Anmeldelse: Reservatet

Paradoksalt nok har den amerikanske strømmegiganten Netflix, ved siden av de lokale statskringkasterne, utviklet seg til den fremste leverandøren av skandinaviske dramaserier.

Nå serverer Ingeborg Topsøe (Blodsbånd) nok en kvalitetsserie fra Danmark. En serie som både evner å underholde, gir oss noe til ettertanke og samtidig belyser litt av vår egen samtid og (relativt) innsnevrede verdensbilde.

 

I en av de aller mest velstående og poshe forstedene til København bor den (utad) vellykkede forretningskvinnen Cecilie (Marie B. Hansen, Arvingerne) sammen med mangemillionæradvokaten Mike (Simon Sears, Shadow and Bone). I sin hypermodernistiske villa oppdrar de (eller rettere sagt, au pairen, Angel (Excel Busano)) sine to barn. Stillferdige og introverte Viggo, samt spedbarnsdatteren.

Nærmeste nabo er Mikes største klient, finansmagnaten Rasmus (Lars Ranthe, Et glass til). Rasmus er inkarnasjonen av «gamle penger» og bor i strøkets mest prangende herskapshus, sammen med sin trofékone Katarina (Danica Curcic, Kastanjemannen) samt deres unge tenåringssønn, Oscar, med et lettere «ukalibrert» moralsk kompass.

Selvsagt har begge familiene au pairer (fra Filipinene), noe brorparten av naboene omgir seg med, men au pairene til hverdagsrasistene Rasmus og Katarina har det med å «kaste inn årene» i god tid før kontrakten løper ut. Dermed kommer det da hellere ikke som et eklatant sjokk at deres ferskeste au pair, Ruby, plutselig sporløst forsvinner.

Mens politiet og Rubys venner leter etter henne, morer de bortskjemte guttene seg kongelig, i en chattetråd dedisert «De rike guttene», med å dele lettkledde videoer av jenter de har snikfilmet.

Topsøes landskvinne, regissør Susanne Bier, kom i fjor med en Netflix-serie som sneier litt innom samme tematikken som i Reservatet. I The Perfect Couple følger vi en steinrik Nantucket-familie (frontet av Nicole Kidman) som planlegger det ultimate familiebryllupet. Et «ubeleilig» dødsfall blir så litt av en festbrems for en familie som ser seg fullstendig hevet over loven og samfunnets normer.

Men der The Perfect Couple kun skraper i den perfekte overflaten og serverer en polert «Elle Decor»-artikkel, så eklatant oppkonstruert og kunstig som om vi skulle bedt KI skrive en «billig» kioskroman på «beste» amerikaniserte vis, er Reservatet en langt mer intelligent serie, med dybde og flere dimensjoner. Der vi i tillegge konfronteres med våre egne fordommer og livsførsel.

Curcic er formidabel som den fullstendig virkelighetsfjerne, dekadente rikmannsfruen – der alt handler om å «keeping up the appearances»; minner på mange måter om den herlig outrerte karakteren til Parker Posey i sesong 3 av The White Lotus. Katarina er definitivt ikke en kvinne som ville klart seg uten sin nåværende ekstravagante livsstil og fremskutte sosiale posisjon.

Bestevenninnen, Cecilie, har slitt med fødselsdepresjoner og har et noget avmålt forholde til sine barn – det er i praksis Angel som oppdrar dem. For å flykte fra tilværelsens uutholdelige letthet er hun en manisk jogger, livsnyter av (dyr) vin og knocker seg selv i søvn med en håndfull sovepiller hver aften. Skål!

Den hardtarbeidende ektemannen jobber lange dager, har en hang til litt røff sex – og bærer på en mørk hemmelighet i bagasjen. Mike er da heller ikke født med en sølvskje i munnen, men har arbeidet seg opp til sin rikdom. Rasmus derimot vet at han er rik – og fortjener det. Noe han da heller, med et sleskt smil om munnen, aldri legger skjul på.

Felles for dem alle er at de, i likhet med gutteklubben grei i finansdramaet Exit, lever fullstendig etter sine egne normer og regler, i et eget «reservat» litt utenfor storsamfunnet. De gjør som de vil og er ikke beredt på å ta noen som helst konsekvenser av sin (ofte) skjødesløse og hensynsløse valg. Oppstår problemer har man da, må vite, advokater som kan feie ubehagelighetene under teppet.

Det oppstår da følgelig også kraftige gnisninger når en i overkant ivrig drapsetterforsker, den mørkhudede (!) ferskingen Aicha (Sara F. Traore), retter sin mistanke og anklager mot vertsfamilien til Ruby.

Medienes grelle søkelys rettes mot den mektige og privilegerte firnansfamilien – som slår hardt tilbake; ikke minst finner ikke Katarina seg i å bli sett etter i kortene av «den brune etterforskeren».

Mens Katarina og Rasmus tar lett og nonchalant på forsvinningen, er Cecilie langt mer engstelig for Ruby, og blir mer og mer overbevist om at noe kriminelt har funnet sted – mindre bekymret blir hun så visst ikke når Rasmus helt eksplisitt ber henne holde informasjon tilbake fra politiet. Men er hun selv villig til å se seg selv fra utsiden, og konfrontere sin egen families fortid?

Desto dypere vi graver oss ned i de to familienes hverdagsliv og bakgrunn, desto mindre sympatiske fremstår de. På utsiden sitter et fortvilet, og nærmest hjelpeløst, filippinsk miljø.

 

Handlingen er Ikke alltid like subtil og uforutsigbar, ei heller serveres vi verdens mest kompliserte krimgåte. Men hovedkarakterene, deres innsnevrede tankesett og væremåte, samt eklatant oppblåste selvbilde er forbilledlig formidlet – og dypt underholdende.

Både Topsøe og regissør Fly maler tidvis med litt vel bred pensel, men når ensemblet leverer så topp rolleprestasjoner, og hele produksjonen oser av kvalitet i alle ledd (vil spesielt trekke frem et nydelig og kreativt foto), så er det bare å lene seg tilbake i godstolen og nyde nordisk drama utspille seg på sitt beste.

Reservatet er annonsert som en miniserie – men, om mulig, så tar vi mer enn gjerne én runde til med dette fascinerende, smått frastøtende persongalleriet. 5 stjerner.

Samtlige seks episoder slippes på Netflix den 15. mai. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.