TEST: JBL Synthesis 4309

Etter å ha massert sjelen med James Blakes nyeste album, følte jeg for et stilbrudd. Ikke fordi det var slitsomt å lytte til Blake, men mest fordi stemningen hellet mer mot hyggelig bakgrunnsmusikk.

Men da Brad Mehldau startet Nick Drakes Things Behind The Sun, solo på scenen i Sumida Triphony Hall i Tokyo, måtte jeg ned i sofaen igjen. Jeg hadde ikke ventet at klaverkonserten som jeg hadde hørt så mange ganger før, skulle lyde så voldsomt tredimensjonalt og åpent på de små høyttalerne.

De relativt kompakte JBL Synthesis 4309 er nesten en miniatyrutgave av den ruvende 4367, som med en 15-tommer i bunnen og en vekt på drøye 50 kilo, ikke akkurat kan kalles bokhyllehøyttaler.

Men det kan 4309, selv om den ikke er like kompakt som et par Dynaudio Evoke 20, eller et par KEF LS50 Meta. Men så ligner den ikke helt på noen av de to heller.

Likheten med 4367 er ikke tilfeldig. De hører begge til JBLs Synthesis-serie med såkalte studiomonitorer, og den lille 4309 har en mindre utgave av JBLs HDI-horn, men ellers er prinsippene de samme.

I bunn og grunn er det det fysiske, foruten prisen naturligvis, som er de grunnleggende forskjellene.

Mini-kompresjonshorn

Høyttalerens kompakte 2410H-2 kompresjonshorn, har en 25 mm membran i bunnen, hvor geometrien er formet for uniform frekvensrespons. Diskantnivået kan også dempes eller heves ±1 dB, med et lite potmeter foran.

HDI-hornet er paret med en 16,5 cm bass med en fibermembran, en halvannen tomme stor svingspole, og hjulpet av to små bassrefleksporter under den avtakbare stoffgrillen.

Napper man av grillene ser man portene på den klassiske blåfargen som JBL alltid har brukt på studiohøyttalerne, men det er ikke ofte vi ser så små basselementer i en studiohøyttaler fra den kanten.

Basselementet har lang slaglengde, og svingspolen har den samme flux-ringen vi kjenner fra tidligere tester av JBL Synthesis, som konsentrerer magnetfeltet. Elementet bruker en ring av kobber, et materiale som tåler varme godt, uten at elementet forvrenger.

De små JBL-ene er bredere enn de er dype, kan fint plasseres nær bakveggen. De første ukene av testen spilte de på en Hegel H190, før tyngre skyts ble benyttet, men de er relativt lettdrevne og spiller fortreffelig med en 50 watter, så lenge den har nok dreiemoment.

Den konsertopplevelsen igjen

Men tilbake til konsertopptaket med Brad Mehldau. For etter at Steely Dan skuffet med opptakskvaliteten på Black Cow fra livealbumet Northeast Corridor – selv om låten er bra – koste jeg meg heller med James Blakes album Friends That Break Your Heart. Der er både musikken og opptaket av en kvalitet som egner seg til testing.

Der Black Cow lød flatt og livløst, ja rett og slett kjedelig, lød Blakes nye album, friskt, dynamisk og langt mer åpent. Tittelsporet fikk en skala som langt overgikk størrelsen på de små JBL-høyttalerne. Som leverte forbløffende fyldig dynamisk bass. Ikke noe særlig med dypbass å snakke om, men man kjenner bassen i mellomgulvet når man spiller høyt.

Veldig moro faktisk, og høyttalerne engasjerte meg såpass at jeg like godt skrudde opp volumet enda mer. Det var akkurat det jeg også måtte gjøre da klavertonene fra Nick Drake-låten mykt svevde ut av de små høyttalerne.

Å ha musikken på i bakgrunnen ble med ett utelukket. For hva i all verden var dette?

De små studio-høyttalerne hadde så langt overbevist mest på pop, rock og jazz. Altså musikk med trommer, bass, gitarer, synth og piano, blant annet. Det lille basselementet hadde til og med fått det til å blafre i gardinene, av perkusjonen på Kari Bremnes Togsang, men dette?

Klaverklangen lød virkelig som jeg tror teknikerne hadde tenkt. Skalaen og klangen fra den store konsertsalen var tydelig til stedet i det langt mindre lytterommet mitt. Høyttalerne fikk ikke helt med seg dybden i den laveste oktaven, men dybden i klaverklangen var i høyeste grad til stede. Perspektivet var fjellstøtt, og jeg lot forsterkeren fylle på med enda mer for å sjekke hvor høyt jeg faktisk kunne spille.

Høyt. Mer enn vanlig fra så små høyttalere. Og med mer engasjerende bass enn man forventer fra en toveis bokhyllehøyttaler.

Det er alltids noe å pirke på. Her også. Mikrodetaljer i mellomtoneregisteret lyder fortreffelig gjengitt. Lengre opp i diskanten kan de tidvis fremstå litt grovkornet, og i denne konfigurasjonen er ikke diskanten like luftig – som på et par 4367 f.eks. men det hadde jeg heller ikke ventet.

Konkurrenter

Det er ikke bare KEF LS50 Meta og Dynaudio Evoke 20, som er nære konkurrenter til 4309. JBLs egen L82 Classic koster dog litt mer, og leverer et enda mer voksent lydbilde, med mer bassfylde. KEF-høyttalere er de best fokuserte og kanskje de best balanserte av disse fire, mens Evoke 20 lyder luftigere og mer raffinert.

Konklusjon

JBL Synthesis 4309 er kanskje en liten høyttaler, men de kunne lurt oss. Mesteparten av tiden oppfører de seg som en mye større, tøffere og mer dynamisk høyttaler, enn man forventer når man ser størrelsen på det kompakte kabinettet. Som blant annet gjør at de enkelt kan plasseres nær bakveggen, og fylle en stor stue mer mye mer lyd enn de fleste trenger. Men mange ønsker seg, uten å gå på kompromiss med møbleringen i hjemmet. Sett et par av disse på et par solide stativer, heng på en potent forsterker, hell opp et glass og gjør klar favorittmusikken. Jeg garanterer at du ikke får ett kjedelig sekund.