Anmeldelse: Funny Woman, sesong 1

Den erkebritiske forfatteren (og musikknerden) Nick Hornby er nok mest kjent for den fortreffelige kjærlighetsromanen til rocken, High Fidelity, som i 2000 ble filmatisert med en glimrende John Cusack i hovedrollen.

I 2014 utgav han romanen Funny Girl, som nå manusforfatter M. Banks og regissør Oliver Parker bringer til torgs som Funny Woman på SkyShowtime. En tidvis fornøyelig, lettbent, farseaktig komedie. Dessverre er den hakket for ujevn, og vinglete, til å gjøre seg fortjent de største superlativene.

 

Billedskjønne Barbara Parker (Gemma Arterton) er en helt vanlig jente, med arbeiderklassebakgrunn, som (noget motvillig) kåres til «Miss Blackpool Belle – 1964». Etter sexistiske, og nedverdigende, kommentarer, sier hun like godt fra seg missetittelen på podiet; og vender så nesen mot hovedstaden.

Drømmen er noe innen underholdningsbransjen, og Barbara har definitivt et umiskjennelig komisk talent; samt ben i nesen. Men hun ender opp i en sliten leilighet, og livnærer seg som selger i dameavdelingen på et av byens finere varemagasiner. Etter å ha inngått samarbeide med den rufsete manageren Debenham (en ugjenkjennelig Rupert Everett), befinner hun seg plutselig som «eksotisk» danser på en av storbyens mer lugubre klubber. Men Barbara takker nei til roller, fordi, som hun så fornøyelig sier: «doesn’t want everything to be about my knockers».

Etter mange nedturer, slibrige menn og lange, tårevåte telefonsamtaler hjem til far og nebbete tanter, så smiler til slutt lykken, og hun lander en hovedrolle i en ny sitcom. Hennes rå, upolerte småbyhumor viser seg å være nøkkelen til seriens suksess. Motspilleren er den egosentriske stjernen Clive (Tom Bateman).

Funny Woman her mye på hjerte – veldig mye. Serien er tidvis drama, et portrett at det vovete 1960-tallets svingende London, tidvis slapstick komedie, for deretter å fremstå i rollen som samfunnsrefser og fremheve hvor undertrykte kvinner (særlig fra «distriktene») ble for 70 år siden. At handlingen ikke er direkte uforutsigbar kan vi tillegge genren, og tilgi serieskaperne.

Serien er definitivt hensatt til 1960-tallet i atmosfære, tidskoloritten, kjønnsroller, klesstil og rekvisitter. Men litt for ofte fremstår dialogen, og tematikken som tas opp som hentet rett ut ifra nåtid. Her kolliderer dessverre virkelighetene, med litt påtatt «gode» intensjoner.

Arterton (Quantum of Solace) har en befriende naturlig komisk rolletolkning, og gjør det beste hun kan med et ujevnt, og ofte plagsomt vinglete, manus. Dessverre får hun lite hjelp fra relativt flate og stereotype biroller. Og, til å være såpass oppegående intellektuelt, fremstilles Barbara ofte som håpløst naiv og troskyldig.

Sine åpenbare svakheter til tross, premieresesongen løfter seg mot slutten, der Barbara plutselig gjenoppstår som en britisk versjon av Midge Maisel; og så var det musikksporet da – et spor som bugner over av klassikere fra tiåret da rocken hadde vidunderlige kår og bugnet over av originalitet og kreativitet.

Alt i en litt over gjennomsnittlig grei tidtrøyte, som til tross for et «hengende», slapt midtparti premieres med 3 sterke stjerner. Vi har forhåpninger til andresesongen.

Funny Woman får premiere på SkyShowtime den 10. februar; da slippes de tre første episodene. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.