[Eksklusiv test]
Kanskje var det mine fordommer, som gjorde at jeg første gang så på høyttalerne med et skuldertrekk. Enda et par høyttalere som skulle fri til publikum med et utilslørt retrodesign. Hva med å lage noe originalt i stedet for å kopiere fortiden, tenkte jeg.
Ikke for det. Jeg husket vagt originalen, som den gang da, var godt mottatt både av presse og publikum. Men det er over 50 år siden, og høyttalere har utvilsomt blitt mye bedre siden den tid.
Derfor var poenget med å lage en ny utgave av en gammel konstruksjon, fullstendig bortkastet i mitt hode. Men, det var inntil høyttalerne ble nennsomt plassert i vårt testrom.
Ja da, de ser helt klart retro ut der de står. Finert i amerikansk valnøtt, med beige griller som dekker den sorte fronten. Et par høyttalere fra bestefars tid, liksom, lett tilbakelent på et lavt gulvstativ.
Men lyden er definitivt ikke fra bestefars tid.
KLH Model Seven er flaggskipet i den nye KLH-serien, som henter både designinspirasjonen og de tekniske prinsippene fra gamle KLH-høyttalere. Men bygget med moderne tiders materialer og elektronikk.
De første KLH-høyttalerne var basert på Edgar Villchurs patenterte prinsipp med såkalt akustisk demping. Som Villchur først brukte på Acoustic Research AR-1 i 1954. Henry Kloss – som i dag kanskje er best kjent for Tivoli-radioen – jobbet for Villchur i Acoustic Research, startet for seg selv i 1957. Da slo Henry Kloss seg sammen med Malcolm Low og Josef Hofmann, og de første KLH-høyttalerne brukte det samme prinsippet med akustisk demping – acoustic suspension.
Det gjør også den nye Model Seven – og den mindre Model Five.
KLH Model Seven
Ingen av dem er basert direkte på en eldre KLH-modell. Model Seven var i sin tid en kompakt toveis høyttaler med et 12-tommers basselement og to små koniske diskantelementer.
Den moderne Model Seven er en mye større treveis høyttaler. Fremdeles med acoustic suspension, i et forseggjort kabinett med et tydelig retropreg.
Det er absolutt ingenting å utsette på byggekvaliteten. Kabinettene, fineren, og elementene er tillitvekkende bygget, og det samme gjelder de stoffkledde grillene som festes med usynlige magneter.
De lave gulvstativene følger med høyttalerne.
Acoustic Suspension
Med stativene rager høyttalerne godt over meteren over parketten. Den brede baffelen huser et 13-tommers basselement med papirfibermembran på et aluminiums-chassis, i et lukket kabinett. Hvor Acoustic Suspension fungerer som en støtdemper for basselementets bevegelser. I motsetning til i et bassreflekskabinett, hvor elementet ikke har noen intern luftmotstand å snakke om.
Fordelen med denne måten å dempe basselementet på, er at man får en stram, kontrollert og lineær bassrespons. Ulempen er at man mister litt av følsomheten på de laveste frekvensene. Model Seven rekker ned til 38 Hz med -6 dB fall, og helt ned til 26 Hz, men da er fallet stort: -10 dB.
Over basselementet, og plassert asymmetrisk, sitter det et mellomtoneelement med en 12,6 cm papirfibermembran, og et diskantelement med en 25 mm aluminiumsmembran.
Et tredjeordens delefilter deler på 300 og 3500 Hz, og på baksiden finnes det en bryter for å dempe frekvenser over 400 Hz, med 1,5 eller 3 dB. Nyttig hvis høyttalerne står i et rom med mye etterklang, som kan gi en overtydelig diskant.
Den oppgitte følsomheten er 91 dB i et vanlig boligrom, og med en relativt flat motstand på 4 Ohm, er høyttalerne ganske lettdrevne. Det skal i hvert fall lite til, for å oppnå et lydtrykk de færreste er komfortable med.
Saftig bass og enormt lydbilde
Det samme kan sies om MoFi Electronics Sourcepoint 888. En gulvstående høyttaler i tilsvarende prisklasse, som leverer mye av det samme lydtrykket som Model Seven. 888 har litt bedre dynamisk kontrast, men krever en kraftig forsterker for å trives. Et par Bowers & Wilkins 702 S3 koster litt mer, og byr på en mer raffinert diskantgjengivelse, men er ikke i nærheten av energien eller basstrykket til Model Seven.
For her får man et uvanlig stort lydbilde, med energi som nesten minner om et PA-anlegg.
Førsteinntrykket var solid, mildt sagt, og etter noen ukers innspilling var det omsider tid for kritisk lytting.
Mesteparten av tiden brukte vi en Hegel H600, som er en slags referanse i sin klasse. Men vi brukte også en integrert hybridforsterker fra polske Circle Audio, som ga oss flere nyttige erfaringer under testingen.
Blant annet at høyttalerne faktisk går dypere i bassen enn man tror. Ikke kjellerdypt, men mer enn nok til at bassen på James Blakes Limit To Your Love, truet med å rive ned bygget. Og det uten at man fikk den lite kledelige blafringen som kan oppstå i bassporten på høyttalere med bassrefleks.
Model Seven leverte basstonene med utsøkt presisjon, og både Geir og jeg var lettere sjokkert over hvor klokkeklart høyttalerne klarte å gjengi de dypeste tonene. Snakker om stram kontroll.
-Det vekker nostalgiske følelser å se høyttalerne komme inn i rommet, og befriende å høre at de ikke i det hele tatt låter som de ser ut. Jeg trodde de skulle låte tøft men bakpå, men så har de en snert som ikke ligner grisen, mente Geir.
Høyttalerne skinte også på musikk av kanskje høyere musikalsk verdi, som Kari Bremnes Det Kunne Skjedd. Klavertonenes dybde kom frem i all sin fyldige prakt, og vokalen ble gjengitt med en naturlig varme. Samtidig var lydbildet enormt bredt. Kanskje litt fordi mellomtone- og diskantelementene var plassert asymmetrisk, og at begge høyttalerne var plassert med elementene i ytterkant. Det ga det utslaget at klaveret på blant annet Mozarts klaverkonsert nummer fem, ble i overkant bredt. På samme måte som Karis vokal ble penslet ut over et lerret i cinemascope-format.
Det var enormt effektfullt, men hva om høyttalerne byttet plass slik at mellomtone- og diskantelementene nå var plassert nærmere midten. Det virket. For fokuset ble bedre og både vokal og klaver havnet langt nærmere midten av lydbildet.
Det ga seg for eksempel utslag i at lydbildet til Rage Against The Machine ikke ble gjengitt i en Wall Of Sound, men den nye plasseringen ga lyden et bedre fokus og et dypere lydbilde.
Harry Belafontes legendariske livekonsert fra Carnegie Hall, var en av mange innspillinger som tjente på den nye plasseringen. Opptaket fra 1959 er eldgammelt, men lyder uvanlig godt, og her var livefølelsen skremmende realistisk. KLH-høyttalerne presenterte musikken med en tredimensjonalitet som er sjelden i denne prisklassen. Både Geir og jeg satt måpende til realismen høyttalerne gjenskapte på det gamle opptaket.
Langt nyere innspillinger som Espen Eriksen trios 1974, ble gjengitt med en knivskarp nøyaktighet og både klaveret og saksofonen til Andy Sheppard, fikk en fantastisk troverdig klangdybde. Basstrommen i slagverket ble gjengitt med en autoritet som vitner om et godt avstemt kabinett – acoustic suspension, anyone? – og basstoner ble gjengitt med en presisjon vi sjelden hører i denne prisklassen.
Man får altså et digert lydbilde, proppfullt med dynamisk lekenhet, som gjør hver lytting til en liten begivenhet. Det er rett og slett enormt tilfredsstillende å spille musikk på en høyttaler som til de grader er bygget mer for spilleglede enn monitoraktig, kjølig og kirurgisk presisjon. Hvis man prioriterer oppløsning og detaljrikdom, er kanskje et par Dynaudio, Piega eller Audiovector interessante alternativer, men da koster det en del mer enn et par Model Seven gjør.
Det er klart, alt er ikke perfekt, og vi kunne ønske oss en luftigere diskant. Den kan tidvis oppleves som litt rå sammenlignet med en AMT-diskant i en Audiovector, eller diamantmembranen B&W bruker. Men interessant nok demper grillene mesteparten av den litt kantete diskantgjengivelsen, så løsningen er kanskje å beholde grillene på. De ser i hvert fall aller best ut med dem på.
Konklusjon
KLH Model Seven er en retro-inspirert høyttaler med akustisk demping, bygget med moderne materialer. Den leverer et stort lydbilde med saftig bass og god kontroll, men diskanten kan oppleves som litt rå. Høyttalerne er godt bygget og enkle å drive, og gir en engasjerende lytteopplevelse, og ikke minst, det er veldig mye høyttaler for pengene. Du kan finne høyttalere med andre kvaliteter i samme prisklasse, men veldig få av dem kombinerer den varme og fyldige klangen, med et så dynamisk og enormt lydbilde som Model Seven. Selv om dette ikke er det siste ordet innen finmasket raffinement, byr de på så mye spilleglede at det egentlig ikke spiller noen rolle.
