annonse
annonse
Sommertilbud: Få tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned for 1 kr! Prøv Lyd & Bilde
annonse
annonse
annonse

Stor lyd fra små høyttalere

Små høyttalere er så anvendelige. Ikke bare fordi de får plass nesten hvor som helst, men også fordi de kan gi bedre lydkvalitet for pengene enn en stor høyttaler.

Pluss lbadvantages
Enkle å plassere Lett å integrere i små rom Bedre lydkvalitet per krone Stødig stereobilde Færre kabinettresonanser Egnet som både hoved- og bakhøyttalere Kan kombineres med subwoofer for plassbesparende bass
Minus lbdisadvantages
Krever mer forsterkereffekt (se watt og volum) Mangler dypbass Begrenset lydtrykk

Moderne kompakthøyttalere skiller seg sjelden fra større utgaver på andre områder enn fysikk. En stor høyttaler kan fremdeles spille høyere, den har som regel mer bass og leverer et større lydbilde. Men de fleste småhøyttalere er ofte bare en kompakt utgave av en gulvstående utgave, som er lettere å plassere, med samme høyttalerelementer og teknikk. Bare til en lavere pris.

Man kan få mye lydkvalitet for pengene i en liten høyttaler, som kan ha renere og klarere mellomtone. Og i mange tilfeller bedre definert bassgjengivelse, selv om den av fysiske årsaker ikke klarer å levere like mye bass. Gode elementer kan man nemlig komme langt med, også i små høyttalere.

Kabinett
Litt av grunnen til dette, er et lite og stivt kabinett med små flater, som gir mindre kabinettvibrasjoner og resonanser. Mindre elementer er ofte raskere, og i et lite kabinett møter de mindre ”luftmotstand”, noe som kan gjøre at membranene starter og stopper raskere. En mindre frontplate er heller ingen ulempe. Det gir nemlig færre refleksjoner, og derfor opplever mange at stereobildet små høyttalere skaper, er mer stabilt og ikke så diffust som det kan være på en stor høyttaler.

Lyd
Større kabinetter, større og flere elementer koster mer penger, men gir ikke alltid bedre lydkvalitet for pengene, snarere mer lydkvantitet. Man betaler mer for å få kraftigere og dypere bass og høyere lydtrykk, men det er ikke dermed sagt at man får klarere mellomtone, renere diskant og et mer gjennomsiktig lydbilde. Små høyttalere er ikke bare lettere å finne plass til, de kan også kombineres i et surroundoppsett som plassbesparende bakhøyttalere, og kombineres med subwoofer når man føler for ekstra rekkevidde og lydtrykk i bassen.

Krav og forventninger
De seks høyttalerne i denne testen må kunne fungere som selvstendige stereopar i et godt stereoanlegg. Og tilføre musikken mer realisme gjennom lydkvaliteten de leverer, selv om man ikke kan forlange high-end-kvaliteter i denne prisklassen. Bass er alltid den største begrensningen på små høyttalere, så i stedet for kvantitet, vektlegger vi høyttalernes basskvaliteter. Glem ikke at en liten høyttaler som plasseres inntil bakveggen, ofte gir fyldigere bass.

Produkter i testen
En liten dråpe er nok
De dråpeformete plasthøyttalerne fra Podspeakers virker lite tillitsvekkende når man løfter på dem. Men plugg dem til forsterkeren, og bli overrasket.

Konstruktøren hos danske P odspeakers har tidligere jobbet for Bowers & Wilkins, og det synes. Utseendemessig har samtlige små høyttalermodeller hentet inspirasjon fra klassikeren Nautilus fra B&W, inkludert flettet kevlar som membranmateriale til mellomtonen. Dette har den egenskapen at for hver forvrengning som oppstår i membranen, skapes en motforvrengning, slik at begge disse kanselleres mot hverandre. Resultatet er renere lyd.

The Drop, som er tilgjengelig i hvitt, svart, sølv, blått, gult og rødt, har et meget spesielt dråpeformet utseende. Formen er også funksjonell, uten parallelle flater innvendig. Dette reduserer kabinettresonans til et minimum – selv med plastkabinetter som her.

Lydkvaliteten
Med enkel triojazz à la Diana Krall, Nat King Cole eller Bill Evans, låter det langt bedre enn vi forventet av disse små, rare krabatene. Det er fengende og engasjerende, uten ulyder å høre noen steder. Tvert imot er dynamikken bra, og sangstemmer kommer spesielt godt frem. Piano klinger meget klart og tydelig ut, så også overtonene i kontrabassen. Det er ikke et spesielt stort lydbilde vi hører, og bassen har lite kropp. Men nettopp fordi høyttalerne ikke prøver å levere mer enn de er i stand til, er lydbildet usedvanlig velbalansert og klangnøytralt. Sammenliknet med de dyre referansehøyttalerne Yamaha Soavo-2, er klangbalansen ikke så ulik, bortsett fra at Yamaha har vesentlig mer av alt.

Når Mozart går i skuffen, lar vi oss overraske over klarheten i det hele. Det spiller rent og fint, og når kontrabassene setter inn, er det faktisk ganske bra dynamikk i disse også, til tross for et litt tynt bassområde.

Sammenliknet med referansehøyttalerne er lydbildet selvsagt trangere og spissere. Overtonestrukturen er ikke på plass i samme monn, så fiolinene blir litt grovere i målet. Noen vil si at felene låter litt spisst. Men i virkeligheten låter ikke fioliner på langt nær så fint og forsiktig som en del høyttalere skal ha det til, så vi vil heller ha de litt grove med god dynamikk, enn altfor tilbakelent.

Problemet melder seg med pop og rock. Den manglende bassen gjør dette til særdeles kjedelige greier. Her er det helt nødvendig med en god subwoofer, som tåler en høy delefrekvens.

Kompakt lilleputt
KEF stakk av med seieren i vår test av kostbare gulvhøyttalere i forrige nummer. Kan lilleputt-modellen IQ3 hevde seg like bra mot nye konkurrenter?

Det som satte prikken over i-en for KEFs del i forrige test, var den enormt klare og homogene mellomtonen, som fikk instrumenter og vokaler til å sprute av liv. Mye skyldtes det spesielle Uni-Q koaksialelementet, hvor diskanten sitter montert i sentrum av mellomtonen. IQ3 bruker en rimeligere variant av samme prinsipp, og kan dermed dra flere av de samme fordelene: Når diskant og mellomtone oppstår fra ett konsentrert punkt, vil de også nå ørene dine på eksakt samme tid. I XQ40 sitt tilfelle ga dette et meget nøyaktig og fokusert lydbilde. Så spørs det da, om de langt rimeligere IQ3 kan gi noe av den samme opplevelsen?

Lydkvalitet
Vel, ikke helt dessverre. Det første vi hører er at KEF-høyttalerne ikke er like distinkte i overtonene som Micropod. Det gjør at spesielt kvinnelige vokaler havner litt bakover i lydbildet og ikke slår like friskt mot oss. IQ3 har til gjengjeld betydelig mer tyngde i bassen, noe som gir dem et helt annet driv på trommer og bassgitar enn de små Micropodene klarer å fremstille. Likevel er det noe med sammenhengen til de nevnte plasthøyttalerne som gjør at de engasjerer mer når musikken ikke krever altfor mye bass. Lavmælt visemusikk fra artister som Diana Krall eller Katie Melua låter mer underholdende på Micropod, på tross av at KEF har en fyldigere bassgjengivelse.

En sjekk opp mot referansehøyttaleren avslører da også at KEF er en anelse for mørke i klangen. På kormusikken fra Bodø Domkor er det vanskelig å skille stemmene fra hverandre, og de lyseste vokalene får en ullen karakter. Sammenlignet med referansen blir de veldig uklare i overgangen mellom mellomtone og diskant – litt overraskende, siden dette er en av styrkene til de dyrere KEF-modellene. Når vi spiller knalltøff rock derimot, så får IQ3-ene det til å svinge overraskende bra for en engelskmann å være. Forutsatt at opptaket er av bra kvalitet, for dårlige og hardt komprimerte opptak låter lite inspirerende.

KEF-ene krever også en del jobbing med plasseringen for å oppnå et bra resultat. IQ3 har en frontmontert bassport og kan derfor fint plasseres nær bakveggen. I vårt lytterom fikk vi likevel den beste balansen om lag 30 centimeter ut på gulvet. KEF-ene er dessuten ganske tungdrevne, og derfor kresne på hvilken forsterker du parer dem med.

Knøttliten tøffing
Svenske Audio Pro kan dette med små høyttalere, noe de har bevist gang på gang. Avanti 10 spiller knallbra og vel så det i forhold til størrelsen.

Sett i forhold til den mer tradisjonelle Image-serien fra Audio Pro, har Avanti A.10 en mer avansert, buet form på kabinettet som skal motvirke resonanser og stående bølger innvendig. De kommer standard i valnøtt trefinish, men for den mer motebevisste delen av befolkningen, kan de også leveres i en trendy hvitlakkert utførelse. De kompakte høyttalerne passer bra i bokhylla eller på et par stativer tett opp mot bakveggen. Og du slipper å bekymre deg for at katter eller andre husdyr skal forville seg inn i en av bassportene, for de er knapt store nok til å romme en tommelfinger …

Lydkvalitet
Små dimensjoner til tross, så er dette en høyttaler med imponerende stor lyd. Vi opplevde umiddelbart at Audio Pro har et mer luftig og friskt lydbilde enn de litt for mørklagte KEF-ene. Stemmene kommer endelig frem i lyset, og Avanti A.10 gir et helt annet attakk på strykerne når vi spiller klassisk på høyt volum. De oppleves som litt mer fremoverlente i diskanten enn både KEF og Micropod, men litt ekstra energi her skader ikke.

Audio Pro-ene har en flott balanse og serverer alle typer musikk med en stor dose engasjement. Men sammenlignet med referansen fra Yamaha, kan lyden bli litt slank til tider. Dype mannsstemmer mangler litt av «raspet» og brystklangen som de dyrere Yamaha-høyttalerne får frem. I likhet med Micropod er Audio Pro-ene for små til å spille noe som ligner på dypbass. Den bassen som kommer ut er imidlertid fast og fin, og høyttalerne klarer lett å følge hvert minste krumspring fra kontrabass eller bassgitarer.

Det største, og egentlig eneste, minuset med Avanti A.10, er at de mangler slagkraften til de større høyttalerne i testen. Det gjør dem litt tamme og slanke på tyngre rock-repertoar. Audio Pro har åpenbart lagt vekt på å få mellomtone og diskant best mulig, og det mener vi er et fornuftig kompromiss i denne prisklassen. Par dem med en god forsterker og en passelig stor subwoofer, så kan du få et feiende flott anlegg til beskjeden pris.

Rock‘n roll!
I kjent stil kvitterer høyttalerne fra JBL med spreke bassrytmer og generelt bra lydrykk og dynamikk. En høyttaler som skapt for populærmusikk!

Med et solid fotfeste innen konsert- og kinobransjen, er det en kjensgjerning at JBL vet å lage høyttalere som flytter luft. Dette gjelder også i deres konsumentlinjer, og konstruktørene hos JBL synes ”morofaktor” er viktigere enn et klangnøytralt og analytisk lydbilde.

Dette gjelder også for kompakthøyttaleren ES30, som benytter seg av en 6-tommers bassmembran med ganske lang slaglengde, og et kabinett stort nok til å gjengi bassfrekvenser ned til 50 Hz nokså lineært.

Det øvre frekvensområdet fordeles mellom to diskantelementer, som sørger for en frekvensrespons opp til 40 kHz – langt over det teoretisk hørbare området.

Litt store fysiske mål og det faktum at bassporten er montert på baksiden av høyttaleren, gjør den bedre egnet med et par stativer enn i bokhylla.

Lydkvaliteten
Jazz fra en liten triobesetning viser ikke JBL-høyttalerne fra sin sterkeste side. Kontrabassen blir litt overdreven i sitt øvre toneområde, og piano klinger noe grovere enn med Audio Pro og de hvite raringene fra Podspeakers. Høyttalerne hever fokuset rundt 60–80 Hz for å jukse frem et større bassinntrykk. Det funker ikke så bra med denne musikken. Høyttalerne spiller helt ålreit, men de griper oss ikke.

Med klassisk à la Mozart simulerer JBL en større konsertsal enn Kef klarer, med mer plass til instrumentene. Fiolinene er noe avrundet, og mangler den aggressiviteten i toppen som de får med Podspeakers og Audio Pro. Men dynamikken er meget bra, høyttalerne henger bra med på det som skjer. Blåserne låter stort og fint, det er bra sprut og god plass til hele bandet.

Flygelet på ”Meditatus” av Bodø Domkor kommer godt frem, og en plate som er nokså spisst produsert låter mer behagelig med JBL enn de øvrige til nå. Spesielt koret med alle sine sopraner. Men høyttalerne mangler nyanser i overtonene, det blir litt passivt. Kontrastene og dynamikken i pianoet maskeres.

Men sett på en skikkelig rockeproduksjon à la Nine Inch Nails, eller trip-hop av Massive Attack, og høyttalerne snur på femøringen og kvitterer med imponerende sprut og liv. Det er dette de er laget for! Man kan spille temmelig høyt, og vi kjenner faktisk bassen i gulvet under føttene våre. Med en god, kraftig forsterker fra NAD eller Harman/Kardon gir de godt med krutt til en lav totalpris.

Jevnt og trutt vinner til slutt
Uten å være best i noen gren, viser Jamo C603 seg som et velbalansert kompromiss som gjør det bra i alle disipliner.

Høyttalerne fra Jamo ser ut som om de står opp ned, fordi diskanten er montert under mellomtonebassen. Gjort riktig kan dette lydmessig gi økt fokus, ved at lydbølgene fra de to elementene treffer øret mer nøyaktig enn ved konvensjonell montering.

Høyttalerne er blant de mer kompakte i sin klasse, og kan dermed passe inn i en bokhylle, eller festes med de medfølgende veggbrakettene. Alternativt kan de stå på stativer. Merk deg at bassporten er montert på baksiden, og kan by på en vel overdominerende og udefinert bass, om høyttalerne ikke kommer langt nok ut fra bakveggen. Alternativt kan portene tettes igjen med et par skumgummiputer.

Lydkvaliteten
Akustisk musikk låter meget skapelig med Jamo. De låter ikke like lyst som Audio Pro og Podspeakers, men samtidig mindre dunkelt enn Kef og JBL. Balansen er generelt meget god. Stemmer klinger godt ut, og pianoet låter nesten like bra som hos de beste. De lyseste tangentene klinger ikke like luftig ut som med Podspeakers, men Jamo har en troverdig mellomtone som gagner instrumentene meget godt. Triojazz låter bedre enn JBL og Kef. Men høyttalerne låter litt mer monitoraktig enn XTZ og Podspeakers.

Med Mozart på menyen levendegjør Jamo musikken bedre enn både JBL og Kef. De låter åpne, og gjengir fiolinene mer troverdig, med mer rom rundt hver musiker. Det er i det hele tatt lite å utsette på. Gjør vi en sammenlikning med den dyre referansen Soavo-2 fra Yamaha, avsløres likevel en litt mørkere og mattere klangbalanse hos Jamo. I så måte må den si seg slått av Podspeakers og XTZ, som er klangmessig nærmere referansen.

Men pop og rock låter vesentlig bedre med Jamo-høyttalerne enn de små Podspeakers. Det er mer bass, og bass er nødvendig med slik musikk. Hva blir Nine Inch Nails om man ikke hører bassgitaren og suget i stortromma? Skammelig lite. Jamo gir ikke et like suggererende og massivt lydbilde som XTZ, Kef og JBL, men det er ikke så langt igjen, og Jamo har mer jevne kvaliteter på andre typer musikk. Skulle vi tatt med ett av høyttalerparene hjem, ville det derfor blitt Jamo.

Bra, bedre, billigst?

Det svenske merket XTZ er kjent for å gi mye god lyd for pengene, og vi lar oss imponere av 93 WMT. Kvalitetsinntrykket de gir, står slett ikke i forhold til den lave prisen.

Med sitt trapesformede kabinett i svart pianolakk er 93 WMT lekre å se på, og de bruker elementer av god kvalitet. På baksiden finnes det kraftige høyttalerterminaler som tar imot kabler for bi-wiring. Høyttaleren har også gode muligheter for å tilpasses akkurat ditt lytterom – en bryter på baksiden lar deg senke diskanten med 3 dB ved behov, og bassporten kan tettes igjen med en skumpropp. Da kan høyttaleren fint brukes helt inntil veggen, eller i en bokhylle. Men vi må legge til at du da skal ha temmelig svære bøker …

Lydkvalitet
Om vi skal beskrive lyden av XTZ med ett ord, så må det bli «raffinert». Ved første lytt kan de nesten virke litt kjedelige. De gjør mindre ut av seg, og låter ikke like engasjerende som JBL, Audio Pro eller Micropod på visesang. I stedet for å stå rett oppe ved scenekanten, får vi inntrykk av å sitte litt lenger bak i konsertsalen, på en plass hvor vi får god fornemmelse av både instrumenter og romklang.

XTZ-høyttalerne viser seg da også å låte glimrende på klassisk musikk. Når vi spiller Mozart forvandler de seg helt, og gjengir strykere og blåsere med skikkelig trykk. Mengden med nyanser og klangfarger som kommer frem, er rett og slett formidabel! Høyttalerne har en stor dynamisk spennvidde som gjør at de svake partiene kommer tydelig frem, samtidig som de sterke partiene gjengis uten at lyden blir spiss eller hard. På dette området minner faktisk XTZ om den langt dyrere referansen fra Yamaha.

Med tøffere musikk fra Nine Inch Nails viser 93 WMT at de også behersker en dypstrakt og fyldig bassgjengivelse. Ikke like slagkraftig som JBL, men langt mer presis og taktfast enn de noe løsslupne amerikanerne. XTZ har også en klar og distinkt stemmegjengivelse, men også her savner vi litt av drivet og «gløden» i stemmene som preger både Audio Pro og Micropod. XTZ er nok mest korrekt, men ikke nødvendigvis mest underholdende.

Som alle gode høyttalere krever også XTZ-ene litt jobbing før lyden sitter som støpt. I vårt godt dempede lytterom lot vi diskantnivået være i nøytral posisjon (0 dB), men vi opplevde at høyttalerne ga best bassgjengivelse når de plasseres nær bakveggen med porten tettet igjen.

Dråpeformet musikant

Podspeakers The Drop
Podspeakers gjengir musikken med en klangnøytral signatur. Foruten at det mangler bass og at diskanten gjerne kunne hatt flere nyanser, bevares lydbildet som det var ment. I så måte låter akustisk musikk meget bra, såfremt den ikke er for dynamisk krevende. Da svarer høyttalerne med å snevre inn lydbildet, og det låter hardt. Pop og rock kan ikke spilles på disse høyttalerne, med mindre en subwoofer kobles til. Med så lite bass som her, er det altfor kjedelig kost til at det fungerer.

Kompakt og unik

KEF IQ3
KEF-høyttalerne har flere gode kvaliteter, men også noen mangler. Sammenlignet med noen av de øvrige testdeltagerne, er det spesielt mer futt i mellomtonen vi etterspør. Høyttalerne har nemlig en tendens til å bli litt mørke i klangen, og maskerer noe av detaljene fra lyse stemmer og instrumenter. IQ3 er en pen og pyntelig hi-fi-høytttaler, men på tross av fyldig bass blir den aldri spesielt engasjerende å lytte til. Noe som bør være et av førstekravene til høyttalere i denne prisklassen.

Knøttliten og tøff

Audio Pro Avanti A.10
Avanti A.10 er en utmerket høyttaler som kan gjøre en like god jobb i hjemmekinoen som i dedikerte musikkanlegg. Kvalitetene i diskant og mellomtone er tidvis strålende, og Audio Pro klarer å engasjere på de fleste typer musikk. Vi merket oss spesielt den rene og presise klangkarakteren som gjør det lett å følge melodien. Det eneste som hindrer toppkarakter, er en noe slank grunntone som sammen med lite dypbass gjør lyden litt «tynn» til tider. Dette er likevel en høyttaler som er lett å like, og som har stort potensial sammen med en passende subwoofer.

Rockesjefen

JBL ES30
Selv om JBL-høyttalerne fungerer på det meste av musikk, er det ikke akustisk vise og jazz som er favorittkosten. Til det låter bassen litt for plastisk og monoton, slik at en kontrabass ikke kommer frem med spesielt mange klanglag, og det mangler liv i instrumentene.
Det er når pop, rock, rapp og annen moromusikk settes på, at JBL vekkes til live og kaller på oppmerksomheten. Hør bassuget på ”Closer” av Nine Inch Nails, og du vil straks skjønne greia med JBL. Straks er alle skjevheter tilgitt, for dette er testens tøffeste rockehøyttaler!

Kresen budsjetthøyttaler

XTZ 93 WMT
Testens billigste høyttaler er langt fra noen sinke. Tvert imot så er XTZ 93 WMT en meget raffinert høyttaler som kan gjøre en god jobb i dedikerte hi-fi-anlegg. Men det forutsetter at du gir den gode arbeidsforhold! XTZ-ene er på godt og vondt litt mer kresne på omgivelsene enn de øvrige høyttalerne i testen, og ikke nødvendigvis den beste allroundhøyttaleren. Men om du bruker pengene du sparer på gode stativer og en skikkelig forsterker, er XTZ trolig de høyttalerne i testen med størst potensial. Et meget godt kjøp som du kan leve lenge med.

Allrounder

Jamo C603
Du trenger ikke vinne en eneste gren for å få sammenlagt seier i rally. Heller ikke i en høyttalertest. På klassisk og jazz er Podspeakers bedre, og på mange måter også XTZ og Audio Pro. På pop og rock er både JBL og Kef et mer selvsagt valg enn Jamo. Men har du en allsidig musikksmak, vil du neppe være uenig i at Jamo C603 er det beste kompromisset. Det er bass nok til å være ganske moro på pop og rock, samtidig som et kor låter som nettopp et kor, og en gitar som en gitar. Høyttalerne er aldri spisse og pågående, men tvert imot serverer de et behagelig og nokså tilbakelent lydbilde. Jamo gjør det jevnt godt i alle disipliner – en knallbra allround-høyttaler. Best i test!

    Les også

    Fant ikke noen innlegg.