Følg oss på

Søk etter tester, nyheter og anmeldelser...

McIntosh C50

Forforsterker med digitalkonverter

Forforsterkeren ser også ut som en klassisk McIntosh-forsterker. Med sortlakkerte glassplater og turkise desibelmetere.
Lyd & Bilde mener
Klangfull og åpen lyd Glimrende digitalkonverter Meget velutstyrt
Litt kompleks konfigurering
Spesifikasjoner
  • Stereo effektforsterker
  • 2 x 450 W 8 Ohm
  • Fullbalansert kretsløp

C50 har også åttebånds equalizer og tegnrute som viser valgt inngang og volum. I tillegg har den lydgjennomgang for hjemmekinoprosessorer (bypass), åtte linjeinnganger, to platespillerinnganger (MM og MC-pickup) og sist men ikke minst: Fire digitale innganger – to koaksiale og to optiske – pluss en USB-inngang.

Integrert i forforsterkeren er nemlig en digitalkonverter. Slik at man kan koble til en Mac/PC, iPod, Apple TV, en mediespiller eller andre digitalkilder som en CD-spiller. Og benytte den integrerte 32-bits/192 kHz prosesseringen av digitale lydsignaler (96 kHz på optisk og koaksialinngangene). Med 32-bit arbeider konverteren med en mange ganger høyere oppløsning enn vanlig 16-bits ordlengde gjør, noe som gir sjenerøs takhøyde for alle tenkelige digitalformater. Tilkoblede digitalkilder resamples (omvandles) asynkront i digitalkonverteren, som arbeider med 32-bit/192 kHz også når USB-kilder er tilkoblet, for å holde digitalstøy (jitter) på et minimum. Avspilling fra datamaskiner som kobles til USB-inngangen, kan dessuten styres fra forforsterkerens fjernkontroll Alle de digitale kretsene er skjermet fra de analoge, ved at kretskortet er montert under en stålplate i chassiset for å unngår elektrisk interferens som kan påvirke lydkvaliteten.

Inngangene kan konfigureres slik at man kan tilpasse inngangsfølsomhet, hvor kraftig belysning i tegnruten skal være, om inngangen skal benytte ubalansert (RCA) eller balansert ( XLR) inngang på baksiden. Og man kan styre av/på til tilkoblede kilder via minijackkontakter på baksiden, slik at en tilkoblet radio slukker og en CD-spiller tennes, når man bytter inngang fra fjernkontrollen. C50 har forresten en meget god hodetelefonforsterker integrert. Som driver de fleste hodetelefoner mellom 100 og 600 Ohm med bravur.

Organisk og muskuløs
Designet er åpenbart klassisk McIntosh, men det er også førsteinntrykket av forsterkersettet. Varmen, vibratoen og innlevelsen på vokalen til Nina Simone på Little Girl Blue, gir meg frysninger på ryggen. Damens stemme føles så nært og levende, tross at opptaket er gammelt, at man blir helt oppslukt. Selv pianosporet på opptaket, som ikke er klokkeklart akkurat, lyder friskt og dynamisk. Opptaksstøyen er hørbar, det samme er mikrodetaljer, og her er vi ved et av punktene som gjør at forsterkersettet lyder mer moderne enn det ser ut.

For det ble mer og mer tydelig etter hvert som jeg ble bedre kjent med forsterkersettet, at McIntosh hadde forbedret ytelsen på flere områder. Fokuset er skarpere enn jeg har erfart fra tidligere Mac-forsterkere. Lydbildet er åpnere i dybden, detaljer er tydeligere og mer presist gjengitt. Og den dynamiske kontrasten opplever jeg som større. Kort sagt, forsterkersettet lyder friskere og enda mer involverende enn før. Likevel har de klart å bevare den kledelige varme gløden i klangen, som får andre forsterkere til å lyde harde og kliniske til sammenligning. Forforsterkerens USB-inngang var jeg naturlig nok skeptisk til. USB og high-end er motstridende begreper, men med 16-bits lossless (ukomprimert) lydfiler fra en MacBook Pro via Entreqs utmerkede USB-kabel, lød det slett ikke verst. Willy Nelsons nasale vokal på Marie – i duett med Townes Van Zandt – lød litt slankere og spissere på s-lyder via USB-utgangen, sammenlignet med 24-bit på den optiske utgangen. Litt av dybden i lydbildet forsvant, og bassen mistet litt av dynamikken, men mitt inntrykk av USB-inngangen var overveiende positivt. Aller helt bør man bruke de optiske – eller koaksiale – digitale inngangene. Da ble opplevelsen så tett på SACD/CD-spilleren MCD500 fra McIntosh, at det var vanskelig å høre forskjell på lydkildene.

Annonse

Men fra CD-spillerens analoge balanserte utganger, kom mer av forsterkersettets organiske kvaliteter frem. Ståbasser, trommer og grovperkusjon lød lett avrundet i mitt rom. Selv på Dynaudio Confidence 4 som er strammere enn en gardist i nypresset uniform. Men dynamikken i bassen er til stedet i fullt monn. Her snakker vi potent og muskuløs forsterker tross alt. Av den sorten som aldri lyder stresset, spisst eller ubehagelig. Selv ved temmelig heftig pådrag. Neil Youngs Le Noise lød faktisk enda tøffere enn på Mark Levinsons 300 W kraftige No. 532H. McIntosh-forsterkeren fikk bassen bedre frem i lydbildet, og gitarene fikk mer ”kropp” og klangfylde. Uten at brodden ble tatt av musikkopplevelsen på noen måte. Samtidig skapte McIntosh-settet et større og mer holografisk lydbilde. Den akustiske gitaren på Youngs Peaceful Valley Boulevard, lød mer fysisk gjennom McIntosh-forsterkerne. Samme med Love And War, hvor stereoperspektivet satt som spikret, og musikken nærmest pustet i rommet jeg satt i, og skapte en besnærende live-følelse.

Uten en gang å ha vært på konserten, må jeg likevel si at Keith Jarretts Carnegie Hall-konsert fra 2005, knapt kunne ha vært mer levende i mitt lytterom. På oppmuntrende Paint My Heart Red og påfølgende – melankolske –  My Song, formidles stemningen så tett at man glemmer å lytte til teknikken eller lydkvaliteten, og bare nyter musikken.

Annonse

Med sjenerøst med kraft tåler man fint store verker og symfonier. Mozarts lekende 1-sats fra hans 28. symfoni for eksempel. Eller enda tøffere, mannens Requiem. Her formidles død og frykt så nært at man kan bli mørkeredd av mindre. Et problem med Decca-innspillingen fra 1992 – og andre korverker for den del – er vanskelighetene med å skille stemmene i koret. Den aktuelle live-innspillingen er for øvrig med Sir Georg Solti, en dirigent som ikke er redd for å male med grov pensel når det trengs. Således fremstår innspillingen med wienerfilharmonien og blant annet Cecilia Bartoli som solist, som et kraftkrevende verk som kan suge vannmagasiner tomme på minutter. Kyrie helt i begynnelsen setter en mørk tone for det som skal komme, og lengre ut i opptaket henger muggen omtrent på veggene og man føler nesten at temperaturen i rommet har sunket.

Bassrøsten til Rene Pape og mezzoen til Bartoli kler opp rommet i en mørk stemning. Man kan se for seg solistenes plassering på scenen, og det mektige Staatsopernchor som en levende katedral av stemmer fra basser til sopraner. Sammen skaper de en uhyggestemning på Confutatis som får hårene på ryggen til å reise seg, og som står i sterk kontrast til den vakre Lacrimosa. Alt formidlet uanstrengt og naturlig. Ingen ting stikker seg ut i lydbildet.

Forsterkersettets prestasjoner i mellomtonen er forbilledlig. Strykere, vokaler og treblåsere lyder aldri slankt eller betonet. Vokaler får en naturlig varme som forsterker klangbunnen og fører til en mer harmonisk formidling av ulike stemmer. Uansett toneleie. Samme skjer med for eksempel gitarer og pianoer. Oppløsningen og gjennomsiktigheten i lydbildet opplever jeg som merkbart bedre enn på tidligere generasjoner McIntosh-forsterkere. Mikrodetaljer er kanskje ikke like skarpskårent og tydelig som på en Mark Levinson eller Ayre-forsterker, men McIntosh-settet har andre kvaliteter som mange nok vil verdsette i større grad.

Full tilgang til Lyd & Bilde for 49 kr

Prøv i 30 dager og få tilgang til over 6000 tester, alle nyheter, guider og anmeldelser.

Det er ingen bindingstid og du kan si opp når du selv vil. Ønsker du å bestille magasinet? Klikk her Allerede abonnent ?

Også i denne testen:

Konklusjon

De gamle er eldst

Med C50 og MC452 tar McIntosh et stort skritt i retning nyere forsterkeres transparens og dynamiske kontrast, men uten å helle babyen ut med badevannet.

McIntosh MC452

Fjellstø kraftpakke

Dette er en massiv forsterker, i beste McIntosh-ånd. Tørrvekten er 50 kilo, mye på grunn av store transformatorer, to av dem til utgangene.

Driver det meste av høyttalere Bunnsolid kvalitet
Ingen ting
forfatter

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.

Vis kommentarer

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes kommentarfelt. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Kontakt

Publish AS
Billingstadsletta 19 B
1396 Billingstad
Org. Nr 965 237 186
© 2021 Publish AS

Hold deg oppdatert!

Motta vårt nyhetsbrev:
© 2021 Publish AS - Lyd & Bilde arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Som leser har du kun rett til å benytte Innholdet på lydogbilde.no for personlige og ikke-kommersielle formål. Du kan laste ned, linke til og skrive ut Innhold fra lydogbilde.no for private og ikke-kommersielle formål, forutsatt at du henviser til kilden, respekterer eventuelle rettighetsnotiser og/eller -reservasjoner. Du kan ikke bruke Innhold, herunder (men ikke begrenset til) ikoner, for noen andre formål eller på noen andre måter enn de som er uttrykkelig tillatt. NB! Artikler som ligger utenfor plusstjenesten er ≪kjøpt fri≫ av muren av vedkommende produsent/leverandør.