Anmeldelse: Barracuda Queens, sesong 2

Basert på en helt utrolig sann historie kunne vi for to år siden følge fem flinke, normløse, kleptomane rikmannsspiker på sine outrerte innbruddsraid i sitt poshe Stockholmsnabolag.

Serien ble så godt mottatt at Netflix og serieskaperne måtte lage en oppfølger – helt unødvendig skulle det vise seg.

Basert på faktiske hendelser fra rikmannsforstaden Djursholm i 1995, der virkelighetens «Lidingöligan» brøt seg inn i naboenes herskapsvillaer og rundstjal mamma og pappas omgangskrets for kunst, smykker, møbler og vin, fulgte vi de fem velstående tenåringsjentene Klara (Tindra Monsen), Frida (Sandra S. Zuboviz), Lollo (Alva Bratt), Mia (Tea Stjärne) og nyinnflyttede Amina (Sarah Gustafsson); som går under navnet «Barracuda Queens» – et klengenavn de har hatt siden barndomsdagene.

 

 

Etter at de ble oppdaget for sine nabolagsraid sendte mamma (Izabella Scorupco) gjengens ubestridte leder, egenrådige og selvsikre Lollo sporenstreks til utdanning i Paris. Her var målet at hun skulle havne i et annet miljø, komme på bedre tanker og vende hjem som en fornuftig, voksen kvinne. Akk så!

Kun dager etter at Lollo er hjemme igjen i Sverige innser hun hvor desperat og ekkelt fattige hele gjengen er, og når «alle» i bekjentskapskretsen flytter ut av redet og inn i egen leilighet er rikmannspikegjengen nødt til å bli boende hjemme.

Men nei da, Lollo tar grep og (uten midler) signerer hun en leiekontrakt på én million kroner for et fasjonabelt krypinn på Södermalm. Nå må de skaffe seg penger. Heldigvis har ærgjerrige Amina fått seg jobb som assistent på et lite privat kunstmuseum, og jentene ser sitt snitt til å rane galleriet like innen en stor vernissage.

Klare er smått skeptisk til å gjenoppta forbryterkarrieren, men alle jentene lar seg overtale av en manipulerende og overbevisende Lollo. Brekket går da også lekende lett, og etter å ha fått solgt ett av maleriene (via den shady mellommannen André) får de blod på tann. Deretter sikter de seg inn mot et kjent Rembrandt-maleri på selveste Nasjonalgalleriet…

Innimellom innbruddene fester jentene hemningsløst, ligger rundt og lever livets glade, bekymringsfrie dager. Lollo treffer underveis på den naive gründeren Jesper (Filip Berg), som lar seg sjarmere i senk av den fyrrige femme fatale. Men med politiet, og en stadig mer pågående privatdetektiv, på sporet blir gode råd dyre for de kreative, pengekåte jentene.

Bevares, alle fem er flinke og overbevisende skuespillerinner, og spesielt Alva Bratt og Sarah Gustafsson gnistrer i sine outrerte roller. Men manuset de er servert blir alt for søkt, oppkonstruert og smått opphausset «utrolig». Her er det lett inspirert av Oceans Eleven og alle andre amerikanske heist-filmer, men plottet henger ikke sammen i det hele tatt.

Persongalleriet er karikerte og gjennomsyret av stereotypier. De virkelighetsfjerne jentene fremstår som om de har vokst opp i en boble uten sosiale antenner og bakkekontakt, der nihilismen råder og empatien er fraværende – og alle kuppene går så latterlig lekende lett. Selv Bond-piken Scorupco blir en blek kopi avseg selv i denne sesongen.

Synd, for det er egentlig en morsom gjeng å følge, og enkelte scener er faktisk veldig underholdende. Litt simple, men så absolutt sjarmerende. Vi blir dessverre ikke klokere på pikene underveis, men vi ler med dem, og lar oss stadig vekk overraske over deres eklatante dumskap og uvørenhet. Men som helhet holder ikke dette fjaset til mer enn 3 syltynne stjerner.

Andresesongen har strømmepremiere, på Netlix, den 5. juni. Da slippes samtlige seks episoder. Spilletiden er bare på litt over tre timer, så denne kan du fint binge på en regntung sommerkveld.