TEST: EAM Lab Studio 362

Der hvor hi-fi-entusiaster for lenge siden sverget til separate bokser til hver eneste del av signalkjeden – og selvsagt ikke kunne leve med en integrert forsterker, for den jobben måtte jo fordeles på for- og effektforesterker – så har integrerte forsterkere i senere år fått den respekten de fortjener. Hi-fi-produsentene har lært seg å skjerme de ulike komponentene bedre, og tilbyr integrerte forsterkere som tilsynelatende har få begrensninger sammenlignet med separate forsterkere: Du får rikelig med effekt, et praktisk format uten unødvendige bokser, færre ledninger, og mer lyd for pengene. Dette gjelder også for premium- og high-end-klassen.

Fleksibilitet med effektforsterker

Det kan likevel fortsatt være flere fordeler med å velge delt løsning. Spesielt med tanke på fleksibilitet, og mulighet til å velge rett komponent til den jobben som skal gjøres. Mange har i dag et eksisterende anlegg de vil forbedre, eller ønsker å kunne utvide i fremtiden. Da kan separate bokser være veien å gå. Er du fornøyd med lyden, men ønsker bare mer kraft? Bytt ut effektforsterkeren. Savner du digitale innganger, men er fornøyd med forsterkeren ellers? Skift ut forforsterkeren. Med separate forsterkere kan du i større grad forbedre lydkvaliteten i anlegget bit for bit, mens du er mer låst med en integrert løsning.

Kraftig italiener

Studio 362 er en effektforsterker fra italienske EAM Lab. For mitt vedkommende føler jeg italiensk hi-fi ofte bærer hjertet på utsiden. Enten det er et par Sonus faber eller Rosso Fiorentino høyttalere, eller Norma eller Gold Note forsterker, så bærer hele kreasjonen preg av at her har folk brydd seg. Og de elsker selve håndverket. Kabinetter er utført med følsomme italienske hender, og kler et silkemykt og glattpolert lydbilde. Nok til å forføre hvem som helst.

Effektforsterkeren Studio 362 fra EAM Lab skiller seg litt ut i så måte, med et mer industrielt og kantete utseende enn jeg forbinder med italiensk hi-fi. Men så er den da også i en ganske annen prisklasse enn jeg forbinder med annen italiensk hi-fi, tatt i betraktning dens vekt på 30 kilo og hele 230 watt pr. kanal i 8 ohm. De 10 første wattene opereres i ren Klasse A, for renest mulig lyd. Og synes du det høres lite ut, så er det faktisk bare store transienter – og tilfeller når man vil spille veldig høyt – som krever noe særlig mer effekt.

Forresten kan EAM Lab hvis de vil, for ta en kikk på Reference 152A – som de hevder leverer hele 2 x 150 watt i ren Klasse A – så er det klart utsøkte detaljer i kabinettkonstruksjonen her. Så koster den da også fem ganger mer enn Studio 362…

Studio 362 er på sin side bygget mer som en kloss. Den er høy, den er tung – men ikke så dyp. Sidene er totalt dekket av kjøleribber, og foran på aluminiumfronten sitter to store VU-metre, baklyst i blått.

Lysende innmat

Åpner man lokket og tar en titt nedi, sitter blå lysdioder og preger innsiden. Det minner meg litt om en gaming-PC, faktisk. Lysdiodene er likevel praktiske i serviceøyemed. Disse kan nemlig fortelle hvor feilen ligger, om forsterkeren ikke fungerer.

Dobbel mono

Studio 362 er en såkalt dobbel eller dual mono-konstruksjon, hvor venstre og høyre kanal er symmetriske, og er separert med hver sin transformator. I dette tilfelle med en kombinert elektrisk kapasitet på 1200 VA. Med dual mono hindrer man signalblødning mellom kanalene, og opprettholder dermed et optimalt stereosignal.

Balansert

Forsterkeren har dessuten balanserte kretser, og i stedet for en manuell bryter mellom RCA og XLR vil den selv oppdage hva som er tilkoblet – og deretter svitsje til riktig krets og gå til 22 Kohm impedans i ubalansert (RCA) modus eller 47 kOhm i balansert (XLR).

Utgangstrinnet har høy båndbredde og er av typen Darlington. Dette er et prinsipp hvor to og to bipolare transistorer er koblet slik at strømmen som forsterkes av den første transistoren forsterkes videre av den neste. Dette skaper en mer effektiv forsterkning enn om de to transistorene skulle jobbet separat fra hverandre. I tilfellet Studio 362 brukes seks par transistorer pr. kanal av typene MJL 3281 / MJL 1302.

EAM Lab har forsøkt å lage signalkretsene så korte som mulig, uten unødvendige komponenter som skaper forstyrrelser og vibrasjoner, som kan fungere som mikrofoner og introdusere støy i signalet.

Lav følsomhet

Koblet til våre egne italienske høyttalere, de trofaste Sonus faber Olympica III, forsøker jeg først å koble den på alle måter flotte DAC-en Hegel HD30 rett i den balanserte inngangen på forsterkeren. DAC-en har tross alt både variabelt utgangsnivå og dessuten innebygd AirPlay, som normalt gjør oppkoblingen svært uanstrengt. Men det kan jeg bare glemme. Det skal nemlig vise seg at effektforsterkerne til EAM Lab har veldig lav følsomhet på inngangen. Med andre ord trenger man en forforsterker med høy gain, fordi utgangssignalet rett fra lydkilden ikke blir høyt nok.

Det føles som en svakhet, men det har også en fordel. Nemlig at man øker signal-/støynivået ut av lydkilden, med potensielt renere lyd som resultat.

Lyden av EAM Lab Studio 362

Med forforsterkeren Hegel P30 koblet imellom kan jeg dra lydnivået godt over klokken 12 på forforsterkeren, og da begynner det å bli liv inne på testrommet.

Springsteens såre ballade One Minute You’re Here står ut i rommet, omringet av en masse detaljer fra piano, strykere, og en forsiktig tamburin som sniker seg inn. Her er det en hel bråte med luft, samtidig som fundamentet i bassen er til å ta og føle på.

Masse følelser

Ønsker du følelser? Prøv den levende indie-legenden Father John Misty og sangen One of Us Cannot Be Wrong. Litt skittent lydbilde, hvor de viktige detaljene med en middelmådig forsterker pakkes inn i gjørme. Men ikke her. Man får i stedet følelsen av å befinne seg i øvingslokalet til et ytterst samspilt band. Visst er instrumentene tatt opp med mikrofonen lenger unna enn vanlig, men klangbunnen i hvert instrument kommer likevel godt frem. Og på slutten av låta, når Father John begynner å skrike rustent og emosjonelt, er det umulig å holde gåsehuden nede.

Er du glad i klassisk musikk, så gir Studio 362 litt ekstra fylde i celloer, kontrabasser og store horn, men uten at det tar fokus bort fra trompeter, fioliner og klarinetter. Som gjør verket Water Music og delsatsen The Hornpipe av Georg Friedrich Händel til en nydelig opplevelse. Det er uvanlig stor plass til hvert instrument, men samtidig har man den lille varmen – men helt uten å overdrive.

Feststemning

F2020 av Avenue Beat og gjestevokalist Jessie Reyez er en slags depressiv korona-partylåt for én gjest. Men den har en heftig beat, med dyp og deilig bass. Sonus faber-høyttalerne er ikke spesielt tungdrevne, men det skal en del til å få dem til å låte gøy. I så måte skuffer ikke Studio 362 i det hele tatt. Her er det stålkontroll, samtidig som vokalene i mellomtonen gjengis med en fin glød. Og det hele mens vindusviskerne også kjent som VU-metrene vifter frem og tilbake i takt med musikken.

Og apropos fest, så har vi fått inn de gulvstående JBL HDI 3800. Med intet færre enn tre 8-tommers basselementer, hvor to av dem i tillegg spiller mellomtone. Og du kan tro de fyrer løs med krutt!

Studio 362 får virkelig frem dansefoten med Billie Eilish’ Therefore I Am pumpende ut av JBL-høyttalerne. Med beintøff bass, masse guffe i både mellomtone og diskant – og i det hele tatt noe av den mest sofistikerte partylyden jeg har hørt på lenge. Aldri skarpt, bare råtøft! Vær klar over at jeg på dette tidspunkt er på klokka 3 på volumhjulet på forforsterkeren! Det låter ekstremt, men forsterkeren har som sagt et lite følsomt inngangstrinn.

Et unikum i prisklassen?

Jeg vil definere forsterkeren som tett mot nøytralt, bare med en liten anelse rosenrød klangkarakter. Samtidig er den mer åpen og attakkert enn vår McIntosh MA7000, som vel begynner å nærme seg veteran.

Forsterkeren er ikke like stram som en Hegel H20, og heller ikke fullt så detaljert. Mola Mola Kula viser oss også at det er mye mer detaljer i all musikk enn man trodde, og på mikrodetaljnivå er det klart at Studio 362 må finne seg i at den hører til i prisklassen rundt 25.000 kroner og ikke 50.000 eller mer.

Men hva er så alternativene til denne prisen? Vel, i klassen seriøs hi-fi har de fleste aktørene i senere år hevet seg over dette prisnivået, i hvert fall når man ser på antall watt. Alternativene innenfor effektforsterkere er derfor ikke veldig mange. Men de finnes.

Man har for eksempel Vera Audio P400/1000, som byr på intet mindre enn 400 watt pr. kanal til 32.000 kroner. Den er mye lettere og mindre enn Studio 362, da den bruker Klasse D Hypex-forsterkning. Men den er like fullt en glimrende forsterker, med kvinskarp presisjon som sitt største argument. Den er enda mer fokusert enn Studio 362, men har samtidig ikke den samme gløden og varmen.

SÅ har vi 200-watteren Primare A35.2, og dessuten den voldsomme 350-watteren Rotel RB-1590. Jeg har ennå ikke hørt noen av dem, så jeg kan ikke uttale meg hvordan de låter i forhold til Studio 362. De vil nok garantert være enklere å ha med å gjøre når det gjelder valg av forforsterker – også hvis du ønsker å forbigå forforsterker i sin helhet og kun bruke en DAC med variabelt lydnivå. Det funker ikke med denne, på grunn av den lave følsomheten på inngangene. Men hvis jeg skal forhåndsdømme ut ifra mine erfaringer med de to nevnte, vil det overraske meg om de har varmen til italieneren, spesielt i mellomtonen. Et enda skarpere fokus vil de kanskje ha, men så er det jo ikke det som alltid er viktigst. Så skal det sies at alle de nevnte er noen små tusenlapper dyrere.

Konklusjon

Ønsker du en forsterker som trekker følelsene ut av musikken og presenterer alt i et stort rom – hvor du nærmest kan ta og føle på hvert instrument? Da bør du sjekke ut Studio 362 fra italienske EAM Lab.

Følsomme vokaler, store orkestre og hamrende partymusikk. Alt får plass på menyen. Og med 2 x 230 watt står det ikke på kontrollen. Selv vriene høyttalere går som en drøm.

Det er i det hele tatt bare ett ankepunkt vi har med forsterkeren, nemlig at inngangen har så lav følsomhet at man er nødt til å bruke en forforsterker. Maksimalt lydnivå rett ut av en nettverksspiller eller annen lydkilde er nemlig ikke høyt nok til å frigjøre all kraften denne forsterkeren er i stand til.