ANMELDELSE: Thomas Dybdahl – Teenage Astronauts

På Thomas Dybdahls nyeste albumutgivelse Teenage Astronauts mimrer han tilbake til ungdomstiden, omgitt av venner, fest og kjærlighet, i en tid der man følte seg uovervinnelig.

«Nordisk blues»

Dybdahl har aldri vært fremmed for det mollstemte, og har befestet seg som en mester innen nordisk blues, nordic noir, eller kall det hva du vil. Men med Teenage Astronauts er stemningen ekstra blå, ikke minst produksjonsmessig. Det instrumentale består av en enkelt, usedvanlig velklingende gitar, og dessuten et stort strykerarrangement – dog i det fjerne – utført av Stavanger Symfoniorkester og arrangert av Vince Mendoza, mannen som produsent Larry Klein tyr til når stryk skal brukes.

Trommer og perkusjon er stort sett fraværende, når det ikke er noen rytmesamples som er forvist til et sted i det fjerne. Dette er definitivt en naken produksjon, men likevel er lydbildet enormt. Fylt av vakre toner. Og luft!

Stemningen settes fra start

Albumets melankolske grunnstemning etableres umiddelbart i tittellåten Teenage Astronauts, en nostalgisk hyllest til ungdommens uskyld, mot og følelse av uovervinnelighet. Sangen maler et bilde av unge sjeler som svever gjennom sitt eget univers, hevet over den voksne verdens begrensninger og bekymringer.

Sigarettstumper i gresset og eksploderende fyrverkeri skaper en følelse av sene sommerkvelder med hemningsløs frihet. Linjene «Gravity binds us together / Till the end of time» antyder et ubrytelig vennskapsbånd som trosser alle naturlover. Mens omkveded «No one understands / Teenage astronauts can fly / No one understands / Teenage astronauts don’t die» understreker hvordan ungdommen opplever seg som udødelige, med en følelse av at alt er mulig og ingenting kan skade dem. De er heltene i sitt eget livs eventyr.

Men i både denne og gjennom resten av albumet ligger en melankolsk og nostalgisk erkjennelse av at den tiden nå er forbi.

Den underliggende tematikken går igjen, som i «Graffiti Boy» (platens eneste låt med et snev av pop), der farger blir en metafor for sinnsstemninger og barndomsminner, eller den hjerteskjærende All For a Girl om et splittet vennskap over en kjæreste.

Havskilpadder

Sea Turtles er et høydepunkt for min del, der det ligger en svak rytme, som den fra et bankende hjerte, mens strykerne og den så vidt hørbare gitaren maler et stemningstungt lydspor til Dybdahls poetiske tanker om livets tunge bører. Havskilpadder, som i virkeligheten strever seg fra stranden til havet rett etter å ha klekket, blir en metafor for vår alles kamp med tilværelsens vekt på våre skuldre. Låten tar også et oppgjør med hvordan materielle goder og forventninger kan bli en bør som begraver oss, snarere enn å gi oss glede: «Fancy houses shining in the sun / Blind us in daylight / Empty shells packed full of heavy hearts / Bury us alive». Nemlig.

Har brukt tekstforfatter

Når jeg refererer til Dybdahls tanker, så er det slettes ikke for å bagatellisere det faktum at selve tekstene er ført i pennen av tekstforfatter Edie Kuhnle Ottestad:

– Edie Kuhnle har skrevet tekstene, etter lange samtaler vi har hatt om tematikk og innhold, sa Dybdahl da jeg nylig intervjuet ham. – Jeg har jo jobbet med tekster selv før, men så er det slik at jeg elsker det musikalske aspektet, mens tekst ikke kommer så naturlig.

Etter at Thomas og Edie ble enige om hva albumet skulle handle om, gikk Edie og skrev tekstene på egenhånd. Men den største delen av tiden ble brukt på forhånd, med å snakke sammen om tematikk og innhold. Så la det aldri være noen tvil om at vi er i Thomas Dybdahls hode.

Den stemmen!

Produksjonen er like «enkel» som den er virkningsfull. Dybdahls karakteristiske falsett svever skjørt og luftig gjennom et blueslandskap, og som lytter er ikke en eneste avkrok i følelsesregisteret som slipper unna!

Dybdahls røst er elegant akkompagnert av akustisk gitar og et strykerorkester. I stereoutgaven har orkesteret tatt plass i bakgrunnen, med omtrent et så stort rom rundt seg som tillates når et flersporsopptak festes til et stereospor. De dypt personlige og poetiske tekstene får lov å være helten i arrangementet.

Senterkanalen er med i Dolby Atmos

Men så finnes det heldigvis noe annet enn stereo. For det er ikke bare sangene i seg selv som gjør at dette albumet skiller seg ut. Teenage Astronauts er nemlig mikset i Dolby Atmos, med den grundighet og omtanke man vanligvis forbinder med filmmusikk. Resultatet er oppsiktsvekkende vellykket.

Atmos-miksen, ferdigstilt av lydtekniker Håvard Rosenberg, løfter lytteropplevelsen til et helt nytt nivå. Hvert instrument har sin naturlige plass i det tredimensjonale lydbildet, med Dybdahls stemme plassert tydelig i sentrum. Strykerarrangementene fra Stavanger Symfoniorkester omslutter lytteren og skaper en følelse av å befinne seg midt i musikken. Og i motsetning til nesten alt annet av musikk i Dolby Atmos, så er senterkanalen her en aktiv del av det hele.

Spesielt effektfullt er åpningssporet Teenage Astronauts, der på et tidspunkt lyden av en rakett gradvis bygger seg opp fra et fjernt drønn bak oss til den skyter over hodene våre og forsvinner ut i verdensrommet. Slike kreative, nennsomt utførte detaljer løfter hele albumet til en opplevelse der man kan lukke øynene og la seg oppsluke fullstendig.

Atmos-miksen fungerer greit i hodetelefoner, enda bedre med en god lydplanke. Men den kommer spesielt til sin rett i en fullblods hjemmekino med surroundoppsett, og høyttalere i taket. Der kan man la seg omslutte av det enorme, luftige lydsporet, som låter som det er sydd sammen med Nornenes livsvev.

– Jeg så for meg at det var tatt opp i en liten hytte. For å lage et pompøst bilde, var ikke taket der, men det som var stjernehimmelen skulle strykerorkesteret gjøre. Pakke alt inn i et slikt landskap.

Og det er akkurat slik det låter, i Dolby Atmos. Dette må oppleves!

«Teenage Astronauts» er et mesterverk

Teenage Astronauts er en mektig kunstnerisk prestasjon som befester Dybdahls posisjon som en av Norges fremste låtskrivere og visjonære artister. Aldri har vemod låt vakrere eller mer vidunderlig tredimensjonalt. Et mesterverk av et album, som fortjener å oppleves av flest mulig. Strålende tekster, nydelig produksjon og et toneangivende Atmos-spor gjør Teenage Astronauts til en av årets viktigste og beste utgivelser.

Mitt eneste ankepunt er at albumet er aldeles for kort. Det er greit å kjenne sin besøkelsestid, men med en spilletid på knapt 32 minutter får man såvidt kommet i stemningen før det hele er over.

Atmos-utgivelsen av albumet er forøvrig kun tilgjengelig gjennom Apple Music.