Si du jobber på atomkraftverk og tilfeldigvis har fått ansvaret for håndteringen av det kjernefysiske avfallet. Fordi sjefen stoler på deg, eller ikke tør å gjøre det selv. Én utfordring er å finne et egnet sted å grave ned driten. En vanskelig nok jobb i seg selv, all den tid avfallet skal graves ned rundt 500 meter under overflaten, og gjerne da utenfor bebodde områder.
Tidsaspekt
Med mindre du ønsker at Bellona og Green Peace sammen skal hyre The Expendibles til å gjøre deg til månestøv, må du dessuten ha en klar plan for å sikre avfallet mot fremtidens arkeologer og andre ivrige gravere. Med andre ord er det en stor fordel å ha plottet inn grundig informasjon om hva som er begravd og hvor. Problemet: Halveringstiden på avfallet er ekstremt lang. Et typisk biprodukt av plutonium, nemlig isotopen 239Pu, har en halveringstid på 24.110 år og er fortsatt dødelig radioaktiv i 500.000 år. Når så fremtidens futuristiske arkeologer skal forsøke å finne spor etter en påstått, og for lengst utdødd, rase av smarte vesener med senebetennelse i håndleddene, muskelknuter i skuldrene og med en merkelig samhørighet gjennom sport de bare bevitner elektronisk på en firkanta dings på veggen og ikke engang deltar i selv, hjelper det lite om du som håndterte avfallet i din tid hadde lagret denne informasjonen på en Sony Memory Stick, og jeg vil gjette på at iCloud også vil være en saga blott (beklager, Tim Cook).
Glem digitalt
Sjansen er stor for at ingen av dagens digitale lagringsformater vil eksistere, og i fremtiden er det ikke engang sikkert at datamaskiner er basert på det relativt tungvinde, binære tallsystemet. Verden kan lett ha tatt steget til kvantedata. Med andre ord, å lagre denne informasjonen utelukkende digitalt med dagens teknologi vil være et feilskjær, om ikke poenget er å forsøke å utrydde enda en overlegen rase med atomstråling, etter vi først har utslettet oss selv.
Analogt er tingen
Løsningen er analog. Men penn og papir er utelukket, og selv kløna Moses klarte i sitt ukontrollerte sinne å knuse sine steintavler. Så glem stein. Det må være noe mer permanent. Og løsningen kan Patrick Charton fra den franske etaten for kjernefysisk avfall, ANDRA, allerede ha presentert. Vi snakker om en disk av safir, inngravert med platina. Prototypen av denne disken kostet 25.000 euro å lage, og skal i følge Charton vare i en million år. Den kan ikke leses av med noen digital elektronikk, men må leses med det blotte øyet gjennom et mikroskop. En million år holder for noen generasjoner – nærmere bestemt 30.000-50.000 generasjoner – og så får det bli opp til en fjern, fremtidig generasjon å lage en ny kopi etter hvert.
Hvilket språk?
Men så til et nytt spørsmål: Hva slags språk skal informasjonen skrives i? Arkeolog Cornelius Holtorf fra Linnéuniversitet i Sverige viste en gang under en konferanse et tidlig forsøk på å advare kommende generasjoner mot farlig avfall: en cirka én meter bred steinblokk med de engelske ordene ”Caution – Do Not Dig”, med noe mindre skrift som forklarer at det er radioaktivt avfall under. Men hvem veit hva slags språk oppdagerne vil forstå om tusener eller hundretusener av år – eller om de i det hele tatt er mennesker? Kanskje de etter en masseutryddende atomkrig er intellektuelle etterkommere av kakerlakkene?
Og hvordan skal informasjonen bevares? Holtorf poengterte selv at et mye tidligere forsøk på å advare mot fremtidige utgravinger, nemlig de egyptiske pyramidene, ble plyndret innen én generasjon.
– Fremtiden vil være dramatisk forandret fra i dag, sier Anders Högberg, også fra Linnéuniversitet. – Vi har ingen anelse om hvordan mennesker vil tenke.
Prosjekt
I 2010 startet ANDRA et prosjekt for å adressere disse problemstillingene. Spesialister fra et så vidt spekter av felt som mulig ble samlet, derav materialforskere, arkivarer, arkeologer, antropologer, lingvister, og til og med kunstnere, for å prøve å besvare spørsmålene. Saffirdisken er én av flere ideer som har oppstått av dette forsøket. Prototypen er laget fra to tynne disker, rundt 20 cm i diameter, av industriell safir. På én side er tekst eller bilder risset med platina – en enkelt disk kan lagre 40.000 sider av informasjon i miniatyr – og så er de to diskene smeltet sammen på molekylær skala. Alt en fremtidig arkeolog må gjøre er å lese dem gjennom et mikroskop. Diskene har blitt testet i syre for å simulere aldring. Patrick Charton sier de håper å demonstrere en livstid på ti millioner år.
Når det gjelder hva det endelige lagringsformatet vil bli, og hvilket språk som skal brukes, har forskerne fortsatt litt tid på seg. De underjordiske avfallsdepotene vil neppe fylles opp og forsegles før slutten av dette århundret. Innen den tid får vi kanskje høre: ”Det finnes en app for sånt!”
