakeblikkene fra den mer «rebelske» ungdomstiden til Elizabeth og Margaret er sjarmerende og nostalgiske – og åpenbart lagt til som en slags tråd mellom datidenes, og nåtidens, «nummer to», og de uunngåelige dilemmaene de konstant befinner seg i. Hans overdrevne fokus på Margarets ultimate fall, blir dog mer kleint enn opplysende.

Noe som for øvrig er symptomatisk ved sjettesesongen, her der det mye som med fordel kunne vært etterlatt på gulvet i klipperommet, og enkelte av episodene føles direkte langdryge, der lite står på spill og dramaturgien halter.

Dronningens lange farvel

Som vi alle vet sovnet dronning Elizabeth II stille inn, på sitt elskede Balmoral, den 8. september i fjor. Etter over 70 år på tronen for Storbritannia og Samveldelandene gikk den ikoniske regenten over i historiebøkene.

Like fullt har Morgan valgt å sette strek ved hennes gulljubileum, i 2005 – hele 17 år før hennes gjerning var avsluttet. Øyensynlig fordi han mener at hendelsene de siste tiårene ble for tett opp til vår egen tid. Dermed blir vi vitne til et litt amputert farvel, i det dronningen skal forsøke å sette punktum, samtidig som hun rydder opp i sitt eget bo.

Det er godt mulig han har rett i det valget, for det er så absolutt ikke den samme magien som preger de to siste sesongene, sammenlignet med de første. Vi har jo allerede i stor grad, alle som en, sett det «live» på TV allerede.

Gjennom dronningens øyne har Morgan tatt oss med på eksotiske reiser, storslagne palasser, hemmelige samtaler, statshemmeligheter fra historiens største politiske menn og fascinerende renkespill i kulissene. Vår egen nåtid er sjelden like «magisk» og fascinerende. Skjønt, det har da ikke manglet på skandaler innenfor kongehusets fire vegger den siste tiden, som kunne gitt noen høydramatiske sesonger til. Men den skitne jobben har Morgan overlatt til de britiske tabloidene.

Alt i alt føler vi at The Crown avsluttes i tide, og på en verdig, om enn noget kjedelig, måte. Stjernekraften har, som monarkiet seg selv, falmet litt. 4 stjerner til en sesong fans av serien så absolutt bør få med seg.

The Crown, sesong 6, del II får global Netflix-premiere i dag, den 14. desember. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder (med unntak av den aller siste).