Når man kjøper et hi-fi-produkt, tenker man sjelden over hvem som har konstruert det. Det meste av elektronikk er et produkt fra et team av anonyme ingeniører. Men så er det de få konstruktørene hvis konstruksjoner hever seg opp over den brede massen. Stjerner – der signaturen på fronten av et apparat vitner om at det er noe spesielt inni.
En av superstjernene på hi-fi-himmelen er Ken Ishiwata. Han har i mer enn tre årtier satt sitt personlige preg på audioprodukter fra Marantz. Alle Marantz-apparater uansett pris blir utprøvd og testlyttet av Ken Ishiwata personlig. Først når de har fått Kens blå stempel får de lov til å bli sendt ut på markedet.
Protesjeer
De lydmessig mest lovende Marantz-produktene tar han med seg inn i laboratoriet sitt for å gi dem en spesiell behandling. Her blir lyden fintrimmet med utvalgte komponenter for å gi lyden et ekstra løft. Etter behandlingen får signaturproduktene tilføyet initialene «KI» for Ken Ishiwata til navnet. Ken kaller selv KI-enhetene for sine protesjeer.
Lytterom som konsertsal
Når Ken Ishiwata testlytter utstyret, skjer det i et ikke helt alminnelig lokale. I kjelleren under det europeiske hovedkvarteret til Maranz i Eindhoven i Nederland har han innredet et lytterom, som ifølge ryktene være noe utover det vanlige. Så da tilbudet om å få komme til Nederland og overvære lanseringen av Marantz nyeste referanseserie også inkluderte et besøk i «Kens hellige rom», sa vi selvfølgelig med en gang ja takk.
Ikledd en lang grønn slike-kimonojakke som ville være en Bond-skurk verdig, tar Ken Ishiwata smilende imot oss i sitt lytterom, hvor opptil 10 personer om gangen kan sitte behagelig og lytte. Der de fleste prøver å dempe refleksjoner og stående bølger, har Marantz-legenden gått radikalt annerledes til verks. Her finnes kun litt demping i form av et gulvteppe, og det er ingen «bassfeller» i hjørnene til å suge opp romresonanser. Til gjengjeld er det gjort mye for å styre lydrefleksjonene i rommet slik at de problemene vi andre prøver å dempe oss ut av, ikke oppstår.
Det er for det første ingen større parallelle flater i rommet. Sideveggene er buede som sidene i skroget på en båt: smalere ved de to endeveggene. Dermed er stående bølger mellom veggene umuliggjort. Og alle rommets vegger er dekket av et genialt mønster av treplater og treklosser som skal spre lyden. Gulv og tak virker umiddelbart normale, men Ken Ishiwata forteller at det over de akustiske transparente takplatene også befinner seg diffusorer.
Rommets oppbygning og arrangementet av diffusorer minner om den måten man innreder en konsertsal på. Når man hører lydene fra orkesteret i en konsertsal, stammer det meste av lyden som når øret fra refleksjoner fra vegger og tak. Hvor mye den reflekterende lyden betyr, blir åpenbart hvis man hører samme orkester spille akustisk under åpen himmel: All varme og liv forsvinner.
Men en ting er en konsert med levende musikere i en konsertsal; hvordan låter et hi-fi-anlegg under samme betingelser?
Veggene forsvinner
Ved demoen er Marantz’ splitter nye referanseanlegg stilt opp, bestående av SACD-spilleren/DAC-en SA-10 og den integrerte forsterkeren PM-10. Vi tester selvfølgelig begge komponentene, SA-10 allerede i dette nummeret. Signalkilden er Ken Ishiwatas Macbook, som er koblet til SA-10 med USB-kabel. Høyttalerne er de helt nye Q Acoustics Concept 500, som du også kan lese om i dette nummeret. De har Ishiwata valgt å stille opp med en meget sterk «toe-in», så de peker mot lytteren i en vinkel på nesten 45 grader.
Med så mange flekterende felter kunne man forvente et diffust lydbilde, men realiteten er akkurat det motsatte. Instrumenter står knivskarpt og fritt i rommet omkring og bak høyttalerne. Faktisk synes rommet å forsvinne helt, og vi befinner oss på opptaksstedet. Anlegget behersker alt fra spinkel solosang til Aphex Twin, med autoritet og et tilsynelatende uuttømmelig kraftoverskudd.
At det er krefter i den 2 x 400 watt kraftige forsterkeren MP-10, er ikke overraskende, men at de forholdsvis rimelige Q Acoustics-høyttalerne følger med hele veien, overrasker litt mer. Det samme gjør prisen. Vi snakker her om et anlegg som definitivt er high-end, men også forholdvis rimelig innenfor dette segmentet. Den samlede prisen på hele anlegget ligger under 200.000 kroner, inklusiv laptop. Det kommer man ikke langt med i high-end-verdenen, hvor prisene helst skal ha seks siffer for å bli tatt seriøst.
Den magiske ekstra ingrediensen, rommet, har til gjengjeld kostet omkring en million kroner å oppføre. Når alt kommer til alt, er det kanskje rimelig, når Ken Ishiwata her har fått seg et arbeidssted hvor utstyret viser seg fra sin beste side, og hvor alle detaljer står klart frem – uten forstyrrelsen fra et dårlig rom.
Museum
I kjelleren utenfor Ishiwatas lytterom finner man Marantz’ museum over klassiske modeller. På hyllene står de modellene, konstruert av stifteren Saul Marantz, som på 1970-tallet gav merket sitt rykte. Blant dem ST 8, som etter Ken Ishiwatas mening fortsatt den dag i dag er verdens beste FM-tuner.
Ken Ishiwata er så anerkjent i hi-fi-kretser at han ikke trenger noen tittel. Han er verken sjefkonstruktør eller ledende designer. Han er bare Ken Ishiwata. Den Ken Ishiwata. Han har imidlertid siden 1990 hatt tittelen som ambassadør for Marantz-merket. Philips, som den gang eide Marantz, kunne nemlig ikke håndtere at det gikk medarbeidere rundt uten en jobbtittel.
En utfordring
Ken Ishiwata har representert Marantz gjennom fem årtier. I den tiden har selskapet hatt tre forskjellige eiere: Først japanske Superscope, som overtok firmaet fra dets amerikanske stifter. Fra 1980 var nederlandske Philips eier av Marantz, og i 2002 gikk den japanske delen av Marantz sammen med Denon i et felles selskap som i dag også eier høyttalermerket Boston Acoustics. Philips trakk seg helt ut av eierkretsen i 2008.
Det å utføre sitt arbeid under skiftende lederskap med røtter fra tre forskjellige kontinenter, og med et fokus som har skiftet mellom konsumentutstyr og high-end, har ikke vært ukomplisert, innrømmer Ken Ishiwata.
