TEST: Vivid Audio Kaya S12

Etter suksessen med den kompakte gulvhøyttaleren Kaya 90, som Vivid Audio på magisk vis klarte å få til å låte som den var dobbelt så stor, har den britisk-sørafrikanske produsenten sett seg ut en ny utfordring: Hvordan benytte samme konsept, som normalt trenger et mye større kabinett, i en liten kompakthøyttaler på bare 12 liter? Svaret like enkelt som det er brilliant, men et som konstruktørene har brukt mye tid på å regne seg frem til.

Vivid Audio har gått vitenskapelig til verks i jakten på den perfekte høyttaleren. I jakten på lavest mulig forvrengning fra høyttalerelementene har man ønsket å fange energien fra baksiden av høyttalerelementet, slik at ikke denne kommer og blander seg med det som skjer på fremsiden. Ved at bare fremsiden får lov å skape lyd som når frem til øret, sørger man for den absolutt beste dynamikken mulig, og det beste utgangspunktet for ren lyd.

Avsmalnende rør

Løsningen til Vivid Audio er å montere hvert eneste høyttalerelement ytterst i et avsmalnende rør som går bakover, gjennom kabinettet. At det er avsmalnende betyr at det går gradvis innover, motsatt av et høyttalerhorn.

Et høyttalerhorn forsterker lyden fra en høyttalermembran, ved at membranen jobber i kraftig lufttrykk innerst i hornet, for så at trykket gradvis avtar etter hvert som lyden vandrer utover mot munningen. I enden av hornet er den akustiske impedansen best mulig tilpasset luftens impedans, slik at minst mulig energi går tapt idet lyden forlater høyttaleren og går over i et nytt medium (luft). En mye større del av forsterkerens elektriske energi blir forvandlet til bevegelsesenergi i luften.

Et avsmalnende rør bak høyttalerelementet fungerer omvendt. Etter hvert som lyden beveger seg innover i røret, blir lufttrykket større og større. Den mekaniske impedansen øker tilsvarende, til den til slutt er så langt fra luftens lave impedans, at svært lite av energien lar seg overføre. Resultatet er at lyden dør ut. Dermed kommer det så å si ingen lyd fra baksiden av høyttalerelementet, som kan ødelegge for lyden fra fremsiden. Resultatet er mye bedre timing og transientrespons.

Nautilus

Bowers & Wilkins hadde det samme prinsippet i legendariske Nautilus-høyttaler, og bruker det fremdeles til diskantelementene i sine dyreste høyttalere. Mannen som hadde ansvaret for Nautilus-prosjektet var Laurence Dickie, mannen som senere skulle grunnlegge Vivid Audio, sammen med tidligere B&W-formann Robert Trunz.

Den største utfordringen med avsmalnende rør er bassfrekvensene. Når bølgelengden øker, må lengden på røret øke i takt. På Nautilus har man løst det ved å kveile bassrøret rundt, i en sneglehusform. Derav navnet. På de største Vivid-høyttalerne i Gaya-serien har man i stedet latt røret gå opp gjennom hele høyden på kabinettet, for å komme ut på toppen og deretter kveile seg bakover i en spiral. Derav det spesielle utseendet.

Kabinettene setter begrensninger

I den mindre Kaya-serien har man måttet bli kreativ. Høyttalerne er ikke store nok til å løse det på denne måten. I de gulvstående Kaya-høyttalerne, for eksempel Kaya 90, som vi testet for to år siden, har man valgt å gjemme røret på innsiden av kabinettet. Her foldes det tilbake rundt seg selv, for å spare plass. Røret er dessuten eksponensielt avsmalnende, slik at det kan gjøres kortere.

De enda mindre kompakthøyttalerne Kaya S12 har krevet at man går enda mer radikalt til verks. Prinsippet er det samme som i Kaya 90, men i stedet for ett langt, energiabsorberende rør har man i stedet brukt seks kortere rør, som er foldet innover langs hver sin akse på innsiden av kabinettet. Hvert rør trenger da bare å absorbere en sjettedel av energien, så til sammen gjør de jobbe til et større rør.

Å få riktig og symmetrisk form på rørene er avgjørende, slik at energien absorberes som om det kun var ett avsmalnende rør som gjorde jobben. Vivid Audio kaller konstruksjonen for Omni-Absorber.

Ingen parallelle flater

Det finnes ingen parallelle flater på innsiden av kabinettene, som har nøytral matt metall som standardfarge mens andre farger koster noe ekstra. Den ytre overflaten er kurvet på en måte som gjør den til en «uendelig baffel». Dette forhindrer uønskede resonanser, og dessuten diffraksjoner – spesielt i diskantfrekvensene – når lydbølger ferdes langs overflaten på utsiden av kabinettet.

Formen på kabinettet gjør at det verken trenger mye masse, tykkelse eller intern demping. Som er hvorfor de kan veie bare 8 kg pr. høyttaler.

Elementene

Alle høyttalerelementene har membraner av aluminium, med oppbrytningspunkt langt over delefrekvensen. Dette sørger for lavest mulig forvrengning i sitt fungerende frekvensområde. Og alle elementene har som sagt hvert sitt avsmalnende rør som absorberer energien fra baksiden av membranen.

Alle elementer har også en overdimensjonert magnet, for best mulig kontroll. En fluks-tetthet på over 1 tesla anses som mye, men i Vivid-høyttalerne måler diskantmagnetene alene 2,4 tesla. Det er ekstremt! Alle komponenter er forresten konstruert og produsert av Vivid Audio.

Lyden av Vivid Audio Kaya S12

Da jeg fikk oppleve høyttalerteknologien i praksis med Kaya 90, falt haka nesten til knærne av sjokk og ærefrykt. Det var helt vanvittig å høre musikk gjengitt så rent, rytmisk og vektløst.

Og jeg kan heldigvis si at Kaya S12 gir veldig mye av samme følelse. Spesielt måten de håndterer håndterer sangstemmer på, der de står tilkoblet den fabelaktige forsterkeren Devialet Expert 250 Pro, er vanedannende saker.

Nyinnspillingen av Willie Nelsons klassiker It’s Not Supposed to Be That Way, denne gangen som duett med Nathaniel Rateliff, låter naken og følelsesladd. Med Rateliffs kraftig stemme som brer seg ut i rommet med all sin klang. Og den mer nasale stemmen til Willie Nelson, som ofte kan true med å skjære ved delefrekvensen, men som med S12 kun låter naturlig og skjørt.

Dette er en ballade som omhandler en sørgende og selvmedlidende hovedperson som nekter å akseptere at det er slutt med sin kjære. Og der jeg sitter i sofaen på testrommet, føler jeg med ham hver slurk ned i sørgeflaska.

Klassisk

Dette stereoperspektivet må da fungere fantastisk med klassisk musikk? Og, ja, det kan du tro.

Den britisk-bulgarske komponisten Dobrinka Tabakova beviser hva hun er god for på 2013-utgivelsen String Paths, med satsen Concerto for Violoncello and Strings. Delsats II, Longing, fyller rommet med følelsesladde strykere, og vekker følelser av nostalgi og lengting. Strykerne brer seg utover en stor scene, fra bestemte, tilskrevne plasser. Her er ingen diffuse elementer, i stedet er hver byggekloss i lydbildet konkret og distinkt. Mens tonene danser på et teppe av luft.

Og for en dynamikk! Her får man full tenning hver gang crescendopartiene når sitt klimaks, og det uten anstrengelse i det hele tatt.

Usminket bass

Det som er litt uvant, er at når basstonene gjengis så uforvrengt som her, så får man heller ikke noe falskt inntrykk av at høyttalerne går dypere enn de gjør. Høyttalere som sminker og forsterker mellombassområdet, oppfattes som mer voluminøse, og kan dermed lure en til å tro de går dypere enn de gjør. Men det er løgn, og det avsløres når en kontrabass eller et flygel spiller i den dypeste oktaven. Da hører man klart at høyttalerne er betont, og illusjonen brister.

45 Hz er faktisk ganske dypt, og det er imponerende dypt for en høyttalere med indre mål på bare 12 liter. Men S12 har ikke samme fysikk i dette området som sine gulvstående søsken, og selv om høyttalerne har en god bass – ja, faktisk på grensen til fantastisk bass – rent kvalitativt så er det vanskelig å ikke ønske enda mer av den.

Subwoofer?

Det kan synes merkelig å ha lyst til å pare en høyttaler, hvor man har jobbet så iherdig med å gjenskape hele sannheten av musikken, med en subwoofer. Men nettopp fordi høyttalerne er så lineære og ærlige, så er det også et godt utgangspunkt for å spille bra sammen med en ekstra basshøyttaler. Derfor kan det godt tenkes du etter hvert kan ha lyst til å pare S12 med en sub.

Bare for å ha prøvd, testet jeg med vår Procella P15 AMP subwoofer med 2 x 15-tommers basselementer og en samlet forsterkereffekt på 700 watt. Overkill, og dessuten ikke fintspillende nok til denne typen hi-fi-kaliber. Men ved å tilføre den ekstra bunnoktaven får det gigantiske lydbildet en svartere bakgrunn å stå mot, som tilfører ytterligere en grad av dybdefølelse. Så er det jo noe med fysikken den ekstra bassen gir.

Konkurrenter

Man kan ikke snakke om en høyttaler i denne prisklassen, uten å nevne et par rivaler. For det er ingen tvil om at Audiovector R1 Arreté har mye å by på, som en fantastisk luftig og distinkt diskant. Og selv om heller ikke den har dypbass som sin største styrke, vil nok mange føle at den er mer innbydende i bassregisteret ved første gjennomhøring.

Men Vivid Audio er enda ærligere, og har et enda mer superfokusert perspektiv på lydbildet. Det jevnes ut når Audiovectorene får jordingskabelen Freedom tilkoblet, men fortsatt er lydbildet på S12 hakket strammere skrudd sammen. Men jeg har ingen problemer med å forstå de som foretrekker R1 Arreté, spesielt ved lavere lydtrykk.

Så skal man ikke glemme den silkemyke lyden fra Sonus faber Minima Amator II. Som har en spesiell magi når vokalister står i sentrum. Men de er ikke i nærheten av dynamikken i Kaya S12, og kommer til kort på større ensembler.

Jeg skulle også gjerne samtidig hørt 805 fra konkurrent og – tør jeg si – stamfar, Bowers & Wilkins, men prislappen på den nyeste D4-modellen har uansett klatret så langt opp på bønnestengelen at den ikke blir spesielt relevant i denne forbindelse.

Vivid Audio Kaya S12: Konklusjon

Når musikken fremstår så uanstrengt, oppløst – og nøytralt – som med Vivid Audio Kaya S12, så er det musikken som bestemmer lyden. Ikke høyttaleren.

Det kunne minnet om et par studiomonitorer, men samtidig kan jeg ikke huske å ha hørt noe fra verken Genelec, ATC eller Adam Audio som tegner opp lydbildet så stort som her. På den annen side kan jeg ikke tenke meg at en lydtekniker vil gjøre noe annet enn å hoppe av glede av å høre Kaya S12.

Dynamikken, oppløsningen, ærligheten. Alt går opp i en høyere enhet. Det eneste noen kan savne her, er ekte dypbass. For selv om 45 Hz faktisk er ganske dypt, og du til dels kan få litt ekstra bass ved å plassere høyttalerne nærmere bakvegg, så skjer det noe når en subwoofer tilfører ekstra energi i bunnoktaven. Da oppstår det magi. Men da må også den holde høy kvalitet.