Analog fotografering

Å fotografere med film i kameraet, er blitt så populært at det er blitt vanskelig å få tak i film. Det skyldes ikke at analog film er bedre enn digitale bilder, men at mange liker utrykket som film kan gi bildene.

Selv om man kan argumentere med at det er fullt mulig å gi digitale bilder et analogt utrykk, gir ikke digitalkameraene den samme brukeropplevelsen fra man tar bildet til det kan ses på en skjerm noen sekunder etter.

Noen har sammenlignet tilhengerne av analog foto med tilhengerne av vinylplater, siden begge er et medium som anses som dårligere enn den digitale varianten.

Likefullt vokser antallet fotografer som bruker film, og utvalget av film har vokst med den økende interessen for analog fotografering. Til et nivå hvor etterspørselen har overgått tilbudet.

Film og kamera

Men få vet hvordan man kommer i gang, hva man trenger, og ikke minst; hvordan gjør man det?

Det enkleste er å starte med et bra analogt kamera (se egen guide), og vi anbefaler at man velger et kamera med 35mm-format, gjerne en klassisk analog speilrefleks. Som man kan finne i god brukstand for en tusenlapp.

Før man kommer dit, er det noen ting man bør vite:

Du trenger som nevnt et kamera. Det behøver ikke å være dyrt i det hele tatt. Analoge kameraer er enkle å komme i gang med, men litt mer krevende å mestre. Så sett deg inn i hvordan det fungerer før du trer filmen i kammeret.

Film i 35mm-format er enklest å finne, billigst å fremkalle, og finnes i mange varianter både innenfor vanlig negativ farge- eller sorthvittfilm, og som lysbildefilm.

Analog film kjøper man i fotobutikkene, brukte kameraer finner man flust av i bruktmarkedet og hos enkelte fotobutikker. Mange arver et kamera som har ligget og støvet ned, men det kan være lurt å sjekke om det trenger en service, eller i det minst en rens. Og et nytt batteri.

Filmformater

En gang i tiden av utvalget av film enormt og det fantes en rekke forskjellige formater. Aller minst – og sjeldnest – var Minox 8 x 11mm s/hv-film, som du sikkert har sett brukt i spionfilmer, hvor et Minox A eller B ble brukt for å ta bilder av hemmelige dokumenter.

110-film er til forveksling lik Minox-filmen, men introdusert av Kodak og brukt i litt større, men fremdeles veldig små, billige lommekameraer.

Kodak laget også en såkalt Disc film, med 8 x 10mm negativer på en flat kassett, som ga håpløs bildekvalitet og ble en svært begrenset suksess.

Det gikk bedre for APS-filmen, som var basert på Advanced Photo Systems-formatet med 24mm filmbredde, og mulighet for tre bildeformater. Den var i likhet med 35mm-film, rullet opp i en lystett patron, men med automatisk treing av filmen.

Men ingen av disse kan måle seg med 35mm-formatet, som ble skapt av Oscar Barnack og benyttet i det første Leica-kameraet (Leitz). Det er det mest utbredte og lettest tilgjengelige filmformatet, og det vi anbefaler å starte med. Sorthvitt-film er enklest å få ta i, og enklest og billigst å fremkalle selv, hvis man tenker på å lage et eget mørkerom.

35-film finnes i alle varianter fra finkornet lysbildefilm med skikkelig trøkk i farger og stor kontrast, i filmer som Fujifilm Velvia, til grovkornet ‘reportasjefilm’ som Kodak TMax P3200. Tallet på filmboksen angir følsomheten til emulsjonen, så kameraets ISO-innstilling skal stilles til samme verdi som oppgitt på boksen. TMax P3200 skal altså ha 3200 ISO på kameraet, og en Kodak Ektar 100, skal ha 100 ISO.

Og akkurat som på et digitalkamera, gir høyere ISO litt mer bildestøy.

De mest tilgjengelige produsentene av film, er foruten Kodak, Fujifilm, Ilford, Agfa, Lomography, og Cinestill.

Det finnes også et større 120-format, som brukes av mellomformatkameraer fra Hasselblad, Mamiya, Bronica og andre, men her snakker vi så store kostnader forbundet med innkjøp og fotografering, at får bli en guide til en annen gang.

Bladfilm skal vi også la ligge i denne omgang.

Filmtyper og fremkalling

Sorthvitt-, lysbilde- og negativ fargefilm er såkalt emulsjonsfilmer hvor lag med lysfølsomme sølvhalid-krystaller endres kjemisk, når lukkeren er åpen og eksponeringen tas. Fargefilm er litt mer avansert med flere emulsjonslag, som er følsomme for rødt, grønt og blått, men fargefilm og lysbilder, bruker ulike kjemiske prosesser for å fremkalle filmen, normalt C-41 for negativfilm og E-6 for lysbilder, som normalt gjøres når man sender inn filmen for fremkalling og for negativfilmens del, kopieres over på papir.

Mørkerom

Negativ fargefilm og sorthvitt, gir fotografen mye å gå på under eksponering. Filmen kan såkalt presses, feks. kan en 400 ISO film eksponeres på1600 ISO uten problemer, hvis man bare tar høyde for det under fremkallingen. Som er relativt enkel å utføre selv, hvis man lager seg et mørkerom. Som er et lystett rom hvor man setter opp en forstørrer, vannbad i tre kar for fremkalling, fiks og skylling, og fremkaller selve filmen i lystette containere.

Da kan man lage sorthvitt papirkopier i foretrukken størrelse, og det kan være en veldig givende prosess hvor man virkelig kan utfordre sin kreativitet helt fra eksponering, til ferdig fremkalt bilde.

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.