TEST: Hegel A200

Side om side er det umulig å vite hvilken som er en Hegel H200, og hvilken som er A200. Men snur man dem begge, legger man umiddelbart merke til at A200 mangler noe H200 har. Det er ingen digitale innganger, USB-inngang eller Ethernet-kontakt for streaming på en A200. Heller ingen app, ingen fastvare som skal oppdateres. A200 er simpelthen en god gammeldags analog forsterker.

Den har bare analoge innganger – to RCA og to balanserte XLR-innganger, pluss platespillerinngangen for Moving Magnet pickuper, som er basert på Hegels V10 phonotrinn, med blant annet manuelt matchede FET transistorer.

På fronten har den en hodetelefonutgang, som vi allerede har gode erfaringer med.

Hegel A200

A200 har med andre ord kun det nødvendigste. Og passer slik sett perfekt for mange som kanskje har en streamer med eller uten DAC allerede, og ikke trenger en forsterker med DAC og streaming innebygget.

Hegel A200 er bygget rundt den samme SoundEngine 2 kretsen som Hegel også bruker på sine dyrere forsterkere. Den skal gjøre forsterkeren stabil helt ned i 2 ohms belastning, og A200 har da også Hegels signatur, stålkontroll på bass og dynamikk under tung belastning. 

Forsterkerens analoge egenskaper er de samme som i en H200. En rendyrket klasse AB-forsterker med 2 x 150 W effekt, og til sammen 60.000 μF kondensatorkapasitet. Med en dempefaktor på 4000, og en strømforsyning som er tweaket for ren analog drift, hvor støygulvet er ytterligere senket sammenlignet med en H200.

A200 er et stort steg for et firma som har dyrket integrerte forsterkere med DAC og streaming i en årrekke.

Bonusen kommer i form av en markert lavere pris – og bedre lyd. 

Åpnere lydbilde med bedre raffinement

Det siste stusset vi litt på da vi testet H200. Som vi mente var et steg opp fra lydkvaliteten til forgjengeren H190, spesielt når forsterkeren hadde digitale lydkilder koblet til forsterkerens innebygde DAC. Akkurat hvorfor en A200 skulle lyde bedre enn en H200 med analoge lydkilder, stod litt uklart for oss. Åpner man forsterkerne, ser de tilsynelatende like ut på innsiden, minus DAC-kortet til H200.

Overraskelsen var derfor stor da vi først spilte Skunk Anansies Hedonism på H200, og så byttet til A200 like etterpå. I testen av H200, ble vi nærmest overkjørt av den dynamiske kontrasten, og måten forsterkeren tok kontroll i bassen på. Da vi koblet til A200, ble vi møtt av den samme kontrollerte dynamikken, men A200 gjenga musikken med litt større dybde. Noe som skapte en tydeligere 3D-opplevelse. 

Vokalen var litt bedre fokusert med A200, som også ga synthklangen mer dybde. Det er ikke store forskjellene vi snakker om her, men selv på de små KLH Model 4, var det lett å høre forskjellene på to ellers skvett like forsterkere – minus DAC-en.

Man får med seg mer av klangdybden i akustiske gitarer, det klinger mer fra gitarkroppen, rett og slett, og både mannlige og kvinnelige vokaler tar et lite steg fram i lydbildet.

Det meste annet lyder helt likt, og det er ofte vanskelig å høre forskjeller i lyden på en H200 og en A200.

Men på våre referansemonitorer fra Dynaudio, Contour 20 Black Edition, er det lettere å få med seg forskjeller, uten å behøve å anstrenge seg. Klangen fra klaveret i Scarlattis pianosonate K 406 i C-dur er ørlite bedre fokusert, og det er litt mer dybde i lydbildet. Den laveste oktaven til instrumentet klinger litt mer etter min mening, men det er viktig å understreke at forskjellene er små.

Det er for eksempel ingen forskjell i hvordan jeg opplever den tunge bassen på Kari Bremnes’ Spor, og det er vanskelig å høre forskjeller i vokalgjengivelsen fra en H200 til en A200.

Det er i hovedsak dybden i lydbildet og litt bedre fokus som gjør at en A200 oppleves som noe mer raffinert enn en H200. Det meste annet lyder likt mesteparten av tiden.

Tre alternativer til A200

En H200 er kanskje det mest opplagte alternativet, vil noen hevde, men den ryker ut av listen for alle som allerede har strømming, med eller uten DAC, i en annen komponent. Dessuten koster den mer. 

Den fremragende Marantz Model 30 koster omtrent det samme som en A200, og byr på både MM- og MC-inngang, og den finnes i sort og en gyllen champagnefarge. Den er ikke like kraftfull som en A200, men phonotrinnet er langt mer fleksibelt, og det er noe å tenke på for mange. 

Den nydelige Yamaha A-S2200 har også platespillerinngang for MM og MC, men mangler dynamikken til en A200. Den har dog flere innganger, også XLR, og vi må medgi, et langt mer interessant design med belyste VU-metere på fronten. Dessverre koster den nesten like mye som en H200.

Konklusjon

Hegel A200 er som H200, en analog klasse AB-forsterker med SoundEngine 2, 2 × 150 W, bare uten DAC og streaming, til en lavere pris enn H200. Den mangler altså digitale innganger, men gir noe større dybde og fokus i lydbildet, og for de som allerede sitter med en streamer med eller uten DAC, vil A200 være det opplagte valget. Et phonotrinn med MC-inngang er egentlig det eneste vi savner, og noe konkurrentene tilbyr, til samme pris.