Utenomjordiske megastrukturer dømt til selvutslettelse?

Når forskere leter etter intelligent liv i universet, står Dyson-sfærer – enorme konstruksjoner som omslutter stjerner for å fange energien deres – høyt på ønskelisten. Men nye beregninger antyder at disse megastrukturene kan være langt skjørere enn tidligere antatt.

Ustabilt av natur

Den største utfordringen er tyngdekraften. En klassisk Dyson-sfære – en fast konstruksjon rundt en stjerne – er nesten garantert ustabil. Ifølge Newtons skallteorem har en hul, symmetrisk sfære ingen netto gravitasjonskraft på noe inni den.

Dette betyr i praksis at en Dyson-sfære ikke har noen naturlig kraft som holder den sentrert rundt stjernen. Den minste forstyrrelse vil kunne få strukturen til å drive mot stjernen og kollapse. Det er som å balansere to objekter uten noe som holder dem på plass.

En mer realistisk løsning er en «Dyson-sverm» – milliarder av individuelle satellitter i bane rundt stjernen. Men dette introduserer nye problemer: én kollisjon kan sette i gang en kjedereaksjon som raskt ødelegger hele strukturen. Dette i følge en artikkel i New Scientist.

Materialer og varme

Selv med avanserte materialer som nanorør av karbon, ville de enorme påkjenningene fra tyngdekraften og termisk stress gi strukturelle svakheter. En Dyson-sfære må også håndtere kolossale mengder spillvarme. Hvis varmehåndteringssystemene svikter, kan temperaturen løpe løpsk og smelte kritiske komponenter.

Ny forklaring på Fermis paradoks

Hypotesen om ustabile Dyson-sfærer kaster nytt lys over det berømte Fermi-paradokset: Hvis det finnes milliarder av stjerner der intelligente vesener kunne utvikle seg, hvorfor ser vi ingen tegn til dem?

Hvis deres mest synlige teknologiske prestasjoner er iboende kortlivede, blir sannsynligheten for at vi tilfeldigvis observerer dem akkurat i deres korte levetid ekstremt liten – selv om universet skulle være fullt av avanserte sivilisasjoner.

Hva leter vi etter?

Astronomer søker etter Dyson-sfærer ved å se etter unormale infrarøde signaturer fra stjerner. En slik struktur vil absorbere synlig lys og stråle det ut igjen som varme.

Project Hephaistos har identifisert syv røde dvergstjerner som mulige kandidater, men senere analyser antyder at det infrarøde overskuddet kan skyldes galakser som tilfeldigvis ligger bak disse stjernene.

Kosmisk arkeologi

Hvis hypotesen om selvdestruerende megastrukturer er riktig, bør vi kanskje lete etter restene heller enn intakte strukturer. Dette vil ligne mer på kosmisk arkeologi – lete etter uvanlige sammensetninger av materialer i støvskiver rundt stjerner, eller andre anomalier som kan tyde på at noe stort en gang eksisterte der.

Fysiske begrensninger for fremtidig utforskning

Utfordringene med Dyson-sfærer illustrerer hvor komplekse problemer som kan oppstå ved manipulering av energi på stellare skalaer. Som kildematerialet påpeker, er dette ikke bare teoretiske bekymringer, men grunnleggende fysiske utfordringer som enhver sivilisasjon må overvinne. Inkludert vår egen.