Marten Design Django

Fingerferdighet

Med Django viderefører brødrene Olofsson mange av kvalitetene fra deres toppmodeller i et ”mer humant” prisnivå.
Lyd & Bilde mener
Stor lyd Kropp og sjel
Fysisk stor Krever plass
Spesifikasjoner
  • Treveis bassreflekskonstruksjon
  • Frekvensområde 26 – 30000 Hz +/- 3 dB
  • Følsomhet 89 dB
  • Impedans 6 ohm (4 ohm min)
forfatter

Ja, det med et mer humant prisnivå er jo kanskje noe som en del kommer å si er rent ut sagt tåpelig. Vi snakker tross alt om nære nitti tusen norske riksdaler. Men med tanke på hva man faktisk får i form av lydkvalitet…

Django heter modellen, som er en nytenkning fra konstruktøren Leif Olofssons side. Hans Coltrane-modeller, senest den sublime Coltrane 2, har høstet mye ros over hele verden. Men om man nå forsøkte å gjøre en mer normal høyttaler, men med mest mulig av lydmessige egenskaper fra Coltrane-modellene i behold? En slags innstegsmodell til det spesielle Marten-konseptet?

Allerede da Django hadde verdenspreimere på CES i Las Vegas begynte bestillingene å strømme inn. Folk hørte høyttalerne, og ja, måpte var vel det rette ordet. Utstillingen i München fulgte opp på den aller beste måten, Django hadde allerede blitt Martens absolutt største suksess, og deres mest optimistiske salgskalkyle for det første året hadde allerede blitt passert i løpet av våren. Slik kan det gå.

Modellen heter Django XL, noe som unektelig kan indikere at Django også kan få noen mindre søsken…

Skjær der det gjør minst vondt
En billigere Coltrane? Det må koste kompromisser og det gjelder å skjære der det koster mest. Det er altså ikke mulig å kjøre med Accutone keramiske elementer over hele linjen. Og diamantdiskanten fra samme firma er jo ikke noe man engang kan tenke på.

Men, man kan benytte samme filterteknologi som i Coltrane 2 og Coltrane Momento, og i tillegg høste erfaringer fra den kabinettutvikling som Marten har arbeidet med i årenes løp. I stedet for diamantdiskant sitter det en 1” Accutone keramisk diskant, det har man også arbeidet med tidligere. Et 6” Accutone keramisk element til mellomregisteret sikrer lydmessig kontinuitet til Coltrane. Og så har norske SEAS tatt frem helt nye 8” aluminiumsbasser spesielt for Marten, tre slike har fått plass i Django. I bunnen sitter to nedadrettede bassporter.

Kabinettet skiller seg fra Martens andre høyttalere. Coltranes kabinett med kullfiber og det hele er jo heller ikke direkte billig å produsere, så her må man også finne på noe annet. Det man først legger merke til er de kraftig avrundede hjørnene som gir høyttaleren et ganske elegant utseende og gjør at den visuelt sett langt fra gir et så massivt inntrykk som størrelsen egentlig burde tilsi. For den er ikke liten, 125 cm høy, 27 cm bred og 50 cm dyp, bakoverlent og stående på utriggere i anodisert aluminium med Martens egne koner som føtter. En matchvekt på 47 kilo tyder på at man har lagt ned en hel del på å få kontroll over kabinettresonansene. Materialet er 25 mm MDF. Finishen på testeksemplaret var i sort pianolakk. Om som prikken over i-en kommer som vanlig all internkabling fra Jorma Design.

Plassering
Oppstillingen var ikke noe større problem. Det hjelper også at Django er utstyrt med en +/- 1 dB bassjustering på baksiden, akkurat over single-wire WBT terminalene. Når jeg tester høyttalere har jeg et område i rommet der høyttalere teoretisk sett burde fungere ganske bra, men i Djangos tilfelle kan man også som sagt i tillegg arbeide med bassjusteringen. Jeg fant imidlertid en fysisk plassering hvor det passet best med bassjusteringen i nøytralinnstilling, en plassering ca 30 cm lengre bak enn hvor jeg begynte. Men, på en viss type klassisk musikk benyttet jeg meg av muligheten til å minske bassen – visse klassiske produksjoner har vel mye bass i blant.

Men, man skal naturligvis være klar over at denne typen av utrustning møblerer man omkring, det er den som skal få lov til å bestemme hvor møblene skal stå…

Kropp og sjel
Martens høyttalere får navn etter jazzlegender. Django assosierer man med fantasi, liv og spilleglede. Passer det til høyttaleren? Ja, vi må jo prøve med mesteren selv, Django Reinhard. Det finnes en utmerket boks med vasket materiale som heter Retrospective 1934-53. Mono og patina over innspillingene, men høyttaleren rister liv i det hele så musikken presenteres på beste tenkbare Django-måte. Det svinger som bare søtten og den kropp i gjengivelsen som høyttalerne presentrer gjør at det faktisk låter riktig fresht og nytbart.

Som helhet er du ikke i tvil fra første anslag, hva du enn spiller, om at det er en kanonhøyttaler. Det låter fantastisk korrekt med et meget stort lydbilde med både kropp og sjel. Og der er mange små saker som avslører kvalitetene. For eksempel: et velinnspilt piano har med de der overtonene fra både mekanikk og strenger som du hører, men kanskje ikke tenker så mye over, når du hører et ekte piano. På veldig mye hi-fi forsvinner det bare, her er det med og gjør at det låter genuint og ekte.

Det kan man for eksempel høre på et par av sporene på Joe Jacksons nye skive Duke, en moderne hyllest til jazzlegenden Ellington. Og på siste sporet, It don’t mean a thing (if it ain’t got that swing) spilles både fiolin og gitar lekkert i Django Reinhardts ånd. På vokal: Iggy Pop, de’ni! Svinger er bare fornavnet.

Det er inspirerende å lytte med Marten Django, og min spilleliste på disse høyttalerne er meget lang og meget variert. Fra Jerusalem med fullt kor, orkester og orgel via I got you on Tape, Snakefinger, Balkan Beat Box, Bil Aka Kora, Dweezil Zappa og Kate Bush til Isaac Hayes, Roseanne Cash og James Blake, blant mye annet. Så fikk du kanskje også et par nye navn å sjekke opp. Og man er ikke i den minste tvil om at Arcade Fire har fantastiske låter, men ikke like dyktig produsent…

Kropp, sjel og detaljer, must og marg, stor soundstage, veldefinerte instrumenter og sangere, tonal balanse og klang, det er ikke mye man kan klage på for disse pengene. Så det har jeg ingen planer om. Jo, du får (enda) mer, men i samme åndedrag, med eksempelvis Coltrane 2 eller mine egne referanser, da snakker vi også om helt andre penger.

Summa summarum
Jeg har fordelen av å sortere ut mine testoffer. Jeg forsøker å velge testemner som jeg på en eller annen måte forventer å kunne presentere litt utover det vanlige. Det kan være billig, det kan være dyrt. Mange saker har jeg på forhånd fått en forsmak på hva de kan prestere, så også i tilfellet Django. Det gjør at jeg allerede fra begynnelsen hadde et meget positivt inntrykk.

Og det inntrykket har absolutt blitt bekreftet. Etter min mening har Leif Olofsson lykkes sensasjonelt bra med å få ”80% av Coltrane 2 for 20% av prisen”. Det finnes ganske mange høyttalere til samme pris – eller mer, og en hel del av dem er dessuten også virkelig bra. Her er det bare lytting som gjelder når man skal velge en høyttaler som skal passe både ens eget temperament og ideal.

Django presenterer imidlertid på en måte som tiltaler min egen visjon om hvordan musikk skal låte. Musikken skal ha en bevart kropp, sjel og følelse, det skal være både hyggelig og spennende å lytte. Håret på armene får gjerne reise seg av og til, og du får gjerne bli overrasket på nytt av musikk som du egentlig kjenner overordentlig vel. Det er det som Django virkelig kan og på en måte som få andre, i hver fall til denne prisen.

Vi løfter to fingre til luens skjermkant og gjør honnør til en lysende konstruksjon. Django er en killer.

Django
Jean Baptiste ”Django” Reinhardt ble født i 1910 i Belgia, men vokste opp rundt Paris, som ungarsk sigøyner bodde han i caravanleire som flyttet hele tiden. Han spilte banjo, gitar og fiolin, men da han var 18 år brant campingvognen hans ned mens han sov, og Django ble så ille forbrent på sin lille- og ringfinger på venstre hånd, at de i prinsippet ble ubrukbare. Han fikk etter hvert en ny gitar av sin bror og lærte seg å spille på nytt, men var tvunget til å utvikle en helt ny måte å spille på med sin ødelagte hånd.Hans musikkstil ble Jazz Manouche, en stil med røtter i den sentraleuropeiske sigøynermusikken og som ble spilt med gitarer, kontrabass og fiolin. I 1934 startet han den senere verdensberømte Quintette du Hot Club de France sammen med blant annet fiolinisten Stephane Grapelli. Han spilte også etter krigen med de store amerikanske musikerne, blant annet Ellington, og var stor inspirator for gitarister som for eksempel Les Paul. Django pensjonerte seg allerede i 1951 og døde to år senere av hjerneblødning, bare 43 år gammel. Men til tross for en relativ ganske kort karriere kan hans innflytelse på jazzmusikken som helhet ikke overvurderes.

Les alle artikler i 1 måned for 49 kr

Få tilgang alle +artikler samt hele testarkivet.
Ingen bindingstid.
Ønsker du å bestille magasinet? Klikk her Allerede abonnent?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Sven Bilen


Siste artikler:

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.