Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

: Bowers & Wilkins 803 D3

Jeg trodde jeg hadde hørt musikk gjengitt i hele sin sannferdighet - så fikk jeg høre Bowers & Wilkins 803 D3

Sannhetens øyeblikk.

Skrevet av / 21.01.16 - 06:00
Bowers & Wilkins 803 D3
Geir Gråbein Nordby

Noen produkter har man større forventninger til enn andre. Og jeg kan nesten ikke huske sist jeg gledet meg så mye som nå. Jeg har ventet på den gulvstående 803 D3 siden jeg besøkte Bowers & Wilkins-fabrikken i Brighton i september i fjor, der den nye D3-serien ble avduket. Når man fikk se den nye serien opp mot den gamle, ser forgjengerne foreldet ut. De nye høyttalerne er slankere og langt mer strømlinjeformet. Og i hvitt, som testeksemplaret kom i, ser de rett og slett fantastisk ut!

Selv om enda større modeller finnes, som 802 og den aller største 800, så er det 803 som stikker seg ut, spesielt om man ser den opp mot sin forgjenger. D3-modellen har nemlig endelig fått det karakteristiske dråpeformede mellomtonehodet på toppen, i likhet med sine storebrødre, for å frigjøre lyden for resonanser. Høyttalerne ruver ikke fullt så mye som de gigantiske 802 og de monstrøse 800, slik at man faktisk kan få plass til dem i en normal stue.

Les også: Slik plasserer du høyttalerne

En genial detalj er at høyttalerne står på hjul, med meget gode kulelager som gjør at de er lett som bare det å plassere. De setter ikke merker i parkett, bare pass på å ha støvsugd før du triller dem rundt. Og når de står der du skal ha dem, er det bare å ta hånda under basen og skru ned piggene, som sitter oppunder. Parkettbeskytter er festet til disse med magnet, så du slipper å ha piggene direkte ned i parketten.

Høyttalerne er rålekre i hvit utførelse. Foto: Bowers & Wilkins
Høyttalerne er rålekre i hvit utførelse. Foto: Bowers & Wilkins

Den rene og fulle sannheten

Til å begynne med kobler jeg høyttalerne til det jeg tilfeldigvis har stående hjemme i stua. Forsterkeren Hegel H160 er veldig god på alle måter, men står selvsagt ikke prismessig i stil med et par høyttalere til nesten 160.000 kroner. Men et par velkonstruerte høyttalere til kjempehøy pris er sjeldent vanskeligere å drive enn et par velkonstruerte høyttalere til ganske høy pris. Så vi prøver! Og det skal da også sies at jeg for anledningen har koblet til åpenbaringen av en digitalkonverter, nemlig Hegel HD30, med Macbook Pro-en tilkoblet USB-inngangen.

Les også: Test av Devialet D400 – sensasjonell fransk forsterker

Det er virkelig et storvokst lydbilde som åpenbarer seg. Adele på låta ”Hello” kommer ut i rommet nærmest som en engel ned fra himmelen. En fantastisk gjennomsiktig og åpen stemme, som henger gassaktig som et hologram i rommet. Pianoet klinger fabelaktig bredt. Her er ingen kabinettlyd som farger og stenger inne musikken. Likeledes låter kontrabassen på Elvis Presleys ”Fever” fra ”Elvis is Back” som om bassisten står i stua, til venstre for midten og godt ute fra høyttaleren. Høyttalerne går også kjellerdypt i bassen når de skal.

Hør bare på bassen på Malia og Boris Blanks elektroniske ballade ”Touching Ghosts”. Basstonene går så dypt at det kjennes godt i knærne, og gir det uforvrengte og gigantisk store lydbildet et solid fundament å stå på. Og det er mer luft i basstonene enn jeg har hørt på lenge.

Og høyttalerne later til å strekke seg uendelig høyt opp i det lyseste overtoneområdet. Dette må da være det nærmeste perfeksjonisme jeg noensinne har hørt!

For den som ønsker mer tradisjonell svart farge, er det høyglans som gjelder. Foto: Bowers & Wilkins
For den som ønsker mer tradisjonell svart farge, er det høyglans som gjelder. Foto: Bowers & Wilkins

Litt vel analytisk

Det er inntil jeg setter på musikk som ellers skal være gøy å høre på. Ta for eksempel typisk listepop som Kygo og Will Heards ”Nothing Left”. En typisk elektronisk rytmelåt, som er litt i overkant komprimert i mastring, men som likevel kan låte ganske så tøft. Blant annet har den en knalltøff bassgang! Men ved å ikke smøre på noe, men gjengi bassrytmene på tørreste vis, gir ikke høyttalerne noe gratis ”juice” i bassregisteret, som gjør at det blir en litt flat opplevelse. Igjen får vi et luftig lydbilde med så flott perspektiv som kan ventes av denne type musikk, men gøy er ikke et ord jeg ville brukt.

Musikk jeg vet låter knalltøft på mye dyrt utstyr er Rage Against the Machines ”Take the Power Back” fra 1992. En basstromme som virkelig kliner til! Med 803 D3 skjer ikke dette. I stedet låter det ganske så lyst, lysere enn jeg har hørt denne produksjonen på lenge. Overraskende, da høyttalerne har bevist at de kan grave virkelig kjellerdypt i bassen. Men det er ikke dette som er temaet med denne utgivelsen. Snarere er det frasparket i mellombassregisteret. Det gir liksom ikke samme utsvinget – amplituden – på basstrommeanslaget, sammenlignet med for eksempel Piega Classic 60.2 som til under 90.000 kroner hadde vesentlig mer morofaktor i bassregisteret. Men når det gjelder homogenitet, sammenhengen mellom de ulike frekvensområdene, så har jeg knapt hørt det bedre enn med 803 D3.

Piggene er montert slik at de bare kan skrus direkte ned i gulvet, uten å tippe over høyttaleren først. En parkettbeskytter sitter på med kraftig magnet. Foto: Bowers & Wilkins
Piggene er montert slik at de bare kan skrus direkte ned i gulvet, uten å tippe over høyttaleren først. En parkettbeskytter sitter på med kraftig magnet. Foto: Bowers & Wilkins

Forsterkerbytte

Det er begrenset hvor langt man kan dra ting med en relativt rimelig forsterker på 2 x 150 watt. Derfor fikk jeg låne Devialet D200 av Norsk Audio Teknikk. En 75.000 kroners digitalforsterker på 2 x 200 watt, som med en superrask strømforsyning kan levere vesentlig mer i peak-effekt. Det er likevel ikke effekten som er spesielt med denne, men dens klokkerene avlevering av lyden. Den har også et innebygd filter (kalt SAM) som tilpasser forsterkerens oppførsel til høyttalerens elektriske egenskaper, motstand, fase osv. I følge Devialets ingeniører som jeg pratet med sist jeg møtte dem, utgjorde ikke dette filteret like stor forskjell med D3-serien som med andre høyttalere, noe som tyder på en meget god høyttalerkonstruksjon i utgangspunktet. Men en ting den gjør er å utvide dypbassresponsen fra 22 Hz helt ned til 15 Hz. I min stue ble dette problematisk dypt, og jeg foretrekker stort sett å ha SAM-funksjonen avslått.

Kabinettet er ett eneste stykke, bestående av mange lag sammenlimt kryssfinér. Slik unngår man også diffraksjoner langs fronten av høyttalerne. Foto: Bowers & Wilkins
Kabinettet er ett eneste stykke, bestående av mange lag sammenlimt kryssfinér. Slik unngår man også diffraksjoner langs fronten av høyttalerne. Foto: Bowers & Wilkins

Enda mer avslørende

Med den nye forsterkeren, som passer høyttalerne bedre, lettes det enda et silkeslør fra musikken. Alle kvalitetene som hørtes tidligere er enda bedre understreket. Lydbildet vokser enda mer i bredden og høyden, og siden man aldri hører høyttalerkabinettene, henger musikken så fritt i luften at det nærmest er skremmende.

Høyoppløst musikk kjøres rett fra Macbooken inn i USB-kontakten på Devialet-forsterkeren. Jeg vet jeg har hørt meg i hjel på Blåfjell-musikken i jazzinnpakning på albumet ”Quiet Winter Night” spilt av ensemblet til Jan Gunnar Hoff, og at jeg har gnålt om denne 2L-utgivelsen litt for mange ganger i bladet allerede. Men sannheten er at det er et forbasket vellydende album. Stemmen til Unni Wilhelmsen er så fokusert at det er som om hun står i rommet, og flygelets uendelig mange klanglag kommer frem på mest naturlige vis. Lukk øynene, og du ER i musikken!

Det samme opplever jeg med Leif Ove Andsnes’ ”The Beethoven Journey”, hvor han har fått med seg fullt orkester med messingblåsere, strykere og hele pakka. Fantastisk åpenhet, alle instrumentene er makeløst nøyaktig plassert, kontrabassene går dypt, og det er full fanfare i orkesteret – men musestille når det skal!

Continuum-membranen til mellomtonen er ikke Kevlar, men et materiale med samme karakteristikk – bare med mye mindre stående lydbølger og dermed bedre dynamikk. Foto: Bowers & Wilkins
Continuum-membranen til mellomtonen er ikke Kevlar, men et materiale med samme karakteristikk – bare med mye mindre stående lydbølger og dermed bedre dynamikk. Foto: Bowers & Wilkins

Ikke noe morsommere

Likevel er det ikke noe mer feststemning enn med Hegel-forsterkeren. Med Daftpunk er jeg vant til å trampe takten og ”la det svinge”. Med 803 D3 sitter jeg og lytter til alle detaljene. Skinnet i cymbalene, krispheten i flikk-flakk-gitaren, Pharell Williams mange vokaldubbinger som man kan skille lettere fra hverandre enn med nært sagt noe annet, og smekket i skarptromma. Og bassgitaren groover bra. Men basstromma smeller liksom ikke hardt nok. Den får ikke helt nok punsj for min smak. Det går igjen i nevnte Rage Against the Machine-låt, jeg kommer liksom aldri helt i feststemning.

Nå er det helt sikkert heller ikke party konstruktørene har fokusert på under konstruksjonen, men heller forsøkt å lage en så nøytral høyttaler som mulig. I så måte har de lyktes til gagns, og det er heller ikke uten grunn at Abbey Road Studios bruker høyttalere fra nettopp B&W til å mikse på.

Det runde mellomtonehodet som nå heter Turbine Head, er i ett stykke aluminium og har blitt smalere enn før for mindre mekanisk forvrengning. Diskanthuset på toppen er også forbedret. Foto: Bowers & Wilkins
Det runde mellomtonehodet som nå heter Turbine Head, er i ett stykke aluminium og har blitt smalere enn før for mindre mekanisk forvrengning. Diskanthuset på toppen er også forbedret. Foto: Bowers & Wilkins

Konklusjon

Når det kommer til å gjengi musikken i sin usminkede helhet, så kan det knapt gjøres bedre enn hva Bowers & Wilkins 803 D3 presterer. Et mesterverk innen ingeniørkunnskap, hvor man har snudd og vendt på hver eneste bevegelig og ubevegelig del, for å finne ut hvordan man kan kansellere så mye forvrengning som overhode mulig. Resultatet er en høyttaler som leverer ut det den får inn, og plasserer hvert instrument mer presist enn vi kanskje noensinne tidligere har hørt. Man hører alle klanglag, lydbildet er luftig og vokser seg langt utover kabinettenes plassering. Enten det er dype basstemmer eller lyse sopraner er det problemfritt. Og uansett hva det er, henger instrumentet i lufta som et hologram.

Det er likevel viktig å være klar over hva dette faktisk er for noe. En fantastisk åpen og nøytral perspektivmester er den korte oppsummeringen. Men det mangler morofaktor. Festmusikk låter i tørreste laget, og en del innspillinger har man bare lyst til å kaste på dynga etter å ha blitt eksponert for deres svakheter takket være 803 D3. Kan du leve med dette, skylder du deg selv å låne ørene til denne høyttaleren.

Se vår video av fabrikkbesøket hos B&W her.

Her er vårt første møte med den nye 800 D3-serien, da den ble vist frem på fabrikken i Brighton.

 

Om oppbygning 

Når Bowers & Wilkins nok en gang har bestemt seg for å forbedre sin beste og dyreste seriene, så er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Nesten ikke en eneste komponent gjenstår fra forrige generasjon, med unntak av selve domen på diamantdiskanten, høyttalerterminalene, og en og annen skrue. Så å si alt er nytt.

Kevlar må vike
Det første man legger merke til, er at den karakteristiske, gule mellomtonemembranen vevd av Kevlar er erstattet av et nytt, sølvgrått element. Hvilket er en stor forandring – Kevlar har tross alt vært B&Ws favorittmateriale siden 1974! Den nye membranen kalles Continuum, og er også vevd, men bekledd med et tynt metallisk lag utenpå. Det besitter hovedkarakteristikkene til Kevlar, men skal ha langt mindre oppbrytning, og stående lydbølger dør ut med én gang. Mer av forsterkerens energi overføres til lyd, noe som igjen gir bedre dynamikk.

Nye bassmembraner
Bassmembranene er som før en ”sandwich”-konstruksjon, med karbonfiber limt utenpå et stivt skummateriale. Men ved å studere og analysere bevegelsene med laser, ser man at membranen bryter opp langs opphenget idet den beveger seg ut og inn. En perfekt stempelbevegelse er ikke mulig, men B&W har kommet mye nærmere med den nye membranen. Blant annet ved å gjøre den tykkere på midten, hvor den er mest utsatt for oppbrytning.

Nye kabinetter
Av utseendemessige grunner er hodet som huser mellomtoneelementet mindre enn det som sitter på modellene 802 og 800. Laget i ett eneste stykke aluminium er det nye Turbine-hodet mekanisk bedre enn det gamle Marlan-hodet, Forvrengninger er både mindre og skjer ved høyere frekvenser, som gjør dem mindre hørbare.

Diskantkammeret som troner helt på toppen er også skiftet ut, da også dette hadde mekaniske problemer tidligere. Der det gamle diskantkammeret ringte som en bjelle når man slo på det, er det nye helt dødt.

Kabinettene i seg selv er også helt nye. Både utvendig og innvendig har man gått helt bort fra MDF, til fordel for kryssfinér, og lasermålinger har hjulpet med å konstruere både innvendig skjelett og utvendig kabinett som vibrerer langt mindre.

 

Second Opinion- Audun Hage

Nye 803 D3 er uten tvil teknologisk banebrytende høyttalere. Evnen til å tegne opp et tredimensjonalt lydbilde, der musikere og instrumenterer oppstår som fra tomme intet (”lukk øynene og de er der” følelsen) er omtrent uten sidestykke! Allerede fra første strofe på Adele’s ”Hello” hører man at dette er noe helt spesielt, når det kommer til fokus og tilstedeværelse. Som for mange er den hellige gral når det kommer til high-end lyd.

Likevel behøvde jeg litt tid på å tilvenne meg den forholdsvis lyse og fremadlente klangen fra 803 D3. Nylig hadde vi Focal Sopra no2 på besøk, som også er en ekstremt finoppløst, åpen og avslørende høyttaler, men B&W 803 D3 tar det på sett og vis enda lenger. Klangmessig opplever jeg dem enda mer nøytrale enn Sopra no2, i så stor grad at jeg kan savne et hint av varme. Bassen er stram og går kjellerdypt uten å mukke, men kunne for min del gjerne hatt litt mer fraspark og ”guts” i øvre bass. Den stramme, korrekte balansen gjør at man på noen låter vil savne litt engasjement og ”funfactor” til å begynne med. Etter hvert som man blir bedre kjent med høyttalerne, vil man imidlertid oppdage langt større forskjell mellom opptak enn man tidligere har vært vant til. Det er ikke tilfeldig at 800-serien benyttes som monitor i studioer som Abbey Road! Så er spørsmålet, vil du ha et slik presist instrument, eller ønsker du litt mer liv og røre i musikkgjengivelsen? Det valget må du selv ta, men det er ingen tvil om at 803 D3 setter en ny standard, og er en høyttaler du MÅ høre dersom du vurderer høyttalerkjøp i denne prisklassen.

Lyd & Bilde mener

Når det kommer til å gjengi musikken nådeløst ærlig med alle klanglag intakt, i et lydbilde grandiost som et eget univers, så er 803 D3 nærmest uten sidestykke. Vi ble ofte sittende og sette spørsmålstegn ved hvordan musikken var mikset, fremfor bare å sitte og nyte. I så måte finnes det helt klart høyttalere med mer ”nerve”.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vil du lese hele artikkelen?

Med LB+ Total får du tilgang til ALT innhold på Lyd & Bilde og L&B Home.

Allerede abonnent? Logg inn her

  • Prøv LB+ i 30 dager
    Kun 49,-

    Fornyes etter 30 dager, ingen bindingstid.

  • LB+ Total års abonnement
    Kun 137.50 mnd

    Du sparer 288 ,-

Vi trodde de var dyrere

De låter like godt som de ser ut

Trådløs retrohøyttaler

Sier ikke noe forstyrrende

Bærbart retro-blinkskudd

Topplyd på budsjett

Spilledåsen

Trådløse gullpokaler

Er dette Samsungs «Sonos-killer»?

Klassens beste kompakthøyttaler

Stor lyd – men vi savner noe

Vi tester rimelige lydplanker

Scroll to Top