: Kef Reference 207/2

Mesterlig referanse

Såkalte referansehøyttalere har en lei tendens til å være kjedelige. Men unntakene finnes, selv om de koster flesk. Som ufarget og nøytral musikkformidler er dette en av de beste høyttalerne jeg har hørt, og totalt sett den beste av dem alle i denne prisklassen.

Er man villig til å betale for perfeksjon, kan livet fort snu til det kjedelige. Mange høyttalerprodusenter strever så mye med å gjøre høyttalerne så linjalrette og nøytrale at de heller babyen ut med badevannet. Musikkformidlingen kommer plutselig i annen rekke, kan det synes som, fordi man fjerner enhver karakter, personlighet eller signatur på veien mot perfeksjon.

Temperamentet blir borte. Men musikken har alltid hatt temperament, musikere har tilført sitt eget, men høyttalere har alltid farget lyden i større eller mindre grad. De virkelig oppegående høyttalerprodusentene har lenge forsøkt å fjerne høyttalerens egenkarakter – temperament om man vil – og i high-end-divisjonen har man ressurser til å gjøre det også. Ofte med trøstesløst kjedelig musikkformidling som resultat.

For de som er villige til å betale mye, i dette tilfellet nærmere 200 000 kroner for ett par, forventes det at produsentens hardtarbeidende ingeniører har brukt alle triksene i boken, og all sin kunnskap på å lage den perfekte musikkformidler. Om ikke annet så den perfekte musikkformidler til prisen. Mange har prøvd før, og enten mislykkes eller nesten lyktes, men bare noen få har kommet innenfor 10-eren på målskiven. KEF Reference 207/2 havner i den siste kategorien, for maken til perfeksjon skal man lete lenge etter.

Men KEFs ingeniører har også lyktes med noe langt viktigere: temperament. Disse høyttalerne makter kunststykket å spille snorrett nøytralt uten å miste musikkens sjel på veien, som så mange andre high-end-høyttalere er så flinke til.

Tøff konkurranse
KEF Reference 207/2 ligger i en prisklasse hvor noen av konkurrentene er storheter som Vienna Acoustics Die Musik, Piega CL 90X og Sonus faber Amati Anniversario, for å nevne noen av de vi har testet. Erkerivalen anses dog for å være B&W 800D som vi dessverre ikke har testet, men også den hører utvilsomt til i samme elitedivisjon.

KEF-høyttalerne ligner litt på de store B&W-ene, fordi de har et relativt likt kuleformet mellomtonekabinett på toppen av et massivt kabinett med kurvede sideflater. Men likheten bedrar, for KEF-høyttalerne har noen unike løsninger, og er bestykket helt forskjellig fra både B&W-ene og de andre høyttalerne som hittil er nevnt. Her får man blant annet et av få vellykkede koaksialelementer, hvor diskantelementet er plassert i sentrum av mellomtonemembranen. For mer optimal timing og spredning av lydbølgene.

Unik
KEF kaller dette prinsippet Uni-Q, en dekkende betegnelse, og finnes i andre KEF-høyttalere. Dog ikke i samme avanserte form som her. Fordelene med Uni-Q er mer uniform spredning fra samme vertikale plan som mellomtonen. Ergo blir det nulltidsforsinkelse mellom mellomtonefrekvenser og diskant, og bedre presisjon.

Siden elementet er montert på toppen av kabinettet, blir avstanden fra gulvet til diskanten hele 116 cm. Dermed bør man sitte noen meter unna høyttalerne for å utnytte spredningsgraden i diskanten best mulig. Mellomtoneelementet rundt diskantelementet er 165 mm i diameter, og følges av et basselement på hele 12 tommer montert i det massive kabinettet med omfattende innvendig avstivning. Noe kabinettet trenger, for i tilegg sitter det to 12-tommers basselementer i kabinettet som bare spiller dybass (under 120 Hz).

Sa vi high-end? Stort mer seriøst enn dette blir det ikke. Noe man merker til fulle når høyttalerne får boltre seg med en skikkelig forsterker som motor.

Fantastisk musikkformidling
Til å være så store og ha så mye membranflate å flytte, er høyttalerne relativt lettdrevne. De kan oppnå et lydtrykk på smått smertefulle 117 dB, men trives bedre på 250 enn 50 W forsterkerkraft. Siden de er temmelig store, og nesten 70 cm dype, bør de plasseres et lite stykke fra bakveggen for at bassen skal komme i balanse med resten. Bassrefleksporten til det ene basselementet sitter praktisk nok på forsiden bak vateret som viser om høyttalerne er i vater eller ikke, mens det andre basselementet har sin egen bassport på toppen av kabinettet. Bak det cyclope-lignende Uni-Q-huset på toppen.

Høyttalerne, som ble levert ferdig innspilt, låter så fantastisk levende og åpent at jeg knapt har hørt maken. Enhver innspiling er en åpenbaring. Uansett sjanger. Lydbildet på Robert Plant og Alison Krauss Raising Sand, er hva man trygt kan kalle mørkt klingende, nesten innesluttet. Virkelig gode high-end-høyttalere klarer fint å skrelle av det ytre laget og åpner opp lydbildet på denne innspillingen, men jeg har aldri hørt det så gjennomført som på KEF-ene. På Polly Come Home – fjerde spor på CD-en – lyder Plants stemme langt klarere, og romdefinisjonen – plasseringen av utøvere og instrumenter – er mye tydeligere definert enn jeg hittil har hørt det i noen høyttaler.

Klangnyanser i Krauss stemme er glassklart presentert. Musikken framstår som nyvasket, og enda større ble forbauselsen på krevende klaverinnspillinger. Lydprøven fra Keith Jarrett trios Yesterdays – Stella By Starlight – sitter som en kule. Det store Steinway-klaveret har jeg aldri hørt større eller mer realistisk gjengitt. Klangdybden i klaverets nederste oktav har et endeløst spekter med fyldige klangnyanser, og det er som luften i rommet blir synlig av vibrasjonene fra venstrehåndens basstakter. Litt lengre ut i samme spor hamrer Jack DeJohnettes 5 x 8 tommers Sonor skarptromme som et tungt maskingevær. Og man kjenner trommeslagene i mellomgulvet, alt mens høyttalerne aldri snubler i tempo eller presisjon.

SACD-opptaket av Tor Espen Aspaas på 2L blir fullstendig avkledd – i ytterst positiv forstand – av høyttalernes nesten grenseløse gjennomsiktighet. Opptaket er rikere på klangdetaljer enn ECM-opptaket med Keith Jarrett trio fra 2001. Også her er skalaen i lydbildet sjenerøs nok til å gi Steinway-klaveret den størrelsen det trenger for å skape realisme i musikkopplevelsen. Men enda bedre er høyttalernes overveldende dynamiske kontrast, som på innspillingen av Rossinis Sonate per Archi i G-dur, virkelig tok meg med storm. Akkurat dette sporet har jeg aldri hørt mer levende gjengitt med en fantastisk tredimensjonalitet i et nesten grenseløst dypt lydbilde. Det føles som man kan reise seg opp å gå midt mellom musikerne i rommet.

Denne særegne evnen til å skape en realistisk romfølelse gjentar seg på CD etter CD. Bob Dylans Political World og Man With The Long Black Coat fra SACD-utgaven av albumet Oh Mercy er et annet eksempel. Lydbildet er bredt og dypt – og fjellstøtt. Musikken hviler på et solid bassfundament, og et orgelverk av Bach som nesten holdt på å løsne lyspærene i soklene, manglet bare subbassfrekvensene. En sjekk ga meg nesten snorrett bassgjengivelse ned til 50 Hz, med marginalt fall i styrke ved 40 Hz og ikke noe betydelig tap av effektivitet før ved 31,5 Hz i mitt rom. Rikelig med bassrekkevidde for mitt rom, men altså en halv oktav for lite for eksempelvis orgelmusikk.

Likevel, bassresponsen, og ikke minst presisjonen er fullt på høyde med Sonus Faber Amati Anniversario og Piega CL 90X, men det er mer kraft i bassdynamikken fra Reference 207/2. De spiller samtidig så nøytralt som man kan håpe på fra en så kompleks konstruksjon, men fordi den dynamiske kontrasten er så stor, blir de aldri kjedelige å lytte til. På samme tid klarer de å gjengi musikk med raffinement, noe både jazz og klassiske opptak viste til fulle. Antony and The Johnsons versjon av Knocking On Heavens Door lyder så varmt og ektefølt framført at konsertfølelsen er påtagelig. Samme mann får hårene til å reise seg i nakken på sterke vokalprestasjoner på låter som Kiss My Name. Mer troverdige vokalpresentasjoner har jeg bare hørt bedre på Martin Logan Summit.

Den fysiske musikkformidlingen er fargeløs, men ikke tannløs. KEFs Uni-Q-element er definitivt det mest vellykkede koaksialelementet på markedet i dag etter min mening, og mangler bare litt av elektrostatenes eller båndelementets vektløse luftighet på perfeksjon.

Referanseklasse
KEF Reference 207/2 har tøffe konkurrenter på isolerte områder av musikkgjengivelse til prisen. Noen har dypere bass, andre er luftigere i diskanten, og noen har varmere – og mer farget – klang som mange foretrekker. Men som ufarget og nøytral musikkformidler er dette en av de beste høyttalerne jeg har hørt, og totalt sett den beste av dem alle. I prisklassen. Har man plass – og råd – er Reference 207/2 en av de definitivt beste referansehøyttalerne der ute. Og best av alt, de blir aldri kjedelige å lytte til.

 

Har du dette produktet?
Gi din karakter.

0 / 5. Antall stemmer 0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Annonse
Annonse

Les også

HBO puster nytt liv i en av tidenes mest populære TV-serier.
Ettar at HBO avsluttet sin flaggskipserie, Game of Thrones, har seertallene virkelig fått seg et skudd for baugen.
HBO har nå annonsert skuespillerne til andresesongen av Fremvandrerne (Beforeigners), og vi drar kjensel på en gammel kjenning fra Game of Thrones.
Netflix slipper nå traileren til den kommende seriemorder-serien Night Stalker.

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Så velutstyrt, og så riktig. Primare I35 Prisma snakker sannheten, med stram lyd og flott klang. Så spiller den hva det skal være av filer og tjenester.
Unik bærbar til kreative profesjonelle med begrenset budsjett. Skjermen er smart, men prisen er stiv.
Sony har krympet sitt beste allroundkamera, det har både positive og negative sider.
JBL 4349 er ikke som andre høyttalere. De er mye, mye fetere!
Ledvance har meldt seg på i kampen om å levere smart lys til det smarte hjem. Det er enkelt – og ikke særlig dyrt.
Philips har forent sin fargesprakende OLED-TV med en potent lydplanke fra Bowers & Wilkins. Resultatet er en skikkelig drømme-TV!
Robotstøvsugerne er selvkjørende computere som kan fjerne støvet, vaske gulvet – og holde vakt.
Slanke høyttalere med voksen bass er ikke lett å finne, med mindre de heter PMC.
Er du sugen på ekte 8K-oppløsning uten å betale en formue? Da kan Samsung Q700T være rett medisin.
Fairphone 3 vil gjerne redde klimaet og gi deg god samvittighet på samme tid. Men selv om den grunnleggende ideen er god, feiler mobilen totalt.
Thorens er endelig der de skal være med en av de beste platespillerne vi har testet på lenge.
Nikon har lyttet til kritikken og perfeksjonert Z6 II, som med ett ble et av de beste kameraene du kan kjøpe.