: Ultrasone Edition 12

Til å ha holdt på med hodetelefoner i et kvarter, har det gått oppsiktsvekkende fort for tyske Ultrasone, å skaffe seg et navn som hodetelefonprodusent.

Siden starten i 1991, har de utvidet utvalget med hodetelefoner fra noen hundrelapper, til den kostbare Edition 5 som koster over 30.000 kr. Edition er Ultrasones toppserie, og Edition 12 som vi tester her, er med en kampanjepris på 9.995 kr, den rimeligste i serien. Hodetelefonen, som bruker Ultrasones S-Logic teknikk – mer om det senere, er forseggjort laget i aluminium og kvalitetsplast.

De nærmeste konkurrentene i denne klassen kommer fra Beyerdynamic, Hifiman, Audeze og ikke minst Sennheiser, som med HD800 har satt standarden for åpne hodetelefoner rundt 10.000 kr.

Ultrasone Edition 12, er beregnet for hjemmebruk. Til avslappende musikknytelse i godstolen, hvor den blir plugget i en god hodetelefonforsterker med 6,3 mm jackkontakt. Hodetelefonene bruker 40 mm membraner montert skrått i de store, åpne øreklokkene. De sjenerøse putene er stofftrukket, og legger seg behagelig rundt ørene, og etter en stund merker man at bærekomforten er fantastisk. Man merker knapt at man har dem på hodet.

De er altså utstyrt med Ultrasones S-Logic Plus, hvor elementene er montert skrått i øreklokkene, hvor akustikken innvendig er optimalisert for å utnytte hele membranflaten. Elementene dekker slik sett mer av innerøret, og spiller ikke i ”ukontrollert” område, altså til øreflipper og ytterøret.

Selv om impedansen er lave 40 ohm, gjør følsomheten på lave 99 dB dem lite egnet til bærbart bruk. Hvert fall uten en kraftig forsterker med 6,3 mm kontakt. Plugget i McIntosh MCD500s meget gode hodetelefonutgang, er det ikke noe problem å oppnå nok lydtrykk og kontroll, til å skape et realistisk lydbilde.

Balansen er litt ujevn, med en relativt avrundet, nesten dempet bassrespons hvor jeg aldri fikk helt sving på dynamikken. Bassen på Esperanza Spaldings Ponta de Areia, har temmelig dyp og mektig bass, men hodetelefonen får ikke helt frem den samme dybden her, som HD800 klarer. Bassen er litt rundere, men også fyldigere enn på HD800, men altså ikke like artikulert.

Mellomtonen er behagelig balansert, om man ser bort fra en irriterende tendens til å fokusere på s-lyder – sibilanter. Kvinnevokaler lyder unaturlig slanke gjennom Edition 12, og s-lydene fra både vokaler og sibilanter fra symbaler, kan rett og slett lyde stikkende i øret. Til gjengjeld fører det til at diskanten fremstår som tydelig, vel tydelig vil noen si, og ikke helt fri for lyter den heller. Overtonespekteret virker noe ujevnt, hvor jeg hører enkelte toner godt, mens andre er mer dempet.

Hvis man ser bort fra problemet med sibilanter, er Edition 12 en nydelig praktfull hodetelefon, med litt slank klangbalanse, som passer jazz og klassisk bedre enn rock, hip hop og rap. Men jeg anbefaler at man prøver før man kjøper, for det kan bli for mye av det gode. Les: Sibilanter.