Med den nye Hegel H150 drar det seg til i premiumklassen for integrerte forsterkere, med strømming. Og den er i godt selskap. Rotel, Marantz og Yamaha, er bare noen av mange, som alle har produkter i tilsvarende prisklasse.
Selv om H150 egentlig erstatter den aldrende H120, er den langt mer lik den nyere H190V.
Teknisk sett er H150 bygget på den samme plattformen, og i likhet med den kraftigere og dyrere utgaven, har også H150 platespillerinngang for MM-pickup.
Den har også noe annet som ikke er fullt så vanlig. En USB-inngang for en SSD, harddisk, eller minnepinne med musikk. Det har ikke H190V.
Men ellers er de temmelig like. Effekten er lavere på H150, som leverer 2 x 75 W, mot 2 x 150 W i storebror. Det som tilsynelatende ser ut som en stor forskjell i effekt, skal vise seg å være mindre enn antatt.
Det er ingen antenne her for trådløs strømming. Det gjøres i stedet med kablet nettverk rett i forsterkerens Ethernet-inngang på baksiden. Forsterkerens innebyggede strømmeplattform støtter AirPlay 2, Google Cast og DLNA, og de mest interessante strømmetjenestene som Spotify, Tidal og Qobuz. Forsterkeren er også i ferd med å bli Roon Ready når dette skrives.
Forsterkerens innebyggede DAC støtter opp til 24-bit/192 kHz lyd, og med analoge inn- og utganger, kan man også koble til analoge lydkilder og en separat effektforsterker. En digital utgang gjør det også mulig å koble til en ekstern DAC, eller en koaksialinngang på en aktiv høyttaler, om ønskelig. Den ene av de to optiske inngangene kan brukes sammen med en TV. Da slår forsterkeren seg på når man slår på TV-en, og så svitsjer forsterkeren til Optical 1. Man kan også styre volumet på forsterkeren, med de fleste nyere TV-ers fjernkontroll.
Strømming og mye annet, kan man styre fra Hegel-appen på mobilen, eller fjernkontrollen som følger med i esken.
Under panseret
Kabinettet er bare 35 cm dypt, for at forsterkeren skal passe i de fleste hyller. Tross et krympet kabinett, finner man stort sett den samme teknologien under panseret, som man finner i en H190V.
H150 bruker samme SoundEngine 2-teknologien som vi kjenner andre Hegel-forsterkere, og skal fjerne forvrengning og senke støynivået, og blitt et varemerke for Hegels forsterkere.
Dempefaktoren oppgitt til mer enn 2000, noe som indikerer at forsterkeren har god kontroll over spesielt bassen. Den tåler fint å levere all sin effekt stabilt helt ned til 2 Ohm, ifølge Hegel, som også har hentet digitalteknologien fra deres Viking CD-spiller.
Strømforsyningen er todelt, som på H190V, men kondensatorkapasiteten er bare 2/3-deler av H190Vs, og kretskortet til phonotrinnet, er en forenklet utgave av det som sitter i en H190V.
USB-Drive og MM-inngang
Forsterkerens platespillerinngang støtter kun moving magnet pickuper, eller pickuper med høy utgangsspenning. Det finnes ingen justeringsmuligheter her, du plugger inn kabelen, fester jordingsledningen, og senker pickupnålen i rillene.
I noen markeder er musikk på minnepinne eller harddisk veldig populært. Det er grunnen til at H150 støtter USB-Drive, som det kalles. Musikken styrer man fra appen, og hvis det er lagt til table of contents på musikken, kan man se hva som spiller på OLED-skjermen.
Nevnte jeg streaming?
Det kan man ikke hvis man strømmer fra f.eks. Spotify eller Tidal. Da står det Network på skjermen, og valgt sample-frekvens. Men man ser selvsagt alt man behøver i appen. Der har man også tilgang på internettradio, podcaster, og strømmetjenestene.
Med AirPlay og Google Cast, kan man legge til H150 i et Apple- eller Android-univers – Apple Home eller Google Home, og Roon-brukere vil som sagt få muligheten til å legge til en Roon-klient etter hvert.
Konkurrenter
Den utgående H120 er knapt noe relevant sammenligningsgrunnlag lengre. En H150 er nesten 50 prosent dyrere, og havner i en prisklasse hvor de nærmeste konkurrentene kommer fra Rotel, Yamaha og Marantz.
Rotel RAS-5000 har en stor fargeskjerm, HDMI-inngang for TV-lyd, Bluetooth- og Wifi-strømming, digitale innganger og mer enn nok effekt til de fleste høyttalere. Men den mangler platespillerinngang. Det har Yamaha R-N2000A. Som også har radio innebygget, tillegg til DAC og strømming. Marantz Model 40n koster litt mindre, og har et mer påkostet design og flere tilkoblinger. Platespiller-inngang og digitale innganger inkludert, i tillegg er HEOS strømmeplattform integrert.
Referanseklasse
En direkte sammenligning med H190V, ga et overraskende resultat. På et par KEF LS50 Meta, var forskjellen i lydkvalitet påtagelig liten. KEF-høyttaleren er en av de best balanserte i sin klasse, og i høyeste grad i stand til å avsløre forskjeller i lyden fra forsterkere, og lydkilder.
Men på Aaron Parks Parks Lope lød de to forsterkerne så likt at det var fånyttes å finne vesentlige forskjeller. Det endret seg litt på Sudan Archives Come And Find You. Her ligger det en tung bassrytme og mye perkusjon i bunnen, og her mener jeg at den dyrere H190V har mer dynamiske kapasitet, særlig i bassen.
Det gjaldt definitivt på See See Bop. Et massivt lydbilde fyller rommet og det dundrer i vei med gitarer, bass og slagverk. Når jeg skrudde opp volumet, var det liten tvil om at den kraftigere forsterkeren hadde bedre kontroll, fokus, og dynamisk kapasitet.
Men det er også alt den har.
For en H150 leverer et lydbilde hvis signatur er nesten prikk lik en H190V. Om man sammenlignet med en Marantz Model 40n, får man mer kraft og tøffere bassgjengivelse. Marantz-forsterkerens nydelige varme klang er innsmigrende nok i seg selv, men lydbildet er ikke like åpent, og heller ikke like skarpt fokusert.
Rotel-forsterkeren mangler ikke krefter, men bassgjengivelsen er mer behersket enn fra en H150, som får de små KEF-høyttalerne til å strekke seg litt ekstra dypt i bassen.
Med H150 på de gulvstående Scansonic M20.2 fikk jeg et uhyre presist fokusert lydbilde, som på Bob Dylans The Man In The Long Black Veil, skapte en av de mest overbevisende surroundeffektene jeg har hørt fra to høyttalere, i testrommet vårt.
Forsterkeren har ikke endeløst med krefter, men mer enn nok til at de relativt kraftkrevende Scansonic-høyttalerne får utnyttet sitt potensiale.
Gitarklangen på Andrew Birds Blood skjærer gjennom luften, og rytmen fra slagverket gjengis med en upåklagelig presisjon. Det er saktens lite å sette fingeren på her. Ta Zac Brown og selveste Dolly Partons Butterfly. Vokalharmoniene kommer til å gi deg gåsehud, for følelsen av å være med i studio under innspillingen, skaper en troverdig realisme som gjør det seriøs hi-fi skal gjøre: Bringe deg nærmere musikken.
Konklusjon
Med strømming, DAC, platespillerinngang og USB-Drive, er H150 den mest komplette integrerte forsterkeren fra Hegel. Og etter min mening det klart beste kjøpet av dem alle. Den spiller ringer rundt en H95 og forgjengeren H120, og hvis man ikke trenger de ekstra kreftene fra en H190V, er det ikke noe å tenke på. Bedre lyd får man ikke i noen integrert strømmeforsterker vi kjenner til, i denne prisklassen.
