TEST: Marantz CD 50n

Med denne er Marantz godt i gang med å fornye seg, og CD 50n er den tredje CD-spilleren – og det sjuende produktet, med det karakteristiske designet og velkjente Marantz-kvaliteter.

Spilleren legger seg mellom den femoralt gode Marantz SACD 30n med SACD-CD, og nettverk, og den enklere CD 60. Som er en ren CD-avspiller.

Sånn sett fyller den et hull i katalogen. De som ikke har en eneste SACD, og ikke behøver like mange innganger, men ønsker muligheten til å strømme musikken trådløst.

Det får de i CD 50n, som er bygget på samme plattform som SACD 30n, med litt enklere teknikk på innsiden, og stort sett de samme mulighetene. Den mangler en digital inngang, men CD 50n har til gjengjeld HDMI-inngang med lydretur (ARC). Dermed passer den fint i stuen, med TV-lyden koblet via spilleren.

Som forresten har både faste RCA-utganger for tilkobling til anlegget, og variable utganger med volumjustering. Til de som har et par aktive høyttalere og ikke trenger å koble til en forsterker.

Det finnes en tredje mulighet, spilleren kan kobles til et par trådløse høyttalere, KEF LS60 Wireless for eksempel – og så kan man strømme via CD 50n, spille CD-er og rute TV-lyden via spilleren.  

Spotify og Tidal

Som har to digitale innganger for andre lydkilder, og en USB-kontakt for PC-en, som begge går til en ESS Sabre digitalomvandler, som støtter opp til 32 bit og 384 kHz PCM via USB, 24-bit/192 kHz DSD/FLAC.

Den støtter også strømmetjenester som Spotify og Tidal, den har AirPlay 2 og Marantz og Denons HEOS-strømmeplattform innebygget, som man styrer med appen. 

Trådløst og Ethernet

For enkelhets skyld har den også Bluetooth i tillegg til trådløs strømming over nettverk, eller via en ethernetkabel fra ruteren. Med AirPlay 2 får man strømming i hele huset om man har flere AirPlay 2-enheter. Det samme gjelder om man har dere HEOS-enheter.

Den strømmer alle formater, men DAC-en har ikke dekoding for MQA-filer. 

HDAM

Jeg nevnte at den ikke er like avansert teknisk sett som SACD 30n, som har Marantz Musical Mastering (MMM) i stedet for en konvensjonell DAC. MMM konverterer PCM (CD 44,1 kHz) til DSD 11,2 MHz og bruker to systemklokker som jobber parallelt og gir mer nøyaktig oppsampling av signalet helt opptil 384 kHz. 

Deretter konverteres det digitale DSD-signalet til analog og Marantz analoge HDAM-forsterkermoduler overtar. HDAM, eller Hyper-Dynamic Amplifier Module, er Marantz integrerte forsterkerkrets som også brukes i deres forsterkere. Marantz mener de fungerer bedre enn vanlige op-amp-kretser, fordi de kan senke støy og forvrengning og samtidig som båndbredden øker med HDAM-

I SACD 30n sitter det HDAM SA2-moduler, i CD 50n brukes en enklere HDAM-modul i kombinasjon med HDAM SA2.

Marantz Musical Digital Filters

I CD 50n er det også to systemklokker, men her sammen med en 32-bits ESS Sabre DAC.

Akkurat som på SACD 30n, kan man velge mellom et skarpt og tregt filter (sharp roll-off, slow roll-off), som gir enten veldig kort impulsrespons, eller en sakte avrulling av impulser. Prøv selv. Forskjellen er ganske subtil, men den merkes godt på enkelte innspillinger. Filtrene kan brukes både på CD-avspilling og nettverkstrømming.

Silkemyk og dynamisk

Etter at Tidal la inn katalogen i FLAC, i tillegg til MQA som allerede var der, er støtte for MQA-formatet blitt mindre viktig. 

Spilleren støtter ikke MQA, men blant annet 24-bit/192 kHz oppløsning fra DSD eller FLAC-filer. Strømmer man fra Apple Music, støttes 24-bit/96 kHz ALAC-filer, eller Apple Lossless som det også kalles. 

Qobuz-brukere med hi-res-abonnement, kan spille av WAV og FLAC-filer i opptil 24-bit/192 kHz, og ALAC i 24-bit/96 kHz.

Spotify er knapt verdt å nevne, siden de ennå ikke støtter noen høyoppløste lydformater. 

Da den første CD-en forsvant inn med skuffen, forventet jeg ikke at CD 50n skulle lyde så tett opp til SACD 30n. Eller så tett opp til high-end-spillere som Hegel Viking for eksempel. For Marantz-spilleren er virkelig noe for seg selv, og den klart beste nettverksspilleren med CD, siden SACD 30n.

Amber Rubarths Full Moon In Paris, er spilt inn med litt ambient støy i bakgrunnen, som gjerne høres ut som en grå masse. På grensen til sjenerende. Men her er lydbildet åpent og så rikt på klang, at støyen oppfattes som nettopp det. Den er: Bakgrunnslyder, og ikke støy. Lydbildet er bredt og dypt, og det mangler hverken vekt eller dynamikk i bassen. En Hegel Viking har større dynamisk kontrast, og raskere transientrespons, men forskjellen er marginal.

På Scarlattis sonate i C-dur (K406), hører man den fulle klangen fra Steínway-flygelet, helt ned til laveste oktav. Det lyder mektig imponerende og svært tiltalende. Lydbildet er glatt som silke og overrasker med lynrask dynamikk og superb oppløsning. 

Det er ikke noen forskjell når jeg strømmer over nettverket. 

Atmosfæren på Agnes Obels The Curse, brer seg som et mykt teppe i rommet, og celloklangen er dyp, mørk, og vibrasjonene fra strengene er så fulle av liv at man bare kan lukke øynene og nyte. Skal jeg være pirkete, kunne jeg ønske litt mer snert i transientene fra klaveret, på liveopptaket med Keith Jarrett fra Blue Note i New York. Men samtidig klarer spilleren å plassere utøverne på opptaket fjellstøtt i et stort lydbilde, så jeg tilgir det. 

Den langt mer rocka Bite My Head Off, fra Rolling Stones nyeste album, høres ut som om den er spilt inn av en gjeng 19-åringer med billige instrumenter, i garasjen til fattern. Men det svinger enormt rett og slett fordi låta er bra, og spilleren leverer dynamikken fra perkusjonen med overbevisning. Den rolige Tell Me Straight fra samme album, er heller ingen åpenbaring vurdert med spisse hi-fi-ører, men fungerer fordi Marantz-spilleren gir musikken en naturlig varme som gjør opptaket mer levende, og behagelig.

Dynamikken i Roy Hargroves The Love Suite: In Mahogany, er godt ivaretatt. Hargroves plutselige støt i hornet, får en til å skvette i sofaen, men det er aldri hardt, stikkende eller skarpt. Bare perfekt balansert.

Konklusjon

Hvis man ikke trenger en SACD-spiller, er CD 50n et bedre kjøp enn SACD 30n. Marantz har sånn sett skapt seg et problem, for CD 50n koster mye mindre, er nesten like godt utstyrt – og har HDMI-inngang for TV-lyden. Det er bare subtile forskjeller i lydkvalitet, og begge er perfekte kombinasjoner av CD- og nettverksspiller. Marantz CD 50n mangler kanskje den ene prosenten i dynamisk kontrast, men man må spørre seg om det er verdt å betale flere tusen kroner for så lite.