Anmeldelse: I kjærlighetens navn

Vi nordboere er «alle» enige om at Danmark alltid har vært det frilynte forjettede landet; selveste «syndens pøl» i Skandinavia – der øl-konsumet topper statistikkene, swingersklubbene ligger tett som hagl, maten er fet og synet på pornografi har vært pragmatisk og moderne. Svenskene har vært de litt mer snerpete og «korrekte» storebrødrene, mens nordmennene befinner seg et sted midt imellom – konsensuorienterte sosialdemokrater som folkeslaget er.

Det var da også i frisinnede København at sjefen for de lille norsk firmaet «Bang forlag» fikk inspirasjonen til å lage et skikkelig norsk Mannfolkblad.

Magasinet Aktuell krim var fra midten av 1970-tallet en salig miks av krimreportasjer, eventyrlige reiser, røverhistorier, dulgte CIA-operasjoner og – ikke minst – nakne, yppige damer.

 

Den rebelske gründer-faren

Den norske regissøren Bård Breien (Team Havnaa) er både serieskaper, manusforfatter og regissør for Viaplay-produksjonen I kjærlighetens navn (serien er i ettertid solgt til Prime Video).

I tillegg er serien nærmest selvbiografisk, basert som den er på Breiens oppvekst i en mildt sagt alternativ, outrert familie.

I et fjorårs-intervju med filmsiten Cinema uttalte Breien hva det var som, i egenskap av filmskaper, tiltrakk ham ved outsiderne i samfunnet:

Jeg tror det handler om en usikkerhet i oppveksten, med en far som pushet noe som ingen egentlig plaget meg med, men som likevel preget meg dypt. Jeg visste aldri når det kunne smelle, der jeg gikk og krysset fingrene for å komme i puberteten, og etter hvert treffe noen søte jenter. Det ble en slags uanstendighet som fulgte meg, og jeg så tingene stadig mer fra en outsider-posisjon.

Og tar man miniserien for god fisk, så er det ingen tvil om at Bård Breien, i serien navngitt som Balder Bang (Nicolai B. Andresen, Jonas H. Oftebro) og hans storebror, Bjørnar (David Krog, Jakob Oftebro) vokste opp med en ganske så energisk, egoistisk, notorisk utro, opprørsk, kreativ og særs annerledes far.

Livet ble ikke mindre komplisert ved at den lille familien tjente seg søkkrike på fars, Lars Bang (Trond Espen Seim) pornoimperium, med en mor, Anne-Lise (Marie Bonnevie) som var barneskolelærer, selverklært feminist og tidvis kvinnefrontskjemper.

I denne lett eksplosive miksen ligger kimen til mye god underholdning, ikke minst i den kontinuerlige konflikten mellom den brautende, lett manipulerende forlagsgründeren, som hevder han er med på å frigi folket fra det kristenkonservative moralpolitiet, og hans yndige frue, som egentlig er nølende feminist og pornomostander, men som med hånden for nesen gladelig aksepterer pengene som strømmer inn.

I kryssilden befinner to guttunger seg – som blir med på den heseblesende reisen, der de etter hvert gjør hva de kan for å skjule fra omverdenen hvor pengene til pappas Jaguar og svømmebasseng stammer ifra…

Røverhistorie

Serien er på sitt beste når vi serveres den fascinerende eventyrhistorien om tilblivelsen av Aktuell krim, oppstartsårene og den uforlignelige gründerens pågangsmot, entusiasme og betagende naivitet.

Her får vi assosiasjoner til den utrolige røverhistorien om den svenske seriebankraneren Clark Olafsson, som ble dramatisert i den fornøyelige Netflix-serien Clark.

Seim behersker den breiale karakteren med pondus og bravur. Faktene, det avvæpnende, smått sleske, smilet og det alltids tilstedeværende glimtet i øyet. Lett å skjønne at både kvinner og forretningspartnere lot seg sjarmere (manipulere?) av denne eventyreren med evigvarende pågangsmot, selvsikkerhet og entusiasme.

Når fokus så flyttes til familiens bitre innbyrdes oppgjør, mange år etter pornoimperiets kollaps, mister serien dessverre momentum og mye av den dramaturgiske fremdriften.

Porno fra barnsben av

Det hele begynte relativt spedt og tilfeldig. I det magasinsatsingen til Lars er i ferd med å gå til helvete, tvinges familien til å avlyse Italia-ferien, og ender opp med å ta danskebåten til Kongens by.

Her får sønnene øyner som tinntallerkener i det de stiger ut døren fra hotellresepsjonen – midt i beryktede Istedgade; der byens «løse fugler» strutter rundt og sexklubbene ligger som perler på en snor.

Så, i stedet for en guttetur til Tivoli, tar far dem med bak kulissene til en dansk utgiver av såkalt «lettkledde publikasjoner», og knytter kontakter som gir ham artikler og bilder av kvinner med benklærne rundt anklene. Ekstra pikant blir det når mor velger å tilbringe dagen på det feministradikale «Kvindehuset».

Aktuell krim blir dog umiddelbart en økonomisk suksess, og pengene strømmer inn i den Bangske familie.

Men 1970-tallet var også preget av kvinnekamp og økende moralisme blant politikerne – i fremste rekke frontet av den irriterende «konfirmanten» Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti. Bang baler dermed kontinuerlig med kreative krumspring for å omgå lovverket.

Etter hvert som årene går, og VHS-en gjør sitt inntog i de tusen hjem, er det først spaghettiwestern deretter hardpornofilmer som blir Bang-familiens viktigste inntektskilde. Og firmaet går så det suser! Forlagets vekst og fall lever i en evig kamp mellom statens stadige innstramminger i pornolovgivningen og samfunnets generelle syn på den «nedrige» litteraturen/filmkunsten.

Når sønnen gror til, og forstår at det er Pappa (!) som er eier og utgiver av disse spennende, pirrende og tabubelagte (etterfølgende ulovlige) magasinene og filmene, havner de i en skvis – mellom fitter/pupper, lojalitet til familien og samfunnets unisone fordømmelse av virksomheten.

Både mor og sønner gjør sitt ytterste for å skjule hvor det ekstravagante forbruket stammer fra, men Balder har definitivt en dragning mot pappas virksomhet.

Enklere blir ikke tilværelsen av at fars liv og levnet blir stadig mer utsvevende og utålelig. Hans oppblåste selvbilde gjør at han til slutt tror han kan gå på vannet, og når selveste lille julaften ender opp i en durabelig flatfyllfest, med påfølgende orgier og juletreet duppende i bassengkanten, begynner begeret å nærme seg smekkfullt for en allerede hardt prøvet mor.

Pornografisk historiefest

Jovisst er serien, tidvis, ganske så grafisk pornografisk med mye «hårete» ’70-talls erotikk, men det skulle da bare mangle all den tid seriens tematikk – det oppleves derimot aldri spekulativt, påtrengende eller provoserende.

Andre serier som omhandler sex og porno, som blant annet HBO-seriene The Deuce og Masters of Sex, er langt mer grafiske. I kjærlighetens navn fascinerer fordi den tar oss med på en tidsreise i vår nære fortid, samt byr på et spennende og komplekst persongalleri.

Breien har også maktet å gi serien en lekker tidskoloritt fra det enestående 1970-tallet. Her er alt fra høye hårfrisyrer til gamle biler, møbler og den brun-orange fargepaletten på plass. En litt uskyldens tidsalder, satt til en tid der velferdsstaten til gangs vokser frem, med et Norge som er i ferd med å bli rikt av olje, og en stat som i stadig større grad blander seg inn i dagliglivet til folket den er satt til å styre.

Midt i dette bildet ser Lars Bang på seg selv som et liberalt fyrtårn, en frigjører som skal åpne øynene til folket, og gi dem den etterlengtede, uskyldig erotikken de etterspør. Som han ser det er uansett 95 % av befolkingen idioter, som blindt følger myndighetene.

Som når han, i ektefølt kjærlighetens navn, tar et bilde av den yndige stussen til sin kone, plasserer det på coveret av magasinet og setter i gang konkurransen «Stem på Norges beste rumpe!» Gode intensjoner til tross, mottagelsen fra hans bedre halvdel blir ikke helt som intendert…

Men det er akkurat det som er så sjarmerende med bajasen Lars, han kjører på, ser på seg selv som den ukuelige lille mann og møter eventuelle konsekvenser med et forundret smell.

Samspillet mellom Bonnevie og Seim er varmt og ektefølt, men Bonnevie har fått en mer krevende rolle der karakteren gjør noen besynderlige, dårlig fundamenterte valg og handlinger. Her skurrer det tidvis litt for mye. Også brødrene Jakob og Jonas Oftebro er dyktige som de voksne brødrene Bang, men som allerede nevnt har de fått den noe utakknemlige rollen å portrettere søsknene som voksne – i det alt grums skal frem på bordet og oppvaskens time er her.

Det store familieoppgjøret fremstår teatralske, konstruert og faktisk som en ganske så repeterende runddans. En form for såpeoperaaktig selvpisking fra Breiens side.

I kjærlighetens navn er blitt en solid dramakomedie, som lykkes bedre med sine morsomme og historiske aspekter enn forsøk på dypt familiesåpedrama. 4 svake stjerner.

Prime Video-premieren er i dag, den 5. september. Miniserien består av 8 episoder.