Search
Generic filters

: 4 høyttalere i prisklassen 30-40.000

Snarveien til high-end?

Det er ikke alle forunt å bruke over 30.000 kroner på et par høyttalere. Men etter å ha hørt hva nykommerne i denne prisklassen kan utrette, må vi innrømme at det er forferdelig fristende!

Bare for å sette ting i perspektiv, så finnes det i dag høyttalere som koster alt fra under tusenlappen til over 1 million kroner. Så i absolutt hi-fi målestokk er ikke 30.000 nødvendigvis «dyrt». Men det er ingen tvil om at vi nærmer oss en slags smertegrense for hva de fleste er villig til å betale for et par høyttalere. Ikke minst med tanke på at elektronikken også bør være av tilsvarende kvalitet…

Likevel får vi stadig henvendelser fra lesere som ønsker å lese mer om nettopp slike høyttalere. Kanskje har de oppdaget at disse «high-end light» modellene faktisk gir utrolig mye vellyd for pengene? Ganske riktig så har de utallige høyttalertestene våre vist at forholdet mellom pris og kvalitet når et slags metningspunkt rundt 25.000 kroner, hvor du kan få en nærmest fullkommen og lytefri lydkvalitet – og hvor små forbedringer kan koste svært mye penger.

Som denne testen vil vise, kan du ha mye glede av høyttalere på dette nivået. Og du kan leve med dem i mange, mange år. De kan ta deg med på en reise inn i high-end land der du (med den rette elektronikken) kan gjenskape følelsen av en liveopptreden i egen stue. Men vær advart: Har du først hørt musikkgjengivelse på dette nivået, er det vanskelig å gå tilbake til hermetisk MP3-lyd og reiseradioen på kjøkkenet. Det er fort gjort å bli hekta på god lyd…

Men hvor går egentlig grensen mellom hi-fi og ekte high-end? Etter vår mening begynner det når musikken «slipper tak» fra høyttalerne og gir en fornemmelse av fysisk nærvær i lytterommet. De beste høyttalerne har evnen til å forsvinne i lydbildet, samtidig som de spiller kraftig og rent nok til at musikken ikke bare høres, men føles. Når klangen rører ved både kropp og sjel, og gåsehuden pipler frem, så vet du at du er på rett vei! Og hvem vet, kanskje noen av månedens deltagere kan skape slike følelser?

Arvtageren

Testens dyreste høyttaler er også den det knyttes størst forventninger til. Dali Helicon 400 MK2 er arvtageren til en av prisklassens mest kritikerroste høyttalere.

Den første utgaven av Helicon 400 tok oss med storm for noen år siden, og sammen med toppserien Euphonia var de med på å heve Dali sitt image betraktelig. Fra å være best kjent som en produsent av billige dusinvarer, tok de steget opp til å bli en respektert high-end produsent. Og Dali har neppe spart på kruttet når de skulle lage en arvtager til en populære modellen.

Helicon 400 MK2 er med sine 40.000 kroner de klart dyreste høyttalerne i testen, og koster nesten 8.000 kroner mer enn modellen den erstatter. Har Dali foretatt et skikkelig løft i lydkvalitet, eller dreier det seg mer om en kostbar ansiktsløftning? Kvaliteteten på treverk og lakkfinish indikerer ihvertfall at dette høyttaler som koster mye penger å lage, for ikke å snakke om høyttalerelementene.

Helicon 400 bruker Dalis velkjente hybrid diskantløsning, som består av en tradisjonell softdome og en bånddiskant. Målet har vært å kombinere bånddiskantens utstrakte og luftige diskantgjengivelse med domediskantens gode spredning, slik at høyttaleren låter bra selv når du sitter utenfor «sweet spot» eller står oppreist. Og ganske riktig så er det nettopp diskanten Dali har fått mye skryt for i senere tid. Men detaljene til side. Spørsmålet er hvordan de spiller?

Lyden av Dali
Tradisjonelt sett har de danske høyttalerne vært blant de mest utagerende og dynamiske i sin klasse. De nye Helicon-høyttalerne oppleves derimot som mer beherskede enn tidligere, samtidig som de har fått en større grad av nøyaktighet.

I likhet med de finstemte Neeper høyttalerne takler Dali de vanskelige partiene hos Mahler på fortreffelig vis. De har et godt grep om musikken og tegner opp et lydbilde som er mer behagelig tilbakelent, enn akkurat rått og direkte. Totalt sett opplever vi at Helicon 400 MK2 presenterer musikken på en mer avslappet måte enn KEF og Swans, og det gjør at de tidvis også kan oppleves som litt mindre engasjerende å lytte til.

Når vi sammenligner KEF og Dali på storbandmusikk, er det nesten som om de spiller med to forskjellige dirigenter. Mens KEF representerer en nokså illsint og aggressiv ledertype som krever maksimalt av musikerne sine, har Daliene en mer avslappet holdning – på godt og vondt. Det er lett å høre hver minste nyanse i opptaket, men blåserekka antar ikke de samme fysiske dimensjonene med Dali som med KEF.

Bassgjengivelsen strekker seg dypt, og er imponerende kjapp og kontant i anslagene. Helicon 400 MK2 kan imidlertid ikke vise til det samme drivet i dypbassen som det Swans og PSB får til. Det er tydelig at det er finesse og raffinement som står i høysetet på denne modellen. Dalienes største styrke definivt diskantgjengivelsen – den er krystallklar, lett og ledig, og skaper massevis av luft mellom musikerne. På dette punktet er den faktisk skremmende nær de dobbelt så dyre Neeper høyttalerne!

Det hersker ingen tvil om at MK2-versjonen av Helicon 400 er blitt en mer komplett høyttaler, med klare lydmessige assosiasjoner til den dyrere Euphonia-serien. Samtidig virker det som høyttalerne har blitt mer kresne på elektronikken, og de egner seg derfor best til de som allerede har kostbart utstyr, eller som vil utvikle lydanlegget sitt over tid. En ganske sikker vei til ekte high-end lyd, men ikke nødvendigvis den enkleste eller mest underholdende i dette selskapet.

Midtpunktet

XQ40 er toppmodellen i den nye XQ-serien fra KEF, med mål om å stille etablerte storheter som B&Ws 700-serie til veggs. Og det som i utgangspunktet virket som en litt anonym deltaker, viste seg å bli testens store overraskelse!

KEF nevnes gjerne i samme åndedrag som Tannoy og B&W, og er blant verdens største høyttalerprodusenter. De er også kjent for å levere varene, enten det gjelder rimelige surroundpakker som de glimrende KHT3005 (årets surroundhøyttalere i 2006) eller prestisjefylte prosjekter som high-end modellen Muon – anerkjent som en av verdens desidert beste høyttalere.

Prismessig så plasserer den nye XQ-serien seg klart mer i retning av høyttalere i den øvre mellomklassen. Men kanskje det likevel er håp om at ytelsen smaker av ekte high-end? Kvalitetsinntrykket fra XQ40er i alle fall førsteklasses –  vårt testeksemplar kom i en svært lekker mahogny-finish, men du kan også velge lønnetre eller svart pianolakk.

Mange vil nok sette pris på at KEF-modellene er enda mer kompakte enn PSB. Men de bærer også klare likhetstrekk med sin slanke og avrundede form. Elementbestykningen er imidlertid radikalt annerledes. Der  PSB har lagt ned store ressurser i bassgjengivelsen, er det mellomtone og diskant som står i sentrum hos den britiske produsenten.

KEFs patenterte Uni-Q membran er en kombinert diskant og mellomtone, der diskanten sitter montert i senter av mellomtonen – ikke så rent ulikt Tannoys Dual Concentric prinsipp. Fordelen med Uni-Q er at diskant og mellomtone-frekvensene spres fra akkurat samme punkt, uten faseproblemene som kan oppstå med separate elementer. KEF benytter seg av denne teknologien i sine rimelige modeller såvel som den dyre Reference-serien.

Lyden av KEF
KEF sitt fokus på det øvre toneregisteret er også klart hørbart når vi spiller musikk gjennom XQ40’ene. I motsetning til PSB klarer KEF å gjengi stemmen til Diana Krall helt uten tendenser til å bli tynn eller spiss. Og måten vokalen hennes males ut på er rett og slett formidabel. Disse høyttalerne kan virkelig synge! Mark Knopflers grovere stemmeleie gjengis ikke det grann dårligere. Tvert imot så oppfører høyttalerne seg som de skulle være koblet direkte til det rustne stemmebåndet hans. I forhold til de øvrige høyttalerne høres det ut som vokalistene har tatt et steg nærmere mikrofonen, og det uten at det blir anstrengende eller masete å lytte til.

På tross av dette, så er det med storbandet Sharp Nine at KEFs ekstreme egenskaper kommer best til uttrykk. XQ40’ene klarer fint å gjengi selv de minste nivåforandringer hos blåserekka, samtidig som de har overskudd nok til å takle de største dynamiske utladningene uten problemer. I mellomtonen er dette en av mest dynamiske høyttalerne vi noensinne har hørt, og det gjør at musikken gjengis med en enorm glød og intensitet.

Om vi skal beskrive lyden av KEF med ett ord, må det bli FRIGJORT. XQ40’ene har en helt spesiell evne til å følge melodien lett og ledig, samtidig som de kan snu seg rundt og eksplodere når musikken krever det – presist, naturlig og realistisk. Dermed blir dette en høyttaler som egner seg like godt til Mahler som Metallica – forutsatt at du kan klare deg uten beinknusende bass. KEF mangler nemlig det saftige frasparket i dypbassen som både Swans og PSB kan vise til, og det gjør at bassrik musikk kan miste noe av drivet.

På den annen side er det ingen av de mer basstunge høyttalerne som klarer å hamle opp med XQ40 i de mest krevende partiene i Mahlers 9. symfoni. Der Swans og PSB viser tendenser til å bryte opp og mister presisjon, fortsetter KEF å være sterk og klar i formidlingen. XQ40 ligger dermed an til å være vår soleklare favoritt i denne prisklassen – med mindre danskene kan gi dem konkurranse?

Kompakt allrounder

Ved siden av de enorme Swans høyttalerne ser PSB’ene nesten litt beskjedne ut, men det er ingen tvil om at Synchrony One er en fullvoksen høyttaler. Det slanke og langstrakte kabinettet er lekkert utført i trefiner og aluminium, og huser et solid kobbel med høyttalerelementer.

Foruten diskant og mellomtone har Synchrony One hele tre 6,5 tommers basselementer ombord, delt inn i hver sin innvendige kasse med bassrefleksport. Denne omfattende bassløsningen skal ifølge produsenten gi en fyldig og dyp bassgjengivelse nesten uavhengig av hvordan høyttaleren plasseres – fritt eller inntil veggen.

Forventningene tilsier at dette bør vær en særdeles kraftfull høyttaler i forhold til størrelsen. Men spørsmålet er om de klarer å matche det gedigne lydbildet, og den utstrakte bassgjengivelsen til Swans?

Lyden av PSB
Som første utfordrer til de gedigne Swans-høyttalerne var vi nesten forberedt på en solid nedtur når det gjaldt bass og dynamikk fra PSB – men den kom aldri. Synchrony One har nemlig et imponerende stort lydbilde, og en fyldig bassgjengivelse som får det til å svinge skikkelig av Mark Knopflers siste plate. Stemmen sitter som et skudd, og gitarlyden er både krisp og velklingende.

Det krever sin mann å skulle matche Swans kruttsterke gjengivelse av storbandet Sharp Nine. Men PSB holder overraskende godt følge her også. Den sterkt utagerende musikken gjengis uten at det legges tøyler på dynamikken. Samtidig er det tydelig at PSB har valgt en noe mørkere klangkarakter enn Neeper, der blåseinstrumentene ikke klinger like tydelig ut.

Vi biter oss spesielt fast i en blåsesekvens mot slutten av første spor, hvor Neeper-høyttalerne har en evne til å forsvinne helt og la blåserekka spille for frie tøyler. Her opplever vi at PSB’ene blir mer tilbakelente og ikke graver fram den samme mengden av detaljer. En tur innom Diana Krall avslører også at lyse kvinnestemmer kan bli i spinkleste laget. Dianas deilige stemme blir litt flatere og tynnere enn vi er vant til.

Kompakt klang
I sammenligning med Swans-høyttalerne låter Synchrony One både kraftfullt og fyldig, men de er ikke like frigjorte i klangen. Lydbildet er mer tettpakket og får ikke frem den samme mengden med musikalsk informasjon. Og i de laveste bassoktavene er det tydelig hvordan Swans har bedre kontroll på notene.

Klassisk musikk låter likevel bedre enn ventet – kanskje skyldes det at konstruktør Paul Barton også er en habil fiolinist? Uansett så kler den litt mørke klangkarakteren Mahler godt. Selv de tøffeste partiene gjengis uten at det skjærer i ørene, og PSB sin fyldige bassgjengivelse kommer også til sin rett.

PSB har laget en god allround-høyttaler som gjengir de store linjene i musikken på en velbalansert og engasjerende måte. Det eneste vi savner, er litt mer detaljer. Og selv om Synchrony One er både raffinerte og rike på klangfarger, gir de ikke den samme livefølelsen som de store Swans-høyttalerne. Likevel vil nok den mer kompakte størrelsen gjøre at mange foretrekker PSB.

Den kanadiske utforderen er altså tøff, men mangler litt finesse. Kanskje en gentleman fra de Britiske Øyer har mer å stille opp med?

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

Audun Hage

(f. 1981): Redaksjonssjef. Audun ble ansatt som journalist hos Lyd & Bilde i 2004 og har spilt en aktiv rolle i utviklingen av L&B som magasin og nettsted. Audun er ekstremt kvalitetsbevisst, og kjent for sine kresne ører og skarpe blikk. Som redaksjonssjef holder han et våkent øye med alt journalistene skriver. Han er også ansvarlig for Lyd & Bildes TV-tester.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.
    TCL C815 byr på flott bildekvalitet og flust med smarte finesser til en fornuftig pris. Her får du til og med glimrende lyd!
    Endelig en interiørvennlig subwoofer som gir skikkelig fysisk bass! Ja, det koster, men betaler tilbake i form av nydelige basstoner på musikk og heftige basseffekter på film. Fra et slankt format som du kan henge på veggen.
    Denon feirer sin egen 110-års fødselsdag med en forsterker der det er jobbet ekstra med den gode lyden.
    Det er sjelden jeg har blitt forbanna over et produkt. Spesielt et så brukervennlig et som Google Nest Audio.
    TCL Ray-Danz TS9030 benytter smarte akustiske løsninger fremfor avansert DSP, for å simulere surroundlyd.
    De ser nydelige ut, men det er ikke bare det kosmetiske som er tiltalende med B&W 702 S2 Signature.