: Bluetooth-boombokser

Musikk til asfaltjungelen!

Ta med deg den fete lyden og bli konge i ditt område.

Lyd er livsstil, og moderne livsstil er bevegelig. Derfor må det i dag være håndtak på stereoanlegget så man kan ta det med seg ut i det fri, inn i asfaltjungelen – eller bare opp på takterrassen.

I denne testen har vi funnet syv av de feteste, artigste eller peneste bærbare, trådløse høyttalere, og latt dem ta kampen mot hverandre. Trådløse høyttalere finnes i mange størrelser, men her har vi gått løs på de tyngste som fortsatt kan bæres omkring. Det vil si at de må kjøre på batterier.

Den bærbare Bluetooth-høyttaleren har så godt som overtatt plassen fra 1980-tallets ghettoblastere. Kassettbånd, radio og CD-spiller er avløst av trådløs musikkstrømming fra mobilen. I hvert fall nesten, for noen av de gamle kjempene fra den gang er fortsatt med, bare i modernisert form.

Når det gjelder batteridriften, er det en stor fordel å velge en modell med gjenoppladbart batteri innebygget. Tradisjonelle alkaliebatterier gir helt klart en frihet, da man kan skifte batterier på et øyeblikk, og være klar til å feste videre. Men friheten har sin pris: Det koster opp mot 200 kroner å fylle batterirommet på de største modellene!

picture1 picture2
<
>
(Foto: Produsenten)
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .

Ren, rå rocke-nostalgi

Grip tak i Marshall-stacket, og ta den fete lyden med ut.

Lyd & Bilde mener

Den oser av rock’n roll spirit. Og lyden matcher utseendet helt perfekt.
Stereobildet er ikke overbevisende. Men hvem bryr seg om det når musikken spiller.
  • Bestykning: 2 stk. 3/4” domediskant, 1 × 4” bass/mellomtoneenhet
  • Frekvensområde: 62–20 000 Hz
  • Forsterkereffekt: 2 x 5 W + 15 W
  • Maks lydtrykk: 100 dB
  • Tilkoblinger: Bluetooth 4.0, aux (3,5 mm stereo-minijack)
  • Batteritid: 20 timer
  • Mål: 24 x 14 x 14 cm (BxHxD)
  • Vekt: 3 kg
  • Pris: 2.200 kr
  • Web: marshallheadphones.com
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 2200 kr

Engelske Marshall er kjent og elsket av enhver rockefan. Og deres gitarforsterkere i hopetall er ikonet på høy rockelyd. De senere årene har de utvidet sortimentet med utstyr til hjemmebruk (på lisens), men i samme design og lydfilosofi som sceneutstyret.

De fleste modellene har som gitarforsterkerne vært ledningsfaste, og dermed mest til hjemmebruk. Men Kilburn (som bare skal ha en l i navnet, da Kilburn er en bydel i det vestlige London. Så mye rock n’ roll er den tross alt ikke!) har innebygget oppladbart batteri. Og den kjører opp til 20 timer på en lading, avhengig av hvor høyt du skrur opp.

Det er ren, rå rockenostalgi over hele linjen. Fronten er i samme stoff som de fullvoksne forsterkerne, og logoen og skinnbekledningen er som tatt rett ut av turnébussen. En gitarreim sikrer et godt grep om varene. Selv om den nok vil tåle at du uheldigvis skulle miste den.

Samme sans for detaljer finner man på messingpanelet, hvor metallknapper til volum og tonekontroll gir den helt riktige følelsen. Volumknappen går imidlertid ”bare” til 10.

Bluetooth-paring skjer med en knapp, med det er selvfølgelig en jack-inngang (dog kun minijack), og kabelen er naturligvis en spiralledning. Det skal jo være rock n’ roll ned til minste detalj.

Lyden

Hvis musikklytting for deg handler om å fordype seg i de fine detaljene i lyden på dine yndlingsinnspillinger, er det nok ikke Marshall Kilburn du skal velge. For den har sine styrker et helt annet sted. Den er først og fremst laget til å vri volumknappen i bunn, slik at festen kan komme i gang. For Marshall vet hvordan en gitar skal låte: Den skal låte høyt!

Selv om den har mengder av attitude, og for øvrig spiller forbløffende høyt, er det fysiske grenser for hvor mye man kan tvinge ut av en 4” enhet og en samlet effekt på 25 watt. Den dypeste bassen må du lete etter et annet sted. Eller hos Beolit 17 og Klipsch The One.

Konklusjon

Marshall Kilburn er ikke laget for hjemlige hyggestunder med stille musikk og en kopp te. Den er skapt til en guttekveld i hagen med øl og whisky. Den er solid og lever helt opp til rollen som lærkledd basskonge. Og så kan den for øvrig spille umenneskelig høyt. Du er nesten sikker på at naboene kommer og klager. Men det gjør ikke noe, for du kan bare se at de beveger leppene, men ikke høre hva de sier!

Marshall Kilburn er ikke den største eller tyngste i testen, men den er til gjengjeld forholdsvis rimelig, og den gir umenneskelig mye ”rock for the buck”.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)

Fornyet klassiker

B&O Play har allerede oppskriften, så ingrediensene er stort sett uforandrede siden forrige servering.

Lyd & Bilde mener

Tidløs design, lekkerlyd og formidabel bass. Hva mer kan man ønske seg?
Den koster en hel del, og tåler ikke hardhendt behandling.
  • Bestykning: 3 stk. 1,5” mellomtone/diskant, 1 × 5,5” fulltoneenhet, 2 × 4” slavebassenheter
  • Frekvensområde: 37–20 000 Hz (toleranse ikke oppgitt)
  • Forsterkereffekt: 2 x 35 W klasse D (2 x 120 W peak)
  • Maks lydtrykk: 95 dB, 1 m.
  • Tilkoblinger: Bluetooth 4.0, aux (3,5 mm stereo-mini- jack), USB (lading), micro-USB (oppdatering)
  • Batteritid: 24 timer
  • Mål: 23 x 18,9 x 13,5 cm (BxHxD)
  • Vekt: 2,7 kg
  • Pris: 4.999 kr
  • Web: beoplay.com
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 4999 kr

B&O Play-merket, som startet som en knoppskyting på Bang & Olufsen, står i dag for konsernets største salgssuksesser noensinne, og bidrar med viktige millioner til regnskapet i Struer.

Beolit-serien hører i seg selv til arvegodset for B&O. Navnet har stått på bærbare produkter siden 1930-tallet, men har fått en renessanse gjennom B&O Play.

Design

Beolit 17 er en oppdatering av Beolit 15, som vi testet for nøyaktig to år siden. Av ytre ligner den forgjengeren til forveksling. Det er bare det innebygde rommet til oppbevaring av ledningen som er blitt inndratt i lydens tjeneste, og høyttaleren lades nå med en ekstern USB-C-lader. Uansett hvor mye vi lydjournalister beklager oss over eksterne nettadaptere, gir det god mening å slippe å slepe rundt på strømforsyningen. Og ekstra kabinettvolum er alltid godt.

Bunn og topp er av plast, og på toppen er det en gummibelagt, forsenket hylle hvor mobilen kan ligge sikkert og godt når den er tilkoblet. Resten av kabinettet er dekket av et gitter i perforert metall, som går hele veien rundt. En solid kjernelærreim gjør det lett å få fatt i høyttaleren og ta den med på piknik eller en tur i hagen.

Bak gitteret gjemmer deg seg i alt syv høyttalerenheter. Tre 1,5” enheter sørger for å spre diskanten i alle retninger, og en felles bass/mellomtone på 5,5” tar seg av bunnen, hjulpet av to passive 4” slaveenheter. Forsterkereffekten er 2 x 35 W, men forsterkerne kan kortvarig yte 2 x 120 W, før effekten skrus ned for å redde høyttalerenhetene.

Utover volumknapper, power og Bluetooth-knapp har det kommet en ekstra knapp på høyttaleren. Funksjonen til den kan velges med Beoplay-appen.

Lyden

Beolit 17 er sammen med Klipsch The One blant de minste i testen av ytre, men lyden spiller godt opp mot de tyngre konkurrentene. B&Os lyddesignere og DSP-programmerere må ha arbeidet på overtid for å sikre at det ikke mangler bass i det lille kabinettet. Det har lykkes i absurd grad. Selv bassmarerittet Lime to Your Love med James Blake gjengis med bunnen i noe nær ubeskåret behold. Resten av lyden lever fint opp til kvaliteten fra bassen. Lydbildet er åpent og naturlig å høre på, uten markante betoninger. Det lykkes å skape – om ikke et stereobilde – så en viss romslig effekt, tross størrelsen på høyttaleren.

Konklusjon

Beolit 17 er neppe et produkt som vil stå som en milepæl i Bang & Olufsens historie. Den er en utmerket oppdatering av Beolit 15, som også var et glimrende produkt. Et par småjusteringer på lyd og grensesnitt betyr at Beolit-en fortsatt er et svært godt valg hvis man leter etter en moderne ”luksustransistorradio” som kan låte nesten som et stort anlegg, men fortsatt tas med. Selv om den er testens minste høyttaler, er den samtidig den dyreste.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)

High-tech gatekanon

Hvis JVC Boom Blaster minner om et stykke militært isenkram, kunne Superstar Monster være hentet fra et av de hemmelige etterretningstjenesters laboratorium. Med sine metallgrå, myke, men fortatt barske former, ligner det noe som Men In Black kunne bruke til å nøytralisere aliens på rømmen.

Betjeningen er like enkel som den er lettlest. En fem centimeter bred powerknapp i den ene enden tenner apparatet, og to like store piler skrur lydstyrken opp eller ned.

Man kan velge mellom en innendørs og en utendørs innstilling. Sistnevnte har mindre bass, da det likevel er umulig å spille dypbass i det fri. I den motsatte enden finner man strømkontakt, mikrofon- og analoginngang samt USB-port til lading.

Monster opplyser ikke noe om verken bestykning, effekt eller frekvensområde. Men gjennom det mørkegrå beskyttelsesgitteret kan man ane fire fulltoneenheter på omkring to tommer i størrelsen, to på hver side. En bassenhet på ca. 5” tar seg av bunnen, hjulpet av to firkantede slaveenheter.

Lyden

Fy søren, hvor høyt den kan spille! Ikke så høyt som Soundboks naturligvis, men helt klart nok til å bli uvenner med hvem som helst omkring deg. 100 dB er et normalt lydtrykk på diskoteker. Men her er det med håndtak!

Monster Blaster-en spiller ikke bare høyt, men også dypt. Ikke så avgrunnsdypt som Beolit 17, men det er overdrevet fullt trøkk på stortrommer og bass. Stiller du den på bordet, blir musikken akkompagnert av rasling fra alt annet på bordet. Det henger sammen med at subwooferen og de to slavebassene peker nedover, og setter underlaget i svingninger.

Selv om bassen er enorm, blir Monsteren ikke for mørk å høre på. Den har nemlig en virkelig lekker og fri mellomtone og diskant. I en slik grad at man tar seg selv i å tenke ”hei, dette kan man faktisk leve fint med”.

Konklusjon

Ideen med Monster Superstar Blaster har vært å gjenoppfinne den klassiske ghettoblaster-en, og det har Monster sluppet ualminnelig godt fra. Den er rå og robust som få – kun matchet av JVC Boom Blaster – og den spiller både dundrende høyt og med power i bassen. Tross dette er den samtidig så nyansert i lyden at den tåler å komme inn for å bli plassert på bordet. Men da kommer kaffekoppene til å danse breakdance når du skrur opp.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)
Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Trådløs gledesspreder

Klipsch The One er, som Beolit 17, beregnet til det mer modne publikummet enn de utpregede ghettoblasterne. Den er med i Klipschs Heritage-serie, som er en hyllest til selskapets mangeårige fortid. Og illusjonen er perfekt. Med sitt kabinett i ekte valnøttefiner og grovt vevd frontstoff ligner The One noe som kunne vært skapt på 1960-tallet eller tidlig 70-tall. Men det er en helt ny konstruksjon i motsetning til familiens øvrige medlemmer, som blant annet omfatter de gigantiske Klipschorn som startet alt sammen for 70 år siden.

På toppen av høyttaleren finner man et kontrollpanel med to volumknapper og en av/på vippeknapp. Selvfølgelig i børstet kobber. Artig nok har aux-inngangen og Bluetooth-lyden hver sin voluminnstilling. Bluetooth-paring skjer med samme vippeknapp.

Inne bak stoffet finner man to fulltoneenheter på 2,25” og en felles 4,5” bass. En oppskrift som ligner flere andre i testen. Det er i alt 30 W forsterkereffekt til rådighet.

The One er ikke en ghettoblaster i ordets rette forstand. Den er batteridrevet, og kan lett tas med. Men den gjør seg best innendørs, hvor det ikke blir riper i kobberpanelet eller vannstenk på fineren. Og mangelen på bærereim eller ditto veske understreker dette.

Lyden

Med et slikt utseende forventer man noe rundt og behagelig. Og det holder stikk. Lyden heller tydelig til den varme siden, godt hjulpet av en flott og rikholdig bass. Stemmer får også litt ekstra ”kropp” på en litt sjarmerende måte, som nesten kan bli litt for mye av det gode på noen låter.

Subjektivt virker det som om The One går svært dypt i bassen. I virkeligheten ruller den av like under 60 Hz, men det merker man ikke da den mellomste delen av bassområdet har fått et solid løft.

Mellomtonen er ordentlig lekker og ren. Hvis du liker solosang, er The One en virkelig gledesspreder.

Konklusjon

Klipsch The One er uten tvil den Heritage-høyttaleren som det er lettest å smugle inn i stuen. Både plass- og prismessig. Hvis du er på jakt etter en lett høyttaler for å spille musikk fra mobilen, er den et glimrende valg. Hvis det kun er bærbar lyd som er behovet, er det andre og mer innlysende valgmuligheter i form av de egentlige ghettoblastere.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)
Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Konfirmantblasteren

Nederlandske Philips har i en menneskealder vært et kjent navn innenfor alle typer hjemmeelektronikk, og mange har hatt Philips-logoen på sine første musikkanlegg eller TV-er. I dag er bildet et annet, og Philips selv lager bare medisinsk utstyr. Navnet lever imidlertid videre på lydutstyr, designet av Gibson Brands.

Philips PX840T ligner en ærketypisk ghettoblaster, og designerne har mer enn bare kastet et blikk på JVC Boom Blaster da de designet PX100. Den ligner ved første øyekast noe som kunne vært et mindre medlem av samme serie.

Det er imidlertid mer bling enn street-uttrykk over blasteren, som samtidig er overraskende lett. Membraner og kanter på de to fulltoneenhetene er i forgylt plast. Også ringen rundt slaveenhetene på sidene og den store volumkontrollen er gylne. Resten av PX840er i sort plast, med et flettverkslignende mønster. For å være helt sikker på å ikke gå i ett med omgivelsene, har PX100 innebygget lysshow som belyser høyttalerenhetene.

Et nedklappbart bærehåndtak på toppen og plastbøyler foran slaveenhetene gjør det lett å få fatt i ghettoblasteren og ta den med seg. Forsterkereffekten er oppgitt til 50 W. I manualen kan man imidlertid lese at blasteren bruker 20 W, så utgangseffekten må muligvis tas med en klype salg. Som Boom Blaster kjører Philips PX840T på batterier. Og mange av dem: 8 D-celler.

Selv om det generelle inntrykket er billig, og PX840 er testens suverent rimeligste modell, er den på god gammel ghettoblastermanér, utstyrt med både CD-spiller og radio. Med både FM og AM! Men ingen DAB+. AM-radioen har nok ikke kostet så mye å bygge inn, men helt ærlig: Når lyttet du sist til en interessant stasjon på mellombølge?

Lyden

PX840 ser barsk ut, og ligner noe som kan blåse ut en liten storm. Men lyden er mindre overbevisende. Bevares, den får det viktigste med, men ytterpunktene er mer enn avdempede. Til tross for kjempestore slaveenheter og ”Dynamic Bass Boost (DBB)”, mangler det trykk i rytmene. Det som låter best på maskinen, er faktisk solosang, hvor manglene i bass og diskant ikke avsløres. Den har imidlertid fortsatt en skarp klang i øverste mellomtone. Lydtrykksmåleren når opp på 94 dB før forsterkeren tydelig har nådd taket.

Konklusjon

Det er vanskelig å bedømme Philips PX840T. På den ene siden har den en voldsom mengde av funksjoner til en meget lav pris. På den andre siden hjelper ikke det så mye hvis den til gjengjeld låter dårlig. Hvis du vil ha alt til ingen penger, er den interessant, og mange vil helt sikkert bli brukt som konfirmantgaver. Men spørsmålet er om man ikke var bedre tjent med færre funksjoner til samme pris, hvis det er hva det er råd til?

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)
Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Til både inne og ute

Med det solide, integrerte metallhåndtaket sier Harman Kardon Go + Play klart ”ta meg med”. Men med sine runde, myke former og sitt diskré ytre er den samtidig velfrisert nok til å kunne falle sømløst inn i boliginnredningen hjemme.

Tar man den med seg, har Go + Play åtte timers spilletid i det innebygde, oppladbare batteriet. Vil du ha adgang til den fulle 100 watt-effekten, er det imidlertid nødvendig å sette strømledningen i stikkontakten. Det er en praktisk måte å få det beste ut av begge bruksområder.

Det er som sagt de myke og runde formene som preger Go + Play. Kabinettet er avrundet, og håndtaket fortsetter den halvsirkelbuen som sidene starter. Front og bakside er dekket av sort stoff, og toppen er belagt med et gummilignende sort materiale. På toppen er det knapper til Bluetooth, av/på, volum og spilling.

Bak frontstoffet finner man to 9 cm bassenheter og to 20 mm diskantenheter. Det er tilkobling til lader, aux og en USB-port til lading av telefon eller nettbrett.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)

Lyden

Go + Play er ikke stor, det er fysiske grenser for hvor mye bass man med rimelighet kan tvinge ut av en håndholdt ghettoblaster med to 3,5-tommers bassenheter. Men slike bagateller tar Harmans ingeniører åpenbart ikke hensyn til. For Go + Play spiller bass til den store gullmedalje. Selv bassfesten Limit to Your Love slipper den noenlunde helskinnet fra. Imidlertid ikke med fullt så mye smell i den dypeste bunnen som Beolit 17.

Den optimistiske innstillingen til livet fortsetter opp i mellomtone- og diskantområdet. Go + Play låter stort og solid, og man må skru temmelig høyt opp før det begynner å låte dårlig. Den har ikke fullt så mye rå styrke som gategutten Boom Blaster, men rikelig til normalt bruk.

Go + Play spiller i stereo, men stereovirkningen er begrenset. Det er en svakhet, som høyttaleren deler med de øvrige i testen, og Harman Kardon har ikke prøvd å reparere det med en ”wide”-funksjon.

Konklusjon

Harman Kardon Go + Play inneholder verken CD-spiller eller radio. Den er og blir en enkel Bluetooth-ghettoblaster til bruk sammen med mobilen. Det gjør den til gjengjeld ganske utmerket. Den er ikke like rå som Boom Blaster og Monster Blaster, og heller ikke så veltilpasset som Klipsch The One og Beolit 17. Men som en allsidig mellomting, som både kan brukes til hjemmeunderholdning og klare en skogtur i ikke altfor fuktig vær, passer den helt utmerket.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Ghettoens konge

Når man planlegger en test av ”boombokser”, må man nødvendigvis ha med JVC. JVC Boom Blaster er rett og slett den originale tungvekts-ghettoblasteren. Lang som en voksen manns arm (helt nøyaktig 666 millimeter – djevelen ligger i detaljen!) og tykk som et kloakkrør. Og med et utseende som om den var hentet på et militært overskuddslager. Modellen har eksistert i årtier, men er blitt oppgradert underveis. Der man i tidligere versjoner fant en kassettspiller, er det nå en dokk til iPhone. Det er også innebygget CD-spiller, DAB+ radio, USB-inngang, i tillegg til en 6,3 mm jackinngang til elgitar. De fleste hjemmeanlegg vil være grønne av misunnelse over et slikt utvalg av innganger!

Det er innebygget strømforsyning i RV-NB100, og det er en god idé, da kolossen er dyr i drift. En meget stor batteriluke i bunnen gir plass til hele 10 batterier i D-størrelse. Her ville det ha vært fint hvis JVC hadde valgt å følge med tiden, og hadde hatt et oppladbart batteri. Det koster nemlig rundt 180 kroner å fôre kjempen med alkaliebatterier.

RV-NB100B er den absolutt kraftigste og tyngste modellen, og beregnet til å inngi frykt og respekt hos de andre lagene. Hver eneste kvadratmillimeter er kullsort. Kun et rødt display og en blå LED for Bluetooth-forbindelsen antyder at det i det hele tatt finnes farger.

Bestykningen er nesten så rå som designen. Høyttalerenhetene er imidlertid noe mindre enn det ser ut til. I fronten sitter to tre-tommers fulltoneenheter bak fem-tommers gitre. Og for hver ende av røret sitter det to 5” subwoofer-enheter (bak 6,5” gitre), drevet av en separat forsterker og med egen volumkontroll.

picture1
<
>
(Foto: Produsenten)

Lyden

Det er ikke finesse som preger lyden fra RV-NB100. Det er mer rått enn rent, og stortrommen sier skikkelig ifra. Bassen er ikke spesielt dyp, men desto mer kraftig. Med Super Woofer-kontrollen kan du bestemme mengden av overdrivelse, men de fleste Boom Blaster-fans vil nok ha knappen skrudd hele veien rundt, hele tiden.

Stemmer låter litt forkjølede, og diskant er det ikke spesielt mye av. Med sett på et hiphop-nummer, og den er med hele veien. ”Hele veien” vil si opp til ca. 102 dB.

Konklusjon

Boom Blasteren har vært på markedet siden pyramidene ble bygget, og den er fortsatt i stand til å outswagge konkurrentene med sin rå ghetto-holdning. Den spiller høyere og barskere enn nesten alle andre, og den kan spille hva som helst, bortsett fra vinyl. Den er også vanvittig upraktisk og låter alt annet enn rent. Hvis du liker stilen, er det ingen andre valg – og hvis det er motsatt, hater du den. På den måten ligner den Marshall Kilburn

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

John Hvidlykke

(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.
    TCL C815 byr på flott bildekvalitet og flust med smarte finesser til en fornuftig pris. Her får du til og med glimrende lyd!
    Endelig en interiørvennlig subwoofer som gir skikkelig fysisk bass! Ja, det koster, men betaler tilbake i form av nydelige basstoner på musikk og heftige basseffekter på film. Fra et slankt format som du kan henge på veggen.