Hi-Fi Skolen del 9 – Hjemmekinoen

Du har akkurat spandert en halv formue på en TV-flatskjerm som er så stor at den krever sitt eget postnummer. Bildet er blendende, og du kan telle porene i ansiktet på nyhetsoppleseren. Men lyden minner om en transistorradio i en skoeske.

Det er ikke deg det er noe galt med. Det er ren og skjær fysikk. I et TV-kabinett, som i dag er få centimeter tykt, er det rett og slett ikke plass til høyttalerenheter som kan flytte luft i nevneverdige mengder. Resultatet er en lydopplevelse som står i skjærende kontrast til den visuelle prakten. Det trengs hjelp.

Lydplanke

Den enkleste, mest innredningsvennlige, og i mange tilfeller billigste løsningen er å anskaffe seg en lydplanke. En avlang høyttaler som plasseres diskré under TV-en, kobles til med en enkelt HDMI-kabel, og vips: Lyden er allerede av en helt anden verden. Det er den raske, enkle og innredningsvennlige veien til en markant bedre lyd.

Men en lydplanke er ikke bare en lydplanke. I det billige sjiktet av skalaen finner vi enkle stereoløsninger som primært gir en bredere og fyldigere gjengivelse enn TV-ens innebygde lyd. Men også bare det.

 

Beveger man seg opp i kvalitet (og pris), åpner det seg en verden av muligheter. Mange lydplanker kommer i dag som en pakkeløsning med en separat, trådløs subwoofer, som kan ta seg av de dypeste basstonene som en slank lydplanke umulig kan gjengi. Dette alene løfter opplevelsen fra bare ”bedre TV-lyd” til noe som begynner å ligne kinofølelse.

De mest ambisiøse lydplankene forsøker å etterligne de store surround-anleggene. De kan ha et arsenal av innebygde høyttalerenheter som peker i forskjellige retninger for å skape en illusjon av surroundlyd. Noen har til og med oppovervendte høyttalerenheter, som via refleksjoner fra taket kan simulere de høydekanalene som kjennetegner moderne 3D-lydformater som Dolby Atmos. Alle sammen drevet av egne forsterkere til hver enhet, og med digital magi for å gi illusjonen av romlig lyd.

I de mest ambisiøse systemene kan anlegget utvides med trådløse bakhøyttalere, som fjerner illusjonen og leverer ekte, omsluttende surroundlyd. Resultatet kan bli overraskende overbevisende. Uten at du trenger å vikle hele stuen inn i kabler.

Surround-receiveren

Vil du ha den fulle, kompromissløse kinoopplevelsen, er det imidlertid ingen vei utenom en surround-receiver. Eller en surroundforsterker, som er det samme, bare uten innebygd radiomottaker. Den er hjertet og hjernen i et skikkelig hjemmekino-anlegg. Det er her alle dine kilder – spillkonsoll, Blu-ray-spiller, streaming-boks – tilkobles, og det er receiveren som avkoder de komplekse digitale lydsporene og fordeler lyden ut til de enkelte høyttalerne i rommet.

Hvor mange watt trenger man?

I motsetning til et stereoanlegg skal en surround-receiver drive mange flere høyttalere på én gang. Selv om effekttallene på papiret ser imponerende ut (for eksempel «7 x 120 watt»), er det viktig å huske at strømforsyningen er en felles ressurs. Jo flere kanaler som er i bruk samtidig under en heftig actionscene, jo hardere presses den.

Og produsenter av surroundforsterkere har gjerne en mer elastisk virkelighetsoppfattelse når det gjelder effektopplysninger. Det betyr at effekten ofte er oppgitt med bare én kanal i drift, ved en lavere høyttalerimpedans og med mer forvrengning enn produsenter ville anvende ved målinger av tradisjonelle hi-fi-forsterkere. Det gir et flottere tall – på papiret. Men ikke mer effekt i høyttalerne.

En god tommelfingerregel er å sikte på en receiver som kan levere minst 80–100 reelle watt per kanal, målt med to kanaler i drift. Det sikrer at det er overskudd og dynamikk, selv når det går vilt for seg. Man finner gjerne denne noe lavere effektopplysningen lengst nede på dataarket.

For de mer krevende entusiastene tilbyr mange bedre receivere med pre-out utganger. Det gir mulighet for å koble til en separat, og ofte kraftigere, effektforsterker. En populær oppgradering er å bruke en potent stereoforsterker til å drive de krevende fronthøyttalerne, mens receiveren tar seg av senter- og surround-kanalene. Det gir både bedre lydkvalitet til musikk og mer overskudd til film.

Det gir også mulighet for at stereoanlegget med en solid forsterker og store høyttalere kan sameksistere med hjemmekinoanlegget og agere frontkanaler for dette.

Fra kanaler til lyd-objekter

Surroundlyd handler innlysende nok om å være omgitt av lyd. Men det er mange standarder og systemer: 5.1, 7.1, 9.2.2, Dolby Atmos, DTS:X. La oss avmystifisere de viktigste av dem.

5.1 og 7.1 – Den klassiske surroundlyden: Dette er de såkalte kanalbaserte formatene. Et 5.1-system består av fem kanaler og én subwoofer-kanal (.1): tre foran (venstre, senter, høyre) og to bak (surround venstre, surround høyre).

Et 7.1-system utvider dette med to ekstra kanaler, typisk plasserte som bak-surround, mens de vanlige bakkanalene plasseres omtrent på linje med lytterposisjonen. Det skal gi en enda mer sømløs og omsluttende fornemmelse, hvor du er plassert i midten av en flat, horisontal sirkel av lyd.

Dolby Atmos & DTS:X

Dette er de nyere, såkalte objektbaserte formater til tredimensjonal lyd. I motsetning til de gamle surroundformatene er lyden ikke lengre låst fast til en bestemt kanal.

I stedet kan en lyddesigner plassere en lyd som et fritt objekt i et tredimensjonalt rom. Receiveren din regner så i sanntid ut hvordan den best mulig gjengir plasseringen av dette objektet ved hjelp av de høyttalerne du faktisk har til rådighet.

Kjernen i disse formatene er tilføyelsen av høydekanaler. Dette angis av det siste tallet i lydstandarden. Et 7.1.2-system har altså to høydekanaler. Ved å montere høyttalere i taket eller bruke spesielle Atmos-aktiverte høyttalere som skyter lyden opp mot taket, kan lyden nå plasseres presist over deg. Et helikopter i en actionfilm låter ikke lengre bare som om det flyr forbi – det flyr rent faktisk rett over hodet på deg.

TV eller kinolerret?

En hjemmekino er ikke noe uten et bilde som kan matche den store lyden. Her står det klassiske valget mellom en TV og en projektor.

TV-en

For de fleste er en stor TV det opplagte valget. Hvor 55 tommer engang var stort, er 65 og 77 tommer i dag blitt normalen i mange stuer. TV-ens store fordel er dens lysstyrke og kontrast, som gjør den velegnet til bruk i en vanlig, opplyst stue.

Projektoren

Skal kinoopplevelsen være 100 % autentisk, er det ingen vei utenom en projektor. Her snakker vi om bildestørrelser på 100”, 120” eller enda større. Det store bildet gir en innlevelse ingen TV kan matche. I hvert fall ikke en TV i en betalelig størrelse! Den tradisjonelle projektoren monteres typisk i taket og krever et mørklagt rom. Dermed har hjemmekinoen gått fra å være et rom med et fjernsyn til å bli en egentlig kinosal. Neste skritt blir skikkelige kinoseter – og en avdeling med popcornmaskin og filmplakater.

Skyter på kloss hold

En nyere og populær kategori er Ultra-Short-Throw (UST)-projektorer. De plasseres på et møbel helt opp til veggen og kaster opp et kjempestort bilde. Det eliminerer vanskelighetene med lange kabeltrekk, og gjør projektoren til et innredningsmessig spiselig alternativ til en TV i en vanlig stue.

Høyttalere i alle hjørner og kroker

Nå når vi har orden på bilde og lydformater, skal alt settes opp. Og her må vi like godt helle kaldt vann i blodet og akseptere at det ideelle oppsettet sjelden er mulig i praksis. Rådene nedenfor er en rettesnor.

Men virkeligheten i et syv kvadratmeters rom i en byleilighet er en annen enn i en stor vinkelstue i en 70-tallsvilla. Kompromisser er uunngåelige. Det gjelder også for omgivelsene. Bor du i boligblokk, vil nok naboene sannsynligvis ha sine egne meninger om hvor stor subwoofer du egentlig har bruk for.

Når det er sagt, er det noen grunnregler som gjelder uansett rommets størrelse. Både høyttalernes type og deres plassering er avgjørende for resultatet.

• Fronthøyttalere (høyre og venstre): Anleggets viktigste høyttalere. De definerer den overordnede lydkvaliteten, og gjengir soundtracket i filmen. Du bør investere den største delen av høyttalerbudsjettet ditt her. Fronthøyttalerne skal være klangmessig matchet med senterhøyttaleren – helst fra samme produsent og samme serie.
• Senterhøyttaleren er konge over dialogen. 90 % av alle replikker kommer herfra, så klarhet er altavgjørende. En god senterhøyttaler er ofte en liggende konstruksjon med to bass/mellomtone-enheter omkring en diskant for å kunne håndtere det dynamiske og krevende dialogsporet. Senterhøyttaleren behøver ikke være enorm, da den ikke skal gjengi den tyngste bassen (den oppgaven kan du overlate til subwooferen og fronthøyttalerne). Men spar ikke på kvaliteten!
• Surround- og høydehøyttalere: Disse er avgjørende for den omsluttende effekten. De trenger ikke ha samme dypbassgjengivelse som fronthøyttalerne, da de primært gjengir atmosfære og retningsbestemte effekter. Mindre, diskré vegghøyttalere eller kompakthøyttalere på stativ er ofte et glimrende valg.

Subwooferen er arbeidshesten

Og så er det subwooferen, som i hjemmekinoen ikke bare er til for bassglade menn; den er fullstendig essensiell. Det er den som gjengir den dedikerte LFE-kanalen (Low-Frequency Effects), hvor eksplosjoner, jordskjelv og T-Rex’ tramping ligger gjemt.

En subwoofers primære oppgave er å gjengi de dypeste tonene rent og dypt. Den skal kunne sette luften i stuen under trykk, og skape den fysiske fornemmelsen som skiller film fra vanlig fjernsyn. En god subwoofer kan nå ned i det subsoniske området (under 20 Hz), hvor lyden ikke lenger høres, men merkes på kroppen.

Størrelsen ER avgjørende

For å spille dyp bass må det flyttes store mengder luft. Det krever enten en høyttalerenhet med et veldig stort membranareal (for eksempel 12 eller 15 tommer) eller en mindre enhet med ekstremt lang slaglengde, drevet av en kraftig innebygd forsterker. Dyp og kraftig bass krever enten kabinettvolum eller voldsom effekt. Og gjerne begge deler.

Plassering, plassering, plassering

Selv om dype basstoner er vanskelige å retningsbestemme, er plasseringen kritisk. Stuens dimensjoner skaper stående bølger, noe som betyr at bassen vil være overveldende noen steder og fraværende på andre.

Et godt triks er «subwoofer crawl»: Plasser subwooferen i sofaen, og kravle så rundt på gulvet. Der hvor bassen låter mest jevn og presis, er det beste stedet å plassere den. Men den beste løsningen er ofte ikke én, men to (eller flere) subwoofere. Formålet er ikke dobbelt så mye bass, men bedre bass. To subwoofere plassert strategisk kan utjevne rommets stående bølger og gi en langt mer ensartet bassgjengivelse i hele lytteområdet.

Rommet og romkorreksjon

Den viktigste, og mest oversette, komponenten i ethvert lydsystem er selve rommet. Som vi lærte i Hi-Fi-skolens femte del, har rommets akustikk en enorm innflytelse på lyden. Harde, nakne overflater skaper ekko og en hard klang, mens stående bølger kan skape enorme utsving i bassgjengivelsen. Første skritt er alltid enkel akustisk behandling: Et tykt teppe på gulvet, gardiner i vinduene og en bokreol fylt med bøker kan gjøre underverker.

Når det grunnleggende er på plass – men først da – kan vi bruke teknologien til å klare resten: romkorreksjon. Det er i praksis umulig å finne en ærlig surroundreceiver uten romkorreksjon. Og den skal brukes.

Ved hjelp av en medfølgende målemikrofon kan receiveren analysere rommets akustikk. Systemet måler ikke bare frekvensgangen fra hver høyttaler, men også deres avstand til lytterposisjonen og deres relative lydstyrke.

Heretter justerer den digitalt forsinkelse, nivå og EQ for hver enkelt kanal for å skape et sammenhengende og velbalansert lydbilde.

Se det som en avansert finjustering som optimerer anlegget til akkurat rommet ditt – men husk, den kan ikke trylle.  Romkorreksjonen er spesielt effektiv til å temme de buldrende stående bølgene i bassområdet. Fall eller dropp på grunn av utfasing er til gjengjeld stort sett umulige å helbrede. Og romkorreksjonen kan heller ikke fjerne en lang etterklang i et udempet rom som runger som en katedral.

Er det verdt bryet?

Slik kommer vi til slutten av dette avsnittet av Hi-Fi-skolen. Å sikre ordentlig lyd til hjemmekinoen kan koste like mye som den TV-en som er sentrum i den. Men det er utvetydig umaken verdt. Å gå fra TV-ens innebygde bokselyd til et velkalibrert surround-system er en åpenbaring. Det er en oppgradering som forvandler passiv filmtitting til en aktiv, medrivende opplevelse. Det er en investering som gjør en grå og regnfull tirsdag kveld til en tur på kino – bare med bedre seter og billigere popcorn. God fornøyelse.