TEST: Magnepan LRS

De ligner mer et skjermbrett, enn en høyttaler. Magnepans Little Ribbon Speaker er de flateste høyttalerne vi har testet, og samtidig noen av de mest spennende vi har hørt i denne prisklassen.

Grunnen til at de er så flate, én tomme tykke bare, er at de ikke bruker vanlige høyttalerelementer, sånne som man vanligvis ser i en kasseformet høyttaler.

Magnepan bruker faktisk ikke vanlige, dynamiske elementer i det hele tatt. Istedet har de satset fullt og helt på båndelementer. Som bortsett fra at de også setter luften i bevegelse når det kommer strøm til, er laget helt annerledes enn konvensjonelle elementer.

Som alltid når en høyttalerprodusent velger å gå sine egne veier, handler det om at de gjerne vil skape en høyttaler som har færre kompromisser, og gjerne bedre lyd enn vanlige høyttalere.

Grovt sett kan man dele inn de vanligste høyttalerkonstruksjonene i to kategorier: De som bruker vanlige dynamiske høyttalerelementer, og de som ikke gjør det. I den første kategorien finner vi langt de fleste produsentene. Det spiller ingen rolle om de heter Dynaudio eller Klipsch, de bruker i likhet med nesten alle andre, dynamiske elementer med membran, svingspole, magnet og oppheng i ulike varianter.

Magnepan faller i den andre kategorien.

Høyttalerne deres kan ligne på elektrostatiske høyttalere, men båndelementene i LRS her, trenger ingen strømforsyning for å sette nok spenning på membranen – som på et par Quad-er, men klarer seg helt fint uten.

Polstykke, membran og magneter

Grunnprinsippet i et båndelement, er å kombinere en syltynn membran, gjerne i aluminium, med et polstykke og magneter, i en konstruksjon hvor strømtilførselen fra forsterkeren, setter i gang magnetfeltet som får den tynne membranen eller folien, til å bevege seg.

En sånn båndkonstruksjon er ikke så effektiv på lave frekvenser, siden membranen beveger seg mye mindre enn membranen på et dynamisk høyttalerelement.

Så for å få tilstrekkelig med bass ut av en båndhøyttaler, trenger man stor membranflate.

Noen utfordringer

Det har basselementet på LRS, som dekker mesteparten av flaten fra topp til bunn, og er flankert av en tynn vertikal, bånddiskant ved siden av. Det vil si, Magnepan kaller det egentlig kvasi-båndelement, fordi LRS bruker en mylarfilm som membran istedet for den ledende alu-folien i en ‘ekte’ båndhøyttaler.

Uansett membranmateriale, er elementet helt frittstående montert i en ramme, og stråler både forover og bakover. Det gir et par utfordringer for den som forelsker seg i lyden fra en båndhøyttaler.

Plassering

De kan ikke henges på veggen. Faktisk er de litt kilne på plassering, og den medfølgende manualen beskriver godt fremgangsmåten som må til for å få mest mulig ut av høyttalerne.

Blant annet skal de plasseres et stykke unna bakveggen. De bør også vinkles innover, men ikke så mye at diskantelementet kommer nærmere enn basselementet. Høyttalerne leveres som speilvendte par, og Magnepan anbefaler å plassere dem med diskantene ytterst.

Men man kan godt prøve med diskantene innerst.

Jeg fant ut at Magnepans manual var instruktiv og lett å forstå, men litt ekstra frem og tilbake og eksperimentering med både plassering og vinkel, gjorde underverker for lyden.

Høyttalerne kan også vippes fremover hvis man sitter veldig lavt og synes at det blir litt rar balanse i lydbildet.

Litt skruing må til

Høyttalerne leveres ikke med vanlige kabelterminaler. Man er prisgitt en tynn unbrakonøkkel og noen knøttsmå skruer, litt bannskap og tålmodighet, for å få skrudd opp tilstrekkelig til at man får inn et par bananplugger. Så må de små skruene strammes med den samme håpløse unbrakoen.

En ting til. Det følger med to motstander. 1 og 2 ohms, som kan skrus fast i to like terminaler plassert under kabelterminalen. De to motstandene skal skrus inn der hvis man synes diskantene er for hard. De demper nemlig diskanten hhv. 1 og 4 desibel.

Men jeg må medgi at jeg hadde foretrukket et par mer solide terminaler, og en vippebryter istedet for de medfølgende motstandene.

Det sitter også en 3 A glassikring der som skal hindre at en forsterker ute av kontroll, brenner diskantelelementet.

Vektløst og fokusert

Magnepan-høyttalerne er relativt små til å være båndhøyttalere. Sånn sett har de ikke den samme tyngden i bassen som de større 3.7i eller 30.7, og etter 50 hz ruller de brått av i bassen. Det er én av grunnene til at optimal plassering er viktig, det er bare da at man kan få bassen i riktig balanse med resten.

De spiller altså ikke like dypt som et par gulvstående Dali Oberon, og heller ikke like høyt. Men de har ingen av kassehøyttaleres klang eller farging overhodet. Istedet presenteres man for et gjennomsiktig, relativt nøytralt til varmt lydbilde, med utmerket fokus og nær null farging eller betoning.

Vokaler er sånt som LRS briljerer på.

Nina Simones Litte Girl Blue, lød gripende vakkert og vokalen på det gamle opptaket, så nært og ekte at jeg ble litt rørt. Vokalklangen var stor, varm, lett og fokusert, klangen fra klaveret mektig fyldig. På Brad Mehldaus Live in Tokyo klarte Magnepan-høyttalerne å gjenskape litt av den store klangen i Sumida Triphony Hall. Akkurat nok til at man fikk den fine konsertfornemmelsen, hvor dybden er så viktig.

Det er klart, den aller laveste oktaven på klaveret ble ikke presentert med den samme tyngden og dynamikken som et par PMC Twenty5 24i eller Dynaudio Special Forty, men høyttalernes ‘diksjon’, eller presisjon i bassen, er det lite å utsette på.

Skarptrommen på Al Jarreaus Cold Duck, satt som en kule i rommet, og høyttalerne fikk mer enn godt nok vekt bak både bassen og de større trommene. Her var igjen vokalgjengivelsen briljant, og jeg kunne spille tilstrekkelig høyt uten forvrengning, til at det ble en heftig opplevelse det svingte skikkelig av.

Man merker ingenting til diskanten før den plutselig skal være der. Det er en god ting. Men jeg kunne foretrukket litt mer tyngde i bassen, noe man selvsagt kan fikse med en KEF KC62, eller en annen kompakt subwoofer.

Magnepan-høyttalerne er relativt enkle å drive. Man trenger en forsterker med litt dreiemoment. Feks. en Hegel H95 eller en Electrocompaniet ECI 80D. Men det blir selvsagt enda bedre lyd med en Hegel H190 eller en ECI 6DX II, som har bedre kontroll over høyttalernes 4 ohms belastningsimpedans.

Konklusjon

Magnepan LRS er en uvanlig høyttaler på alle måter. Lykkes man med å få dem til å fungere godt i rommet, får man noen musikalske opplevelser som er vanskelig å finne maken til i denne prisklassen. La gå, de spiller ikke så høyt, ei heller dypt, men musikken lyder vektløst, fokusert og så naturlig at det er vanskelig å bli like forelsket i kassehøyttalere etterpå. Legg til en liten sub, og du har et fullverdig anlegg som banker på døren til high-end, uten å ha bruket obskøne mengder med penger.