Anmeldelse: Senior Year

Rebel Wilson som cheerleader som plutselig våkner etter 20 år (!) i koma, kan så absolutt være utgangspunktet for et morsom premiss. Men nei da, Netflix har her produsert en av de dårligste, minste engasjerende og lite lattervekkende komediene på lenge.

Med fare for å fremstå som en surmaget, gammel gubbe, som ikke forstår seg på «ungdommelig» humor, så kaster vi oss fryktløst ut i det.

 

Så det er sagt med en gang, vi forventer intet dypt mellommenneskelig, flerdimensjonalt drama, av Shakespeareske proporsjoner når vi står foran en film med Wilson i hovedrollen. Det vi derimot forlanger er lettbent, kall det gjerne «tanketom» komikk, med snertne på-kanten-replikker, en dose sjarm, et delvis sammenhengende plott og karakterer vi evner å engasjere oss i. Dessverre leverer ikke Senior Year på noen av punktene.

En av skolens mest populære jenter er fagre Stephanie (Angourie Rice/Rebel Wilson). Den smilende 17-åringen er sjefs-cheeerleader og omgås med alle de «riktige» jentene. Vi befinner oss mot slutten av det bekymringsfrie 1990-tallet, og Britney Spears ljomer ut fra stereoanleggene. Under et event i gymsalen går det fryktelig galt, og Stephanie havner i fullstendig koma etter et brutalt fall. Men, like brått som hun «sluknet», våkner hun i en sykehusseng 20 år senere – til en veldig forandret verden.

Premisset om å hoppe frem i tid, eller at tenåringer plutselig befinner seg i en voksen kropp er ikke ny tematikk på film – blant annet perfeksjonert av Tom Hanks i Big (1988). Men der Big boblet over av sjarm og glimt i øyet er Senior Year kun plump, uengasjerende og direkte kjedelig. Regissør Alex Hardcastle har selv satt seg i en elegant spagat, der han forsøker å kombinere lettbent high-school-komikk med grov sex-humor; som jo er Wilsons kjennemerke. Noe hverken han eller filmen kommer godt ut av.

De aller, aller fleste komireplikkene faller dessverre på stengrunn, og mens vi bivåner filmen kan man høre en knappenål falle til gulvet. Det er definitivt ikke latter som preger testpublikummet.

Videre gjøres det alt for lite ut av alle muligheten premisset byr på nettopp ved at Stephanie har «hoppet» 20 år frem i tid. Det kulminerer kun med noen enkle slapstick-replikker rundt mobiltelefon og at Lady Gaga ligner på en lettkledd utgave av Madonna.

Senior Year forsøker seg på litt mer dybde, med noen halvveis antydninger rundt kritikk av kroppspress og et overflatisk samfunn; men selv her vases det bare bort i intet. Karakterene er gjennomgående stereotype og endimensjonale, selv de voksne fremstår som ubearbeidede parodier. Det er synd, for Rebel Wilson kan jo være riktig så morsom, noe hun beviste til gangs i Bridesmaids – men noen leading lady er hun åpenbart ikke.

Kort oppsummert kan vi si at Senior Year feiler fundamentalt på en komedies viktigste premiss: Den er overhodet ikke morsom. En kardinalsynd! Da blir en spilletid på nærmere to timer ganske så ulidelig å komme seg igjennom. Rett og slett pinlig dårlig. 1 stakkarslig stjerne til denne begredelige seansen.