Guide til analoge filmkameraer

De analoge kameraene har vært blant oss mye lengre enn de digitale, og er derfor enkle å finne. Du finner dem på nettsteder som selger brukt utstyr, i enkelte fotobutikker, og kanskje på loftet eller gjenglemt i en skuff.

Mange av dem er perfekte utgangspunkt for en som har lyst til å prøve seg på analog fotografering med film, og de fleste av dem er heller ikke særlig dyre.

Men det betyr ikke at man bare kan kjøpe det første og beste kameraet man finner. I gamle kameraer er fallgruvene mange, og i verste fall gir man opp hobbyen før den har kommet igang, hvis utstyret krangler.

At markedet flommer over av brukte kameraer, er en liten utfordring på flere måter. Den ene er hvor skal man handle, den andre hvilket kamera man skal velge.

Her skal vi svare på begge spørsmålene.

Aller billigst er det å kjøpe brukte kameraer privat, men da skal man også ha en slags bekreftelse på at utstyret er i orden, og det aller beste er selvsagt å prøve kameraet først.

Da er det dette du skal se etter:

Selv om kamerat kan se slitt ut, med falmet og avskallet lakk, kan det være velfungerende. Sjekk om mulig, servicehistorikken til kameraet. Finnes det en relativt ny kvittering for sist utførte service, er man trygg.

Inspisér alle funksjoner, åpne baklokket sjekk at pakningene er intakt og sjekk at søkeren ikke er overgrodd. Sjekk blenderring og fokus. Man skal kunne se lysmåleren virke når man vrir på blenderringen og lukkertidshjulet.

Prøv fremtrekket, gjerne med film om mulig, og tilbakespoling. Sjekk at telleverket beveger seg når du trekker frem filmen. Åpne baklokket (uten film), sett kameraet på B og sjekk at lukkeren (gardin el. lameller) holder seg helt åpen når utløseren er trykket ned.

Hvis kameraet har motorfremtrekk, enten innebygget eller med en separat motor, sjekk at alt går som smurt når du holder inne utløseren og tar seriebilder.

Dette er kameraene vi anbefaler:

Men før man kommer så langt, må man finne et egnet kamera. Her har vi bevisst hoppet over enkle kompaktkameraer, og utelukkende konsentrert anbefalingene rundt systemkameraer som speilreflekser med manuell fokus.. Med et par unntak.

Det finnes selvsagt kompaktkameraer med fastmontert objektiv, som kan gi like gode bilder som en speilrefleks. Minoltas Hi-Matic-serie fra slutten av 70- og 80-tallet, Olympus XA (vanskelig i finne) og suksessen Olympus Mju (og Mju:II), for å nevne et noen, men for enkelhets skyld tar vi bare for oss systemkameraene her.

Budsjettklassen

Hvis man har noen hundrelapper til overs, eller kan strekke budsjettet litt over firesifret, finnes det mange kameraer å velge blant. Noen av de som er både enkle å finne brukt, og samtidig veldig gode kameraer, er blant annet Minolta XG-1, Canon AE-1, Pentax ME, Olympus OM-10 – og Nikon EM på bildet under.

Nikon-kameraet er i likhet med de andre på listen superenkelt å bruke. Sikt, fokusér, og still foretrukken blenderverdi, knips! Perfekt for nybegynneren. Det fine med Nikon EM, er at det kan bruke det enorme utvalget som finnes av Nikon-objektiver med manuell fokus, ikke bare de Series E-objektivene som ble laget spesielt for kameraet.

Fun fact:
Nikon EM var designet hos Giugiaro i Italia, som også har tegnet en rekke sportsbiler.

Samme kamera i flere versjoner:

Minolta XG-1 finnes i flere versjoner, men XG-1 er den europeiske og enklest å finne. En senere utgave kalt XG-M ble også solgt en periode. Canon AE-1 ble senere introdusert som AE-1 Program, som introduserte fullautomatikk, i tillegg til blenderautomatikk. Pentax ME Super er en utgave med manuell eksponeringskontroll.

Premiumklassen

To ting kjennertegner de litt dyrere kameraene fra 70-, 80-, og 90-tallet: Flere funksjoner, og utvidede muligheter. Blant annet for tilbehør som motorfremtrekk. Det er de samme produsentene som går igjen også denne klassen. Her starter prisene på lave firesifrede tall, til noen få tusen for et veldig strøkent eksemplar.

For å ta det i samme rekkefølge som over, Minolta X-700 med fullautomatikk, og manuell kontroll, ble årets kamera i 1981. Det finnes tilbehør som motorfremtrekk, blitser og bakstykker, som ble laget spesielt for X-700. Canon AE-1 Program, som er nevnt over, er også et godt alternativ. Det samme er Pentax ME Super, Olympus OM-2, og Nikon FE og FM.

Sistnevnte er et helmanuelt kamera med elektronisk lysmåler, bygget som en stridsvogn, og med en mekanisk lukker som fungerer selv om batteriet er dødt.

Fun fact:
Olympus første speilrefleks het M-1, men Leica som produserte kameraer under M-navnet (M3, M4 osv.) protesterte, og Olympus endret til OM-1. OM brukes den dag i dag.

Samme kamera i flere versjoner:

Minolta X-700 ble lansert i en utgave uten programautomatikk kalt X-500. Pentax ME F var en utgave med mulighet for autofokus med en spesiell AF 35-70mm f2.8 zoom påmontert. Olympus OM-2SP er en modifisert OM-2(N) med punktmåling på manuell eksponering, programautomatikk og lukkeren fra OM-4, med 1/2000s som korteste lukkertid.

High-end-klassen

Bare så det er sagt, det er lite trolig at du vil oppleve at bildekvaliteten blir bedre med et dyrere kamera. Men de kan oppleves som mer tilfredsstillende å fotografere med, og noen av dem har litt flere funksjoner som noen vil sette pris på, men andre ikke trenger. I denne klassen må man regne med at det koster alt fra 2000 til 10000 kr eller mer, avhengig av merke, modell og stand, og noen av de beste kameraene i denne klassen er disse:

Canon A-1 og F-1n er to svært ulike kameraer. Det første er et avansert kamera med programautomatikk og flere funksjoner, mens sistnevnte er Canons proffkamera som er enda mer robust bygget, og med lukkerautomatikk.

Nikon FA og FA2 er Nikons nærmeste konkurrent til A-1, med programautomatikk, og var Nikons desidert mest avanserte kamera på midten av 80-tallet. Nikon F3 og F3 hp, var Nikons proffmodell i denne klassen, nesten uten noe automatikk foruten lukkerautomatikk. Og som alle Nikons proffmodeller, er det bygget for å vare en stund.

Det finnes ikke så veldig mange alternativer i denne klassen, fra andre produsenter, men Leicas R-serie og Contax RTS III, Contax S2, og Pentax LX, er alle tilgjengelig i bruktmarkedet, men Leica spesielt, pleier å koste en del mer enn en Nikon-kamera.

Fun fact:
Canon laget F-1n High Speed til et utvalg sportsfotografer, til Olympiske Leker i Los Angeles i 1984, Det var da den raskeste speilrefleksen med 14 bilder/s på maks hastighet. Ganske imponerende hastighet for et analogt, og mekanisk kamera.

Samme kamera i flere versjoner:

Proffkameraene til Nikon kom etterhvert i mange versjoner, blant annet ble det bygget 19 kameraer for NASA med 250 bilders bakstykker. Noen av dem svever ennå i bane rundt jorden.

De beste objektivene å starte med:

Siden vi snakker om kameraer med 35mm-filmformat, er det ingen beskjæring når man setter på et objektiv. En 50mm er og blir 50mm på et analogt speilreflekskamera.

50-en er også lettest å finne. Alle kameraprodusenter har en kompakt 50mm med lysstyrke i området f1.2 til f2.8. Aller vanligst er en 50mm f1.8 (1.7 om det er en Minolta Rokkor), eller en med f2.0.

Det er også det mest anvendelige objektivet som koster lite, og som dekker et bredt bruksområde. Den mest vanlige brennvidden på en vidvinkel, pleide å være 28mm, og her finnes det objektiver i mange varianter. 35mm, 135mm, 200mm, er også lett finne hos de fleste kameraprodusenter, og det finnes 35-70mm zoomer, 70-200mm, og kraftigere teleobjektiver.

Tredjepartsprodusenter som Vivitar, Soligor, Tokina og Tamron, er også verdt å vurdere. De koster gjerne lite, og zoomobjektivene er ofte veldig billige, siden de fleste av dem har moderat lysstyrke og kvalitet.

Et startkit kan feks. bestå av et kamerahus, en 28mm f2.8, en 50mm 1.8 og en kort tele som en 135mm. Men som nevnt, en 50mm er et godt sted å starte.

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.