TEST: Marantz Cinema 50 Series 2

Det er ikke så ofte vi tester surroundforsterkere lenger. Lydplankene har tatt over stua, og de som fortsatt vil ha ni høyttalere på vegg og i tak, er blitt en menighet. Men så blir man innimellom minnet på at ekte kinoopplevelser kun kommer med ekte vare.

Derfor rigger jeg opp hele kinorommet vårt når Marantz Cinema 50 Series 2 kommer inn døra. Sju høyttalere på veggen, to subwoofere bak sofaen og et par i taket. Forsterkeren, som ikke heter receiver fordi den mangler radiomottaker, har ni forsterkerkanaler. Jeg har ikke tenkt til å gjøre noen av dem arbeidsledig.

Det er lett å se hvorfor folk liker Marantz. Fronten er ren, med det runde kikkhullsdisplayet og et vippelokk som skjuler knappene. Bak lokket på de 13,5 kiloene sitter klasse AB-drift, ni kanaler på 110 watt, prosessering for 11.4 om du hekter på en ekstra effektforsterker, og fire subwooferutganger som stilles hver for seg. Noen nye funksjoner har kommet siden sist, uten at prisen har rørt seg.

Hvorfor en Series 2?

Den opprinnelige Cinema 50 kom i 2022, så en oppdatering var på tide. Den største grunnen itl en Series 2 ligger i DAC-delen, hvor mange tokanals brikker fra Texas Instruments (PCM5102A) er byttet ut med to åttekanals Cirrus Logic CS4308S.

Begrunnelsen kommer fra søsterselskapet Denon: Mange tokanalsbrikker som til sammen skal konvertere 11.4 kanaler gir risiko for at klokkene ikke er perfekt synkronisert, og at klangen kan variere svakt fra brikke til brikke. Én åttekanals brikke har samme klokke, samme filter og samme utgangstrinn på alle åtte kanaler.

Ellers er nyhetene Web Control 2.0 for oppsett fra nettbrett eller PC, 1440p-videogjennomgang til gamerne, og mer spennende: Center Bi-Amp, så hele frontrekka endelig kan bi-ampes, og ikke mints Dolby Atmos Channel Expander. Mer om den siste lenger ned.

Dirac Live Active Room Treatment (ART) står også på lista, men det fikk forgjengeren gjennom en fastvareoppdatering. Ingen grunn til å bytte for den.

Fjernkontrollen bokstav for bokstav

Nettverksoppsettet er enkelt med en iPhone. Jeg er dessverre mellom iPhone-modeller i testperioden, så det ble gamlemåten, med virtuelt tastatur på TV-skjermen. Du trykker på en pil, venter litt, og så flytter markøren seg. Et langt passord tar sin tid. Knotete.

Fjernkontrollen er infrarød og krever fri sikt. Jeg har i en god stund etterlyst Bluetooth-fjernkontroll på surroundprosessorer og -forsterkere, siden mange av dem står i et teknisk rom utenfor kinoen. Det gjør meg vondt å si at etterlysningen står ved lag. IR-forlenger eller app er fortsatt løsningen.

Ellers er førstegangsoppsettet like pedagogisk som før. Rød ledning på rød terminal, sort på sort, en lyd kanal for kanal så du hører at den treffer riktig høyttaler. Rusket i maskineriet er valget mellom Standard og Directional for subwooferne, så diffust beskrevet at jeg måtte lese det tre ganger. Standard gir LFE-kanalen fra alle subwooferne. Directional lar hver subwoofer ta bassen fra gulvhøyttalerne nærmest seg. Sånn burde det stått.

Audyssey funker fortsatt

Det første jeg gjør når alt er koblet, er å kjøre Audyssey MultEQ XT32 med den medfølgende mikrofonen, for å få bassbehandling, nivåer og avstander på plass. Første forsøk går rett i dass. Samtlige høyttalere har fått delefrekvens på det høyeste som går an, subwooferne er målt til rundt 52 desibel når de åpenbart spiller langt høyere, og med kurven Audyssey Reference er lyden så mørk og hul at den er ubrukelig.

Skylden ligger hos mikrofonen. Med en annen Audyssey-mikrofon jeg har liggende, går målingen som den skal. Det har aldri skjedd meg før, men opplever du det samme, vet du hva du skal bytte.

Selv med den fungerende mikrofonen ender jeg på lydmodusen L/R Bypass. Da lar Audyssey klangen i fronthøyttalerne være i fred og stiller de andre kanalene etter dem. Reference-kurven har litt mye energi i toppen for min del, og XTZ-høyttalerne koblet opp for anledningen låter rett og slett bedre når de får være seg selv. Unntaket er høyttalere bak et akustisk transparent lerret, der du kan miste litt diskant som Reference-modusen gir deg tilbake. Men ligg for all del unna Flat. Det låter tamt, skarpt og livløst.

Lyden etter kalibrering er meget god, spesielt på film. Rene dialoger, dynamisk musikkspor og god timing i bassen fra de to kompakte REL T7x-ene med hver sin åttetommer. Men bassen blir enda bedre integrert med Dirac Live, som er neste steg.

Dirac er et ork. Men verdt det.

Marantz bruker Dirac Live for alt det er verdt i markedsføringen. Jeg bytter til en kompatibel målemikrofon, setter den på stativ, finner frem MacBook-en og åpner programmet. Beskjeden kommer kontant: du trenger en lisens. Forsterkeren støtter Dirac, men Marantz har ikke betalt for den. Det må du gjøre selv.

I tillegg trenger du en datamaskin og en ekstern målemikrofon, helst den jeg har: miniDSP UMIK-1 på stativ. Så velger du om du korrigerer for én sitteplass eller en hel sofagruppe, hvor antall målepunkter varierer fra 9 til 17. Det tar tid når du skal gange det med elleve kanaler i mitt tilfelle, subwooferne medregnet.

Dirac er heller ikke problemfritt. Jeg har opplevd å gjøre nesten alle målingene, fått en feilmelding og måttet begynne på nytt. Da blir 40 minutter fort halvannen time. Jeg har også opplevd at de tre minneplassene plutselig er uleselige. Der har jeg lagt systemets eget forslag, ett med litt mer bass og mindre topp, og ett med 6 til 8 desibel ekstra i bassen til gamle filmer. Plutselig må jeg lage minnene på nytt.

Har du «ti teknotomler», kan du høre om butikken sender noen hjem til deg. Mot betaling, naturligvis. Resultatet er verdt bryet.

Bassen slutter å være bass

Oppsettet i mitt tilfelle er altså 7.2.2: Sju XTZ E-IW i veggen, to REL T7x bak sofaen og et par Dali Gardian OW 6 i taket. At ikke alle høyttalerne er identiske, spiller liten rolle med Dirac. Rommet teller mest, og etter korreksjon er forskjellene mellom dem jevnet ut.

Forbedringen fra Audyssey hører du først i bassen. De to REL-ene slutter å være subwoofere og blir en naturlig del av frekvensområdet. Luftigere, mindre svulstig. En bassgitar låter jevnt nedover registeret, med kontroll hele veien. Og hadde jeg ikke visst at subwooferne sto bak meg, hadde jeg ikke hørt det.

Room Correction, Bass Control eller ART?

Dirac Live finnes som en grunnløsning, med to utvidelser. Bass Control styrer samspillet mellom høyttalere og subwoofere: nivå, fase, tidsjustering og bassfordeling. ART går lenger og bruker alle høyttalerne som en felles aktiv bassfelle mot romresonanser under 150 Hz. Vit at ART også forutsetter Bass Control, så du trenger begge lisensene om du har en subwoofer eller flere. Men slapp av, resultatet er usedvanlig godt allerede med Room Correction.

ART er ekstraordinært når alt er på stell, men krever støttehøyttalere som tåler å spille høyt med lav forvrengning i bassen. Ellers kan de gjøre mer skade enn nytte. Bass Control vil nok være den mest fornuftige oppgraderingen for mange, mens feinschmeckerne har muligheten til det råeste.

Skuddsalvene sitter i kroppen

Når alt er på plass, låter det hele mesterlig stort og åpent. Dialogene er klokkeklare uten å ligge utenpå resten av lyden, og basseffektene tordner løs.

Skuddsalvene i åpningen av Intet nytt fra vestfronten på Netflix sitter sånn i kroppen at det nesten er nifst. T-Rex-scenen i den første Jurassic Park-filmen, med safaribilene i regnet og advokaten som møter skjebnen sin på utedassen, er så intens at jeg kjenner gåsehuden reise seg nedover armen. Spesielt med 6 desibel ekstra i bassen, for denne filmen bruker LFE-kanalen litt for tamt for sitt eget beste.

Etter denne opplevelsen ville det aldri falle meg inn å gå tilbake til en lydplanke.

Atmos Channel Expander tenner stumme høyttalere

Så til den nye Atmos-finessen. Dolby Atmos er objektbasert, men lydsporet er likevel delt inn i kanaler, og en vanlig 7.1.4-miks blåser ikke liv i Front Wide-høyttalerne dine. Channel Expander leser nabokanalene og lager signal til høyttalerne som mangler i innholdet. Det krever ni eller flere høyttalere i oppsettet for å funke.

Dette er noe annet enn Dolby Surround, som dikter opp høyde- og sidekanaler ut fra tids-, fase- og frekvensinformasjon. Channel Expander fyller bare hullene i en miks som allerede er Atmos. Den lager ingen nye objekter.

Hva får du for mer, og for mindre?

Lyden fra Cinema 50 Series 2 er storvokst og innlevende. Storebror Cinema 30 gir enda mer dynamikk, og skal du ha frem alle lagene og prisen ikke betyr noe, er det lite som slår AV20 og AMP20. Men prosessoren AV20 alene koster tre ganger så mye som forsterkeren på testbenken. Ingen kjære mor.

Under finner vi for eksempel Denon AVC-X3900H. Den har jeg ikke testet, men forgjengeren AVC-X3700H ga veldig mye av den samme moroa. 3900 har fått Dirac-støtte og fire subwooferutganger, og den har også Atmos Channel Expander og bi-amping av senteren. Men det er noe med Marantz’ HDAM-kretser som jeg mistenker gir ekstra dynamikk og varme.

Konklusjon

Marantz Cinema 50 Series 2 er den samme receiveren som før, med noen ekstra funksjoner i verktøykassa og en prislapp som ikke har rørt seg. Med Audyssey alene er den en meget god receiver. Med Dirac Live og Bass Control blir den noe annet, og det er slik den fortjener å bli hørt. Bassen slutter å være bass og blir en del av musikken, lydbildet vokser, og skuddsalver blir levende.

Regn med lisens, mikrofon og en kveld med tålmodighet på toppen av prisen. Er du villig, får du hjemmekino som de færreste andre – og ingen lydplanke i verden – kommer i nærheten av, til samme pris som forgjengeren.