Anmeldelse: Et glass til (Druk)

Den norske psykiateren Finn Skårderud lanserte en noget kontroversiell teori for ca. 20 år siden: Mennesket er rett og slett født med rundt minus 0,5 i promille (!).

Nødvendig grunnpromille?

Med andre ord, først etter to glass øl/vin er du «normal», sjelen i harmoni og kroppen «i vater».

Det skal legges til at Skårderud, som også beskjeftiger seg med å hjelpe alkoholikere, i etterkant har moderert seg litt; men grunntanken i hans teori, om at mennesket fungerer langt bedre med en fast «grunnpromille» på om lag 0,5 står ved lag.

 

Den danske regissøren (som i lang tid samarbeidet med Lars von Trier om dogmeprosjektet), Thomas Vinterberg, lot seg fascinere av denne teorien, og skrev et manus rundt konseptet. Resultatet ble filmen Et glass til (Druk) – i natt vant den Oscar for «Årets beste fremmedspråklige film»!

Middelaldrende menn som har kjørt seg fast

Vinterberg har tidligere samarbeidet med Danmarks største internasjonale skuespiller, Mads Mikkelsen, i Jakten (2012); denne gangen spinner han historien rundt Martin (Mikkelsen), en middeladrende, litt innesluttede, lettere deprimert mann som ikke klarer å snakke med sin kjære Anika (Maria Bonnevie) om følelser.

Martin er historielærer på videregående skole, men om han nærmest har mistet «piffen» på hjemmebane, så har all inspirasjon, entusiasme, engasjement og livsglede forlatt hans arbeidsliv. Det går så langt at klassen i fellesskap, med foreldrene på slep, innkaller til møte der de forlanger at han «tar seg sammen».

Under 40-års dagen til kollega Nikolaj (Magnus Millang) blir de fire svirebrødrene enige om å utforske Skårderuds teori, og gjennomføre det som et studium med påfølgende loggføring og notater. Lærerkollegaene Tommy (Thomas Bo Larsen) og Peter (Lars Ranthe), nøler ikke med å kaste seg inn i prosjektet.

Nordisk flatfyll

I begynnelsen går det eksakt som Skårderud har predikert, alle fire blir lykkeligere, mer engasjert og fokusert, og livsgleden sprudler. Men, som Skårderud forklarer er det to typer mennesker i verden, som kommer til synet når alkohol konsumeres: A) De som vil gi seg og gå hjem etter 7 enheter og, B) De som vil fortsette festen og gi «bånn gass». Vi kan vel trygt si at alle fire herremenn havner i sistnevnte kategori.

Vinterberg har skrevet et herlig manus og menn midt i livet, som innser at det ikke ble helt som planlagt, og at sjansene nå har gått fra dem. På hjemmebane sliter de enten med masete kone, skrikende småbarn, ensomhet eller et samliv som har gått fullstendig i lås. Det er heller ingen flere trinn på karrierestigen.

Ved å sette det narrative rundt en videregående skole, blir vi også vitne til hvor viktig alkoholen blir, i alle sosiale anledninger, allerede fra ungdomstiden av – og hvordan man blir «presset» til å ta en drink om man møtes på restaurant.

Befriende nok ser Vinterberg på alkoholen som en vei ut av «krisene» og monotonien, som et glidemiddel på veien mot oppvåkning og nytt liv. Det vi smått følelsesmessig avstumpede nordboere behøver for å vekke latinoen i oss.

Det sagt, filmen er på ingen måte en uforbeholden hyllest av alkoholens gleder og fordeler, her problematiseres i høyeste grad oss skandinavers noget kompliserte forhold til «gudenes drikk», med trang til overkonsum, flatfyll og påfølgende tragedie.

I 2018 drakk nordmenn (i snitt) 6 liter ren alkohol i løpet av året, det tilsvarende tallet for svensker var 7,1 mens danskene hellet i seg imponerende 9,1 liter ren alkohol. Her skal det tilføyes at danskene drakk hele 13,1 liter i 2020 (!). Dette er da også et faktum som Martins svenske kone ikke lar gå fra seg, der hun refser det «sinnssyke» alkoholkonsumet blant dansker flest.

I undervisningen til Martin derimot, trekker han frem store historiske helter, som til tross for et langt over helsemessig sundt alkoholkonsum, fikk utrettet de største bragder, innenfor kunst (Ernest Hemingway) og politikk (Winston Churchill).

 

Scener fra et ekteskap

I sentrum for plottet står forholdet mellom Martin og Anika, et ekteskap som minner mer om et forretningsministerium enn ektefølt kjærlighet og respekt. Begge parter savner den «gamle» partneren, men har mer eller mindre godtatt status quo og resignert. Det er da også her filmen er på sitt beste, og sterkeste.

Mikkelsen er formidabel som den ensomme mannen, på desperat jakt etter livsglede i sitt monotone, fastlåste liv. Han formidler da også hele følelsesspekteret til den komplekse mannen på en Oscar-verdig måte, der han slites mellom tvil og savn, glede og befriende utblåsning.

Et glass til er blitt en knallsterk film, som vel de fleste tidvis kan kjenne oss igjen i. Den tar alkoholkonsumet i Skandinavia så eklatant på kornet, uten at den nødvendigvis hever en moraliserende pekefinger. Den vågale slutten er i seg selv både et paradoks og i høyeste grad til (kontroversiell) ettertanke.

Filmens sjel og hjerte er like fullt samliv, ensomhet og trangen til å høre til – det hele ispedde herlig forløsende komikk og topp skuespill. 5 stjerner til en verdig Oscar-vinner.

Druk ble sluppet på Blu-ray den 25. februar, den kan også leies/kjøpes på Apple TV+.