annonse
annonse
annonse
annonse

Se mer med superzoom

Kraftig zoom er ikke forbeholdt store kameraer. Disse fire går ned i lommen og gir deg likevel 10 x zoom eller mer. Praktisk, men ikke uproblematisk.

Pluss lbadvantages
Meget høy bildekvalitet God videokvalitet Rask motivautomatikk Kjapp og betjeningsvennlig
Minus lbdisadvantages
Ingen optisk zoom på video Bildestøy fra 800 ISO Optisk fargebrytning Treg blitslading

Nå trenger man ikke lenger et stort kamera for få større zoom. Små kompakter har fått lengre zoom for hver nye generasjon som er blitt lansert, og nå kan man velge blant flere kompaktkameraer med 10 x zoom eller mer. De minste av dem, som Olympus Mju 9000, er ikke stort større enn et kamera med 3 x zoom, men har med sine 10 x zoom langt større rekkevidde. Som gjør det mulig å få med mer på bildene fordi kameraet har bred vidvinkel på 28 mm og 280 mm tele, som gjør det mulig å komme nærmere motiver som er langt unna. Veldig praktisk.

Det hendige formatet gjør at flere og flere foretrekker å betale noen hundelapper ekstra for mer zoom, for kameraet er ikke mye større enn et med 3 x zoom. De fire kameraene i denne testen ser ut som et vanlig kompaktkamera med 3 eller 5 x zoom, Samsung WB500 og Canon Powershot SX200IS er litt større enn Olympus-kameraet og Panasonic Lumix TZ7. Alle har videoopptak i HD-kvalitet, foruten Olympus-kameraet som bare har VGA-kvalitet, og Lumix TZ7 har i tillegg stereolyd og zooming under opptak. Så her er det kameraer for enhver smak, men som har flere andre ting til felles enn kraftig zoom.

Superzoom
Den praktiske fordelen med den store rekkevidden zoomobjektivene i denne testen har, byr også på store utfordringer. Når man øker zoomrekkevidden må man lage mer komplekse objektiver. Slikt skaper ofte optiske problemer, som fallende skarphet i hjørner, synlig fortegning og økt fare for fargebrytning som arter seg som fargestikk langs kontraststerke konturer i bildet. Objektivets lysstyrke – hvor mye lys som kan slippe gjennom objektivet – blir dessverre mindre når man zoomer til lange brennvidder (tele), noe som kan føre til upresis og tregere autofokus på lange brennvidder.

I tillegg fører tap av lysgjennomslipp til at lukkertidene faller så mye at de i verste fall blir så lange at man risikerer uskarpe bilder. De fleste kameraer kompenserer for dette med en innebygget bildestabilisator som kompenserer for bevegelser og gir skarpere bilder i lite lys og på lange lukkertider. Enkelte kameraer skrur i tillegg opp lysfølsomheten (ISO) for å kunne ta bilder med kortere lukkertider. Kameraer som har både mekanisk bildestabilisator og automatisk økning av lysfølsomheten (ISO), skryter ofte av dobbel stabilisator, mens de i virkeligheten bare har én stabilisator. Den mekaniske.

Smart automatikk
Alle kameraer i testen er fullautomatiske. Alt man trenger å gjøre er å zoome inn motivet og trykke på utløseren. Kameraet tar seg av fokus, lysmåling og eksponering, og stiller hvitbalanse slik at man ikke får fargestikk, og justerer lysfølsomheten etter lysforholdene. Men nyere kameraer har i tillegg smart automatikk med noe som kalles motivgjenkjenning. Da finner kameraet selv ut om motivet er så nært at det må slå på makrofunksjonen, eller for eksempel om motivet er i bevegelse og sportsautomatikken må aktiveres for å få så korte lukkertider at bildet blir skarpt.

Denne funksjonen heter Intelligent Auto på Lumix- og Olympus-kameraene, eller bare Smart Auto merket med et grønt symbol på Canon-kameraet. Samsung WB500 har ikke smart automatikk som velger motivprogrammer for deg, her må man velge dem selv. Ansiktsgjenkjenning er en utbredt funksjon som alle kameraene i testen har. Den registrerer at det er ansikter i motivet og prioriterer fokus og eksponering på ansiktene, slik at de blir skarpt gjengitt og korrekt eksponert.

Videoopptak
Alle kameraene i testen har videoopptak med lyd. Olympus Mju-9000 tar opp video i vanlig 4:3-format og kun i VGA-oppløsning, mens de andre tre kameraene tar opp HD-video med høyere oppløsning i 720 linjer i 16:9 bredformat. Lumix TZ7 lagrer videoopptakene i AVCHD-format, som nyere HD-videokameraer og som gir bedre bildekvalitet kombinert med små filer. Men TZ7 komprimerer filene ytterligere for å spare lagringsplass, derfor heter lagringsformatet AVCHD Lite på TZ7. Som i tillegg har opptak av stereolyd i Dolby-format, og som eneste kamera i testen, optisk zooming under videoopptak.

Med en HDMI-kabel tilkoblet kameraene kan videosnuttene vises på en flatskjerm i god kvalitet, langt bedre enn VGA-kvalitet. Men som denne testen viser, er ikke kvaliteten på HD-video fra noen av disse kameraene så god som fra et vanlig HD-videokamera.

Bli abonnent for å lese videre.
Allerede abonnent? Logg inn

Full digital tilgang


4 uker for 1 ,-
Pris pr.måned: kr 49. Ingen bindingstid.

Prøv i 4 uker for 1,-
Inkluderer:
  • Tilgang til alle tester på Lyd & Bilde
  • Ukentlig nyhetsbrev
  • Vår testbase bestående av tusenvis av produkter
  • Lagre dine favorittartikler
  • Alle nyheter, anmeldelser og guider
  • Våre journalisters analyser og kommentarer

Print + full digital tilgang


1 år (11 utgaver) for 749,-
Velkomstgave: KYGO E4/1000

Få print + digital
Inkluderer:
  • 11 utgaver av Lyd & Bilde printutgaven i posten
  • Velkomstgave (KYGO E4/1000)
  • Digitalutgaven
  • Tilgang til alle tester på Lyd & Bilde
  • Ukentlig nyhetsbrev
  • Vår testbase bestående av tusenvis av produkter
  • Lagre dine favorittartikler
  • Alle nyheter, anmeldelser og guider
  • Våre journalisters analyser og kommentarer

Print + full digital tilgang


1 år (11 utgaver) for 1149,-
Velkomstgave: KYGO A4/300 BT

Få print + digital
Inkluderer:
  • 11 utgaver av Lyd & Bilde printutgaven i posten
  • Velkomstgave (KYGO A4/300 BT)
  • Ny film fra sfanytime.com hver måned
  • Digitalutgaven
  • Tilgang til alle tester på Lyd & Bilde
  • Ukentlig nyhetsbrev
  • Vår testbase bestående av tusenvis av produkter
  • Lagre dine favorittartikler
  • Alle nyheter, anmeldelser og guider
  • Våre journalisters analyser og kommentarer

Print + full digital tilgang


6 mnd (6 utgaver) for 425,-
Få print + digital
Inkluderer:
  • 6 utgaver av Lyd & Bilde printutgaven i posten
  • Digitalutgaven
  • Tilgang til alle tester på Lyd & Bilde
  • Ukentlig nyhetsbrev
  • Vår testbase bestående av tusenvis av produkter
  • Lagre dine favorittartikler
  • Alle nyheter, anmeldelser og guider
  • Våre journalisters analyser og kommentarer
IKEA Symfonisk

IKEA Symfonisk

En smart introduksjon til det beste multiromsystemet til en meget attraktiv pris.

Legg til som favoritt
Get boX

Get boX

Den nye TV-boksen fra Get er et sterkt argument for å oppgradere, vi har prøvd den.

Legg til som favoritt
Aune S6 Pro

Aune S6 Pro

Aune S6 Pro er både DAC og hodetelefonforsterker, men best hvis du kan utnytte begge deler.

Legg til som favoritt
Ollo Audio HPS S4

Ollo Audio HPS S4

Slovenske Ollo har laget et par rustikke hodetelefoner som passer like bra i lydstudioet som til hjemmebruk.

Legg til som favoritt
  • Type: kompakt
  • Bildesensor/oppløsning: CCD 12,1 Mpix effektivt
  • Optikk (tilsv. 35 mm-format): 28–336 mm f3.4–5.3
  • Zoom: 12 x
  • Lagringsmedia: SD-kort
  • Skjerm: 3’’ LCD, 230 000 bildepunkter

Pris: 3299 kr
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.
Produkter i testen
Panasonic Lumix TZ7
Lumix-kameraet er dyrest og best på HD-video, men ikke best på alt.


For alle som vektlegger videokvaliteten, er det ingen vits i å lese om de andre kameraene i testen. Lumix TZ7 har klart best bildekvalitet på videoopptak, attpåtil med optisk zoom og nesten støyfri stereolyd. Med god 720p HD-kvalitet. Dessuten er det mindre enn Canon SX200IS og TZ7s intelligente automatikk er den raskeste og best fungerende i testen. Med 12 x zoom fra 25–300 mm og optisk bildestabilisator mangler kameraet ingenting. Et lite håndgrep gjør at det ligger godt i hånden og med unntak for en kjempeblunder, har TZ7 – sammen med SX200IS – den beste betjeningsvennligheten i testen.

Panasonic har nemlig glemt å gi funksjonshjulet på toppen en skikkelig stopper. Dermed risikerer man at kameraet står på en helt annen innstilling enn den man valgte sist, for hjulet roterer nærmest fritt. Legg det i lommen, og du er garantert at det står på en helt annen innstilling når du skal bruke det igjen. En egen knapp aktiverer videoopptak, som lagres i AVCHD Lite. Et HD-format som komprimerer filene så mye at de tar mindre plass enn vanlig. Ulempen er at programvaren som følger med, fungerer dårlig og tregt med AVCHD Lite, og så langt finnes det knapt støtte for formatet i annen programvare. Videofilene kan heldigvis lagres i Motion JPEG i full oppløsning. Da kan man åpne filene i det meste av programvare, men de tar altså mer lagringsplass og med 2 GB lagringsbegrensning betyr det maksimalt 8 minutters videoopptak i full oppløsning, mot 15 minutter i AVCHD Lite.*

Bildekvalitet
For de som vektlegger videoopptak tungt, er det bare å bla opp. Lumix TZ7 leverer den beste videokvaliteten i HD i denne testen. Lydkvaliteten er hørbart bedre, med klarere lyd og lite støy. Bildekvaliteten fra stillbilder er svært god for et kamera i denne klassen med så mye zoom. Leica-objektivet er det skarpeste i testen, og det vises på bildene som ser mer levende ut. Samtidig har Panasonic klart å temme fargebalansen som er nesten like nøytral som på Olympus-kameraet. Hvitbalansejusteringen er derimot den mest ujevne i testen, og bommer oftere innendørs enn de tre andres hvitbalanse.

Men kameraets automatiske motivprogram er lynkjapt, det samme er autofokusen og serieopptak (2,5 bps). Noe som gjør TZ7 bedre egnet til action enn noe annet kamera i testen. Følgefokusen henger godt med i svingene, og selv i lite lys klarer kameraet å finne fokus. Bildestøyen blir synlig ved 400 ISO, men på utskrifter må man opp i 800 ISO for å se den godt. Da forsvinner også detaljer i bildene, og ved 1600 ISO er detaljene temmelig utvisket. Med tap av bildeskarphet som ytterligere resultat.

Konklusjon
Bildekvaliteten fra Lumix TZ7 er på høyde med Canons, den optiske skarpheten er litt bedre og videokvaliteten mye bedre på HD-opptak. Men så koster også Lumixen over 1000 kroner mer. Kameraet er det raskeste i testen, med høyest skuddtakt og best batteritid. Alle vil lykkes med å få gode bilder i de fleste situasjoner, bare de husker å sjekke posisjonen til funksjonshjulet som ikke kan låses i valgt stilling.
 

Oppsummering:

De flere hundre testbildene viste ikke store forskjeller i bildekvalitet. Alle kameraene kan anbefales, men noen er bedre enn andre på enkelte områder.

Ingen av kameraene er så dårlige på noe enkelt punkt at vi har forbehold mot noen av dem. Likevel, de er ikke alle like godt egnet i de samme situasjonene, selv om egenskapene er ganske like.
Uansett modell får man skikkelig lang zoom og vidvinkel. Alle fire er relativt kompakte til å ha så lang zoom, men Olympus Mju-9000 er aller minst. Og lettest. Det er også her man får den beste fargegjengivelsen og bildekontrasten, som gjør at bildene fra Olympus-kameraet ofte ser mer naturlige ut enn fra noen av de andre i testen. Fremragende reisekamera for de som ikke vil stille inn noe, men overlate teknikken til kameraet.

Ordentlig bred vidvinkel får man først hos Samsung WB500, som med 24 mm favner bredere enn samtlige i testen – selv om Lumix TZ7 rekker ned til 25 mm. Samsung-kameraet når ikke helt opp på bildekvalitet i denne testen, men forskjellene er ikke så store som karaktersettingen kan tyde på. Betjeningsvennligheten er god, bedre enn på Olympus-kameraet, men bildekvaliteten er bedre fra Olympus Mju-9000. De to beste i testen er Canon PowerShot SX200IS og Panasonic Lumix TZ7 som er perfekte valg for alle som vil ha så mye som mulig pakket inn i et lite kamera. Uten å kompromisse for mye på bildekvaliteten. Begge er ypperlige allroundkameraer, som de fleste kan bruke til det meste. Mens betjeningsvennligheten er best på Canon SX200IS, er videokvaliteten fra Panasonic Lumix TZ7 bedre. Derimot skiller det lite i bildekvalitet på stillbilder – selv om TZ7 har den beste motivautomatikken – så de som ikke bryr seg om videoopptak, bør heller vurdere Canon-kameraet som er billigere. Men skal man ha videoopptak i HD, og er villig til å betale mer, er Panasonic Lumix TZ7 et hode foran.
 

Kompetent kompakt
Alle som har lyst på skikkelig zoom, men vil ha et ­lite kamera, bør velge Olympus.

Stort hendigere enn Olympus Mju-9000 er det vanskelig å få et kamera med 10 x zoom. Kameraet er minst og lettest, likevel mangler det nesten ingenting. Her får man zoom fra 28 mm vidvinkel til 280 mm tele, noe som rekker langt nok for de fleste. Som eneste kamera i testen, har Mju-9000 bare videoopptak i VGA-kvalitet, og ikke HD-kvalitet som de tre andre. Men det har det viktigste, som smart programautomatikk, ansiktsgjenkjennende autofokus og eksponering, bildestabilisator i dobbel forstand – mekanisk og lysfølsomhet – men ingen manuell eksponeringskontroll.

Sistnevnte er neppe et problem for de fleste, som uansett vil bruke kameraets smartautomatikk, som dessuten fungerer glimrende her. En fiffig detalj er de bakgrunnsbelyste knappene, som gjør det lettere å se dem under dårlige lysforhold. Dessverre er de så små at betjeningen ikke blir optimal. Olympus har i tillegg valgt en zoomknapp som er like liten som strømbryteren på Panasonic-kameraet. Heller ingen heldig løsning, som reduserer betjeningsvennligheten.

Bildekvalitet
Kameraets ytelse er derimot god, med gjennomgående høy bildekvalitet. Fargegjengivelsen er den beste i testen, med svært fine hudtoner og nesten ikke noe synlig fargeavvik. Olympus-kameraets automatiske skyggejustering (kontrastautomatikk) fungerer bedre enn på de tre andre kameraene, og brenner ikke ut høylys like raskt når automatikken justerer kontrast. Den optiske ytelsen er ikke helt i klasse med Lumix TZ7, men forskjellen er ikke så stor at den har betydning for de fleste. Tønnefortegningen er synlig ved 28 mm, men forsvinner ved 50 mm brennvidde, og skarpheten er klart best i sentrum av bildene på vidvinkel.

Dessverre er ikke Mju-9000 heller fritt for bildestøy. Allerede ved 200 ISO lysfølsomhet kan man se antydning til begynnende støy i mørke deler av motivet, men den blir ikke skikkelig synlig før ved 800 ISO, hvor A4-utskriftene avslører at også detaljer går tapt i kornstøy og bildene mister litt av skarpheten. Selv om dette ikke er optimalt, er det slett ikke ille for et kompaktkamera i denne klassen.

Konklusjon
Olympus-kameraet leverer meget god bildekvalitet i de fleste situasjoner. Den smarte motivautomatikken fungerer godt, og det tar like lite plass i lommen som et kamera med bare 3 x zoom. Bildene blir skarpe på alle brennvidder, fargene ser naturlige ut uansett motiv og bildene fra Olympus-kameraet har god kontrast. De små knappene vil ikke falle i smak hos alle, og blitsautomatikken fungerer ikke 100 prosent i alle tilfeller.

Rå vidvinkel
Med Samsung-kameraet får man den rå­este vidvinkelen, og samtidig 10 x zoom.

Samsung har tatt et dristig valg med WB500. De har valgt en vidvinkel på hele 24 mm, som gir markert bredere bildevinkel og øker faren for optisk fortegning på korteste brennvidde. Samtidig har de klart å klemme 10 x zoom ut av objektivet som stopper på 240 mm. Ikke nok med det, de har lagt inn videoopptak i 720p HD-kvalitet med stereolyd, og gitt fotografen manuell eksponeringskontroll i tillegg til all automatikken. Dessverre mangler WB500 smart programautomatikk, her må man velge motivprogrammene selv.

I stedet har kameraet noe Samsung kaller Smart Album som kan sortere bilder etter sjanger, slik at det blir lettere å finne fram til for eksempel portrettbildene. Kameraet har selvsagt ansiktsgjenkjennende autofokus og eksponering, i tillegg har det smile-, anti-blunke- og selvportrettfunksjon. Da venter kameraet med å ta bilde til alle på skjermen har øynene åpne, smiler og ansiktet ditt er i fokus dersom du velger et selvportrett. Enkelt og greit.

Bildekvalitet
WB500 har såkalt dobbelt bildestabilisator. En optisk stabilisator som kompenserer for en ustødig hånd, og i tillegg automatisk økning av lysfølsomheten i ISO, for å oppnå kortere lukkertider slik at bildene ikke blir uskarpe. Objektivet klarer seg bra på testbenken, selv om det har synlig fortegning særlig mellom 24 og 50 mm brennvidde. Skarpheten er moderat til god fra kanter mot midten av bildene, og det er lite fargebrytning å spore.

Samsung har åpenbart valgt kraftig oppskarping av bildefilene i kameraet, som ser glimrende ut på lav lysfølsomhet. Når ISO-verdiene øker, dukker også bildestøyen opp, og allerede ved 400 ISO er bildestøyen synlig og detaljer drukner i mørke partier. Kritisk blir det først ved 800 ISO, og vi anbefaler derfor ikke WB500 til B-mennesker som tar mye bilder i lite lys. Kameraets fargegjengivelse har det største avviket i testen, med overmettet rødfarge og gult fargeavvik i grønt. Hvitbalanseautomatikken gjør derimot en meget bra jobb, og avvikene under ulike lysforhold er moderate.

Konklusjon
I de fleste situasjoner og i godt lys, leverer Samsung WB500 god bildekvalitet uten at kameraet på noen måte imponerer. Objektivet er skarpt, men har synlig fortegning, og fargegjengivelsen er den mest ujevne i testen. Kameraet er lynkjapt, men bildestøy trekker ned, og selv om videokvaliteten er bra, er det mye lydstøy på opptakene. Prisen er gunstig, og med forbehold anbefaler vi gjerne WB500 til de som finner nytte i kameraets rikholdige funksjoner.

Canon PowerShot SX200IS
Canon-kameraet er svært brukevennlig, leverer god ­bilde­kvalitet og har den lengste telen i testen.

At det kan ta opp video i HD-kvalitet er en bonus, men man får kun digital zoom som reduserer opptakskvaliteten betydelig når man filmer og zoomer inn. Dette er et av de største kameraene i testen, og det tyngste, men det ligger svært godt i hånden og brukervennligheten er den klart beste i testen. Menyene har norsk og svensk språk, og man føler fort at kameraet er laget av noen som har drevet med det en stund. Her får man også de mest omfattende justeringsmulighetene, fra full manuell eksponeringskontroll til Canons Smart Auto som tar seg av alt utenom å zoome og trykke på utløseren.

Funksjonshjulet gir brukeren tilgang til alle eksponeringsprogrammer, og med innstillingshjulet blar man i menyene for å eksempelvis endre lysfølsomhet, blitsstyrke, lysmåling, hvitbalanse, opptakshastighet og valgt oppløsning. SX200IS har i tillegg Canons Mine Farger hvor man kan endre grunnfarger i motivet, slik at grønt gress blir rødt. En liten pussighet er den oppfellbare blitsen som spretter opp når kameraet slås på, selv om blitsen er slått av i menyen.

Bildekvalitet
Canon-objektivet rekker fra 28 til 336 mm, hele 12 x zoom, og har optisk bildestabilisator. Over store deler av zoomområdet er den optiske kvaliteten god, litt kromatisk fargebrytning gir enkelte bilder blåstikk i kontrastfylte overganger. Fortegningen er tønneformet ved 28 mm vidvinkel, men retter seg fint opp når man zoomer videre. Skarpheten er meget bra, dog ikke helt i klasse med Lumix TZ7, men for det meste er forskjellen liten.
Fargegjengivelsen er blant de beste i testen, med meget god hvitbalansekontroll og svært fin kontrast over stort sett hele toneområdet fra sort til hvitt. Kameraet kan brenne ut høylys i ekstreme situasjoner, og kontrastautomatikken hjelper bare delvis på problemet. Bildestøy dukker opp allerede ved 200 ISO lysfølsomhet, men er knapt synlig på A4-utskrifter før ved 800 ISO. Og da er støy­omfanget marginalt sammenlignet med Samsung WB500.

Konklusjon
Canons superzoom har forbilledlig betjening, selv om det er tregt som sirup på serieopptak og blitsen lader sakte. Fokusen er kjapp i de fleste situasjoner, og de fleste vil finne det såre enkelt å få flotte bilder med SX200IS. Kraftig zoom, skarp optikk og mangfoldige innstillingsmuligheter gjør SX200IS til et kjempegodt kjøp blant kompakte superzoomer.
 

Kvalitet i verdensklasse
Kjærligheten er bunnløs, men jeg vet at det aldri kan bli oss. Herregud som jeg vil savne M.

De fleste husker sin første bil. Sitt første kyss. Noen sågar sitt første kamera. Alle har et bilde i hodet av det, selv om det er lenge siden. Bildene fra det første kameraet eksisterer kanskje fremdeles. Hvis ikke, sådde det kanskje spiren som gjorde at man aldri har sluttet å fotografere. Enten man er lykkelig amatør, eller hardtarbeidende proffotograf.

Mitt første Leica var en IIIg fra slutten av 50-tallet. Et befriende enkelt målsøkerkamera med optisk søker, en 5 cm blender 3,5, og ingen lysmåler. Det var separat, ekstrautstyr. Kameraet var fantastisk solid bygget, og kvalitetsfølelsen overgikk alt japanerne laget på den tiden. Men vi gled fra hverandre og mens jeg gikk over til mellomformat, fikk IIIg-en et nytt hjem hos en Leica-samler, som så en potensielt stigende verdi i en IIIg.

Han fikk rett.

I dag kan eldre Leica-kameraer bytte eier for mer penger enn kameraet kostet nytt. Om det også vil skje med Leica M, er usikkert. Men det som er sikkert, er at i M, har Leica laget sitt beste kamera noensinne. Og kanskje det beste i verden. Det handler ikke bare om status, men varig kvalitet, og ikke minst: Den affeksjonen man som fotograf kan føle, når verktøyet er så perfeksjonert at det blir en forlengelse av sinnet.

Klassisk målsøker
Som alle M-modeller siden M3 fra 1954, har kameraet en stor optisk målsøker – M for Messsucher. Skjønt det er mer presist å kalle den en rammesøker, fordi den for første gang markerer brennvidde og bildevinkler med en ramme som fyller hele søkeren. Uansett objektiv. Kameraet som bare kalles M – ikke M10 som ville vært naturlig etter forgjengeren M9, har fått en helt ny 24 megapiksler CMOS-bildebrikke i småbilde/fullformat på 24 x 36 mm.

Leica-M-black_back

Den er utviklet sammen med CMOSIS i Frankrike, og bruker en mer konveks type mikrolinse over alle sensorene, som skal gi bedre lysfølsomhet, også i ytterkanten av bildesirkelen på vidvinkelobjektiver.

Kameraet kan også ta opp video i full 1080p oppløsning, med 25 eller 24 bilder i sekundet. Og har fått en egen opptaksknapp. En ny, høyoppløst skjerm med 920K billedpunkter, beskyttet av ripesikkert Gorilla-glass, og en tilbehørsport bak blitsskoen, skiller kameraet tydelig fra M9.

Tilbehørsporten kan brukes til en tilkoblet stereomikrofon, eller en Leica (og Olympus) LCD-søker, som er ekstrautstyr. LCD-søkeren er praktisk av mange grunner, blant annet fordi den i likhet med å bruke skjermen som søker, live view, har fokusassistanse: Focus Peaking. Som er hvite eller røde markeringer av konturene, der motivet er i fokus.

Leica-M-black_front

En funksjon som er nyttigere enn man skulle tro. For M er fremdeles et rendyrket manuell fokus-kamera.

Rendyrket
Fokuseringen foregår på gamlemåten, med mekanisk overføring fra objektivet. Den lager et forskjøvet splittbilde i sentrum av søkeren, som man bruker når man fokuserer skarpt. En metode som krever tilvenning. Særlig om man har vokst opp med autofokus.

Leica-M-silver

Det høres kanskje ut som en anakronisme med manuell fokus i våre dager. Men det forsinker ikke fotoprosessen så mye som man kanskje tror. Med litt øvelse kan man fokusere forbausende kjapt selv, og ikke minst, selv bestemme hvor fokusplanet skal ligge.

Blant ekstrautstyret til M, finnes det en Leica R til M objektivadapter. Med den kan man bruke Leica R-optikk på kameraet og se 100 prosent bildeutsnitt med fokusassistanse, på den elektroniske søkeren, og skjermen. Et nytt håndgrep med integrert GPS-modul finnes også til kameraet, som tross alle likhetene med forgjengeren, er et langt bedre, og mer rendyrket verktøy.

Har man aldri tatt i et Leica M-kamera tidligere, vil man bli forbløffet over vekten. 700 gram uten optikk, er mye for et kamera som er relativt kompakt til fullformat å være. Men det tar ikke lang tid før man setter umåtelig pris på hvor velplassert alle knapper, ratt og innstillingshjul er. Selv uten håndgrep montert, ligger kameraet godt i hånden. Husk, det er et velprøvd design, men M er oppgradert med forseglinger mot dårlig vær, og ikke minst, det er vesentlig raskere i bruk enn M9.

Alle responser er vesentlig kjappere, bildevisning etter eksponering er umiddelbar. Skudd- og bufferhastigheten er også langt bedre. Her kan man skyte bildeserier – med et raskt nok minnekort, enda lengre, og sjekke det siste bildet ved å holde utløserknappen inne etter endt eksponering. Praktisk om man allerede har slått av bildevisningen.

Knappene på baksiden er tydelig markerte, både i respons og markering, og på fronten sitter en knapp for eksponeringskompensasjon. Et innstillingshjul stikker frem ved siden av tommelgrepet bak, og en info-knapp i sentrum av navigasjonshjulet, viser status på batteri, minnekort og basisinnstillinger. Det er flere små forbedringer, som et ryddigere menysystem, men minnekortspalten burde vært flyttet til siden av kameraet. Ikke under den antikvariske bunnplaten, som Leica godt kan ta livet av i neste generasjon M, for min del.

Bildene
Ser man bort fra legendestatusen og eksklusiviteten, er det mange grunner til å arbeide med et Leica-kamera. Den enkle og medgjørlige betjeningen, solid kvalitet, og god annenhåndsverdi, er andre grunner. Men det er bildekvaliteten fra et M med M-optikk, som vil få øynene på stilk. Ikke fordi den er så utrolig mye bedre enn fra et Nikon D800S eller Canon EOS 5D mk III, den er strengt tatt i samme, høye, klasse. Nei, grunnen er de organiske kvaliteten bildefilene viser.

M-EVF

Toneomfanget ser så naturlig ut. Det ligner på mange måter film, glattere og uten synlig kornstøy. Kanskje ikke like filmaktig som fra et M9, men her er det mye bedre bildedynamikk, særlig på høy ISO-følsomhet.

Nydelig saturering av komplementærfarger gjør at for eksempel rødt ikke ser så kunstig ut, men mer naturtro, enn man vanligvis opplever fra digitalkameraer. Enten man studerer råfilene (DNG) eller jpeg-filene fra kameraet. Bildene ser ikke så flate ut, mer som om en ekstra dimensjon bidrar til å skape mer dybde i bildene.

M-R70-180-handgrip-EVF

Man må se det på en utskrift for å skjønne hvor mye mer naturtro bildene fra Leica M ser ut, sammenlignet med andre fullformat kameraer.

Etter de første par hundre bildene sluttet jeg å bry meg om ISO-innstillingene. I godt lys brukte jeg konsekvent 200 ISO. Resten av tiden, om ettermiddagen, kveld og innendørs, lot jeg kameraet gjøre jobben med å sette lysfølsomheten. Da kunne jeg fokusere kun på eksponering (med multisegment lysmåling) og utsnitt. Den ekstreme oppløsningen gir en uovertruffen detaljskarphet, og den forrykkes minimalt når ISO-verdiene stiger til 3200 og 6400 ISO. Jeg vil påstå at 6400 ISO her, tilsvarer støyomfanget fra et EOS 5D mk III på 3200 ISO. Med en vesentlig forskjell, fargetonene fra M ser bedre ut, også på høy ISO.

Helstøpt kvalitetsverktøy
Minnene om min gamle Leica IIIg har kanskje bleknet i takt med bildene, men det er unektelig noe spesielt med det å fotografere med et kamera, og ikke en datamaskin med optisk glass. Den taktile følelsen, selve prosessen med å se, komponere, bestemme eksponering og fokusere, gjør for min del prosessen mer tilfredsstillende. Når i tillegg resultatene blir så sublime som fra Leica M, blir man oppstemt og inspirert. Kjærligheten til fotografiet blir sterkere, og båndene til kameraet tettere. Man kan alltids finne noe å kritisere, men å kritisere Leica M for eksempelvis mangelen på autofokus, er som å kritisere en formel 1-bil for mangelen på bagasjeplass. For det er ingenting trivielt med et Leica M.

    Les også

    Fant ikke noen innlegg.
    annonse