Hi-FI Skolen del 5

Jakten på den perfekte forsterkeren eller de ideelle høyttalerne kan nesten bli en besettelse. Men i vår streben etter «den høyeste sannheten» glemmer vi ofte å tenke på det rommet som anlegget skal fungere i. Og selv det mest kostbare anlegget kommer til kort i et dårlig lytterom.

Samtidig kan et anlegg i økonomiklassen låte overraskende godt i et akustisk velbalansert rom. Velkommen til femte del av Hi-Fi-skolen, hvor vi ser på den glemte komponenten i anlegget: lytterommet!

Høyttalerplassering

Som vi kort kom inn på i avsnitt 2 av Hi-Fi-skolen om høyttalere, er plasseringen avgjørende hvis du vil ha fullt utbytte av anlegget ditt. Det er samtidig den forbedringen som koster minst. Faktisk ingenting, bortsett fra litt tid og jobbing.

Høyttalerplassering handler både om stereoperspektivet og om samspillet, og ikke minst motspillet med rommet.

Den gylne trekanten er et godt utgangspunkt: Høyttalerne og lytterposisjonen danner en rettlinjet trekant, hvor avstanden mellom høyttalerne er den samme som avstanden fra hver høyttaler til lytterposisjonen. Det gir den beste stereoeffekten og det mest presise lydbildet. Av samme grunn må du aldri tro på dem som sier at den perfekte avstanden mellom to høyttalere er et gitt antall meter.

Men det er andre ‘’sannheter’’ som må tas på alvor:

Avstand til veggene:  Høyttalere bør plasseres med minst 50–70 cm avstand til bakveggen for å unngå for kraftig bassforsterkning og tidlige refleksjoner (det kommer vi tilbake til). Jo tettere på en vegg, jo mer bass, noe som kan være en god ting i seg selv. Men desto mer buldrende blir også lyden.

Symmetri: Begge høyttalerne bør ha samme avstand til sideveggene for å sikre et balansert lydbilde. Ulik plassering skaper ubalanse i stereobildet. Både på grunn av forskjellen i bassforsterkning fra veggene og en større eller mindre del av refleksjoner.

Diskantene bør være i ørehøyde: Stereoperspektiv er ikke bare noe som foregår i bredden. For å få den beste illusjonen av høyde på den akustiske scenen bør diskantenheten være noenlunde i ørehøyde når du sitter i lytterposisjonen. Og sørg for at du kan se begge diskantenhetene. Hvis det er møbler i veien, må de flyttes eller eventuelt doneres til Røde kors.

Vinkling (toe-in): Mange høyttalere låter best når de vinkles lett inn mot lytterposisjonen. Dette kan forbedre fokus og detaljer i stereobildet. Eksperimenter med vinkelen – typisk 10 til 30 grader – for å finne den optimale posisjonen for høyttalerne. Vær klar over at noen høyttalere er beregnet til å spille rett frem, mens andre er designet til å bli vinklet inn mot lytteren. Og i noen tilfeller får du det beste resultatet ved å gå mot produsentens anvisninger! Så prøv deg frem.

Den avdøde lydtrollmannen Ken Ishiwata foretrakk å vinkle høyttalerne innover med hele 45 grader. I et lytterom som var båtformet! Det så merkelig ut, men resultatene var fantastiske.

Avstanden mellom høyttalerne: Det er fristende å trekke høyttalerne så langt ut til sidene som mulig for å få et bredt perspektiv. Men for stor avstand mellom høyttalerne kan gi et ‘hull’ i midten av lydbildet. En tommelfingerregel er at avstanden mellom høyttalerne bør være omkring to tredjedeler av avstanden til lytterposisjonen.

Husk at selv små justeringer på få centimeter kan utgjøre en hørbar forskjell. Ta deg tid til å eksperimentere, og bruk ørene dine som det viktigste måleinstrumentet.

Demping

Minimalisme er elegant i noens øyne. Men man finner ikke mange akustikere blant tilhengere av store nakne rom. Imidlertid er det heller ingen grunn til å falle i den motsatte grøften, og bekle alle veggene med skum og eggekartonger. Et helt dødt og overdempet rom gir nesten like dårlig musikkopplevelse som et rungende tomt.

Det er to grunner til at rommet bør lyddempes: stående bølger og refleksjoner. Det kommer vi tilbake til om litt. Men her er noen alternativer til hvordan problemene kan forebygges.

• Bassabsorbenter kan hjelpe med å komme stående bølger til livs ved å ‘suge’ energi ut av rommet ved de riktige frekvensene. Man kan kjøpe kommersielle bassabsorbenter til å plassere i hjørnene. Men man kan også kjøpe en sofa.
• Mellomtone- og diskantdemping: Tynnere (2–5 cm tykke) absorberende materialer på strategiske posisjoner kan redusere tidlige refleksjoner og gi et klarere perspektiv. De viktigste stedene er de såkalte første refleksjonspunktene på sideveggene – der hvor lyden fra høyttalerne først treffer veggen på vei til ørene dine. Finn disse punktene ved å plassere et speil opp på veggen og flytte det inntil du kan se høyttaleren fra lytterposisjonen.
• Diffusjon: I stedet for å dempe den reflekterende lyden kan diffusorer spre lyden i mange retninger. Det gir en mer levende, men fortsatt kontrollert akustikk. Reoler med bøker i forskjellige størrelser er faktisk effektive diffusorer, og har også en viss dempende effekt.

Stående bølger

Et av de største akustiske problemene i vanlige stuer er stående bølger. Du kan ha en høyttaler som på papiret har en linjalrett frekvensgang i bassområdet. Men når den plasseres i en virkelig dagligstue, ligner frekvensgangen et fjellandskap.

Stående bølger oppstår når lydbølger reflekteres mellom parallelle vegger og enten forsterker eller nøytraliserer hverandre ved bestemte frekvenser. Det resulterer i at visse toner i bassområdet blir overdrevet kraftige, mens andre nesten forsvinner.

For å forstå fenomenet kan vi ta utgangspunkt i en vanlig norsk stue med en lengde på 5 meter og en takhøyde på 2,40 meter.

Grunnfrekvensen for en stående bølge kan beregnes med formelen:

F = 172/L

Her er F frekvensen i Hz, og L er rommets lengde i meter.

I et rom med en lengde på 5 meter vil den første forsterkningen (også kalt en ‘room mode’) oppstå ved cirka 34 Hz. Men den er bare den første av en rekke plager. Det vil også oppstå forsterkninger ved den dobbelte frekvensen (68 Hz), den tredobbelte (102 Hz) og så videre. Samtidig vil det være utkoblinger midt imellom disse punktene.

Tilsvarende vil det i den vertikale dimensjonen med takhøyde på 2,40 meter oppstå en grunnfrekvens omkring 73 Hz, med etterfølgende forsterkninger ved 146 Hz, 219 Hz, osv.

I praksis blir det enda mer komplisert da stående bølger også opptrer i rommets bredde. Og med to høyttalere, som begge genererer lydbølger fra hvert sitt sted i rommet, blir det akustiske feltet enda mer uoverskuelig.

Resultatet er et komplekst mønster av topper og bunner i frekvensresponsen som varierer fra sted til sted i rommet. Dette forklarer hvorfor bassen kan låte dominerende kraftig når du sitter i sofaen, men nesten forsvinne når du flytter deg en meter til siden. Eller omvendt. Og mens man kan dempe en basspukkel med romkorreksjon eller en equalizer, er det ikke mye å stille opp når bassen forsvinner på grunn av en komplett utfasing et sted – ettersom det dobbelte eller 10-dobbelte av null fortsatt er null. Her er det ikke annet å gjøre enn å flytte rundt på høyttalere eller lytteposisjon.

Stående bølger er en uunngåelig betingelse i en grusom verden. Men problemet blir mindre når høyttalerne ikke plasseres kloss inntil veggen. Og romkorreksjonen kan gjøre (små) mirakler.

Refleksjoner

Hvis vi ser bort fra de helt lyddøde rommene til profesjonell måling, har alle rom en større eller mindre mengde refleksjoner fra vegger, gulv og tak. Det er refleksjonene som gir rommet dets klang.

Ikke alle refleksjoner er like skadelige for lydopplevelsen. Vi kan skjelne mellom korte, tidlige og sene refleksjoner:

• Helt korte refleksjoner ankommer til øret opptil fem millisekunder etter den direkte lyden. Tidsforskjellen er så liten at de to lydene oppfattes som én. Helt korte refleksjoner påvirker ikke perspektivet så mye som de sene, men frekvensgangen påvirkes på grunn av utfasing/stående bølger.

• Tidlige refleksjoner ankommer ørene mindre enn 20 millisekunder etter den direkte lyden. De blander seg med den direkte lyden og kan sløre detaljene og stereobildet. Det er primært de tidlige refleksjonene vi ønsker å kontrollere gjennom strategisk dempning.
• Sene refleksjoner: Hvis den reflekterende lyden ankommer mer enn 20–30 millisekunder senere enn den direkte lyden, oppfattes den som en separat akustisk begivenhet som hjernen er i stand til å abstrahere fra.

En god tommelfingerregel er derfor å dempe de reflekterende flatene tett på høyttalerne og lytterposisjonen, mens flater lengre vekk kan være mer reflekterende. Og kan flatene ikke dempes, så vurder om høyttalerne kan plasseres slik at spesielt de tidlige – og mest forstyrrende – refleksjonene kan unngås.

Romkorreksjon

Selv med den beste høyttalerplasseringen og akustiske behandlingen kan visse romproblemer være vanskelige å løse helt. Her kommer digital romkorreksjon inn i bildet.

Romkorreksjon er software og hardware som måler rommets akustiske respons og bruker digital filtrering til å kompensere for uønskede påvirkninger. Romkorreksjon er vanligvis innebygd i forsterkeren eller i aktive høyttalere.

I hi-fi-verdenen var Lyngdorf blant de første til å bygge inn romkorreksjon. Andre populære systemer er Dirac Live og Audyssey.  Selv om romkorreksjon blir stadig mer utbredt, leveres flertallet av forsterkere fortsatt uten.

Det står annerledes til når det gjelder hjemmekino-utstyr. Det hører til unntakene å se en hjemmekino-receiver uten innebygd romkorreksjon. Noe som er en god ting, da det stort sett er håpløst å prøve på å finne ‘riktige’ plasseringene til 6–10 høyttalere i et rom.

Romkorreksjonssystemet bruker en – oftest medfølgende – kalibreringsmikrofon til å måle hvordan lyden fra høyttalerne dine faktisk låter i rommet. Man må vanligvis utføre målinger flere steder i stuen. Deretter beregner systemet en EQ-kurve, som så godt som motvirker rommets påvirkning.

Best i bassen: Romkorreksjonen er spesielt effektiv til å håndtere problemer i bassområdet, hvor rommet har størst innflytelse. Den er mindre effektiv i mellomtone- og diskantområdet, hvor direkte akustisk behandling ofte gir bedre resultater.

Dirac Live, som ofte er med i prisen når man kjøper en forsterker, for eksempel fra NAD, fås i to versjoner. Den gratis utgaven virker bare opptil 500 Hz, mens betalingsversjonen dekker hele frekvensområdet.

Ikke noen universalløsning: Romkorreksjon bør ses som et supplement til, ikke en erstatning for, god høyttalerplassering og akustisk behandling. Og selv den beste romkorreksjonen kan ikke utrette noe hvis stuen din har en lang og udempet etterklang som et kirkerom. Den beste løsningen er å optimere rommet så mye som mulig først, og deretter bruke romkorreksjon til å finjustere resultatet.

Fem tips til raske forbedringer

Alt trenger ikke å være dyrt og vanskelig. Hvis du ikke har mulighet til å lage omfattende akustiske forbedringer, er dette en håndfull med tips:

1. Plasser et tykt teppe på gulvet foran høyttalerne for å redusere gulvrefleksjoner.
2. Gardiner foran vinduer og eventuelle glassdører kan redusere refleksjoner fra harde flater.
3. Lokal demping. Plasser en myk, absorberende gjenstand (for eksempel en pute eller et lite teppe) på sideveggene ved første refleksjonspunkt.
4. Eksperimenter med høyttalerplasseringen. Selv få centimeter kan gjøre en stor forskjell.
5. Bruk en reol fylt med bøker som vegg bak lytterposisjonen for å skape diffusjon og demping. Hva du enn gjør, unngå å sitte med ryggen mot et vindu.

Konklusjon

Lytterommet er en integrert del av ethvert hi-fi-system. Med omhyggelig høyttalerplassering og strategisk demping kan du få langt mer ut av anlegget ditt – ofte uten å bruke en krone på nytt utstyr. Digital romkorreksjon kan løfte lyden ytterligere, men den kan ikke stå alene i et hardt og udempet rom.

I neste del av Hi-Fi-skolen fortsetter vi der del 2 om høyttaleren sluttet, og går dypere inn i teknologiene bak høyttalere.