TEST: Sennheiser HD660S2

Egentlig var det aldri noe galt med Sennheiser HD660S. Da vi testet hodetelefonene for tre år siden, ønsket vi oss litt bedre dypbass og mer trøkk. Ellers var vi såre fornøyd med et uvanlig silkeglatt og detaljrikt lydbilde. Den varme klangbalansen passet kanskje ikke alles smak, men det ble aldri slitsomt å høre på musikk med et par HD660S2. 

Men alt kan som kjent forbedres, og det mener også Sennheiser. De har rett og slett spurt kundene om de var fornøyd med sine HD660S, og hvis ikke, hva de i så fall kunne tenke seg å få forbedret. 

Resultatet er HD660S2, en oppdatert, men ikke redesignet utgave. Med noen subtile endringer som har gitt subjektivt bedre lyd, i våre ører.

Hodetelefonene er fremdeles åpne, og dekker godt rundt øret med 2 ovale – avtakbare og vaskbare – øreputer trukket i mikrofiber. 

Passformen er den samme som før, men vi opplevde at de nye hodetelefonene, klemte litt bedre/hardere (stryk det som ikke passer), og det kan hende noen opplever passformen som litt for tett.

Sennheiser HD660S2

De store endringene er innvendig i HD660S2. I følge Jermo Koehnke, Sennheisers produktsjef for audiofile produkter, har de endret elementet i hodetelefonene for å få bedre dynamikk over et utvidet frekvensområde nedover i bassen. 

Frekvensområdet er utvidet fra 10 til 8 Hz i bassen, og hodetelefonene skal være enda mer følsomme i bassregionen. Helt opp til 500 Hz. Sennheiser har også løftet frekvensresponsen i diskanten for et mer lineært frekvensområde. 

Følsomheten er oppgitt til 104 dB, det samme som for HD660S.

Motstanden i hodetelefonene er økt fra 150 til 300 Ohm, og de betyr at du trenger en hodetelefonforsterker. Eller i det minste en virkelig god hodetelefonutgang på forsterkeren.

HD660S2 leveres med en kortere avtakbar kabel på 1,8 meter, med 6,3 mm jackplugg, og en balansert 4,4 mm jack-plugg på en 1,8 meter lang balansert kabel. Det følger også med en 6,3 til 3,5 mm adapter, og en liten bag til å ha hodetelefonene i.

Hørbart bedre lyd

De som har slått fra seg et par HD660S fordi de syntes lyden var for varm og fyldig, eller de som vurderer de dyrere HD800S, men slår de fra seg nettopp på grunn av prisen, bør definitivt lytte til HD660S2. 

Man trenger heller ikke en dyr hodetelefonforsterker, som vi først trodde, men det hjelper naturligvis. Med HD660S2 plugget rett i en Yamaha R-N2000A, var det temmelig tydelig at nykommeren leverte et åpnere lydbilde, med strammere og bedre definert bass, enn HD660S.

Sistnevnte kan lyde litt for tydelig øverst i diskanten, med fremhevede sibilanter og litt skarpere gjengivelse av for eksempel cymbaler. På S2 er diskanten bedre oppløst, mer raffinert, og mer lineær. Man kan spille høyt, uten at det tidvis stikker litt i ørene med S2. Som også gjengir klang med større tydelighet. 

Konsertopptaket Up For It med Keith Jarrett trio, lyder varmt og nært med HD660S, men lydbildet åpnes opp og det strømmer flere detaljer i ørene med HD660S2. Kontrabassen er alltid varm og lyder fyldig og fet med HD660S, men blir strammere og bedre definert med S2. Som også går litt dypere og henter fram mer av den laveste oktaven, både fra kontrabassen, slagverket, og klaveret.

Forskjellen blir enda større når jeg plugger hodetelefonene i Naims enestående og særdeles vellydende Atom Headphone Edition. En hodetelefonforsterker til mange ganger prisen av et par HD660S2.

Den er i større grad egnet til å drive et par 300 Ohms hodetelefoner enn Yamaha-receiveren, og det merkes. Lydbildet åpnes ytterligere opp, fokuset strammes til, og bassgjengivelsen blir så fysisk at det vibrerer i hodetelefonene.

En kjapp sammenligning med de åpne Audeze MM-500 som stiller i high-end-klassen, viste at HD660S2 har mer til felles med presentasjonen til MM-500, enn til HD660S.

Sennheiser HD660S2 briljerte på Al Jarreaus Cold Duck, som har en ganske markant diskantgjengivelse, og energisk bass. Det kan lett bli for mye av det gode, men HD660S2 klarer fint å både spille høyt med autoritet, og skille skitt fra kanel. Det litt aggressive opptaket lyder perfekt kontrollert og balansert. Gitarsoloen er godt definert, saksofonklangen er både skarp og bløt på samme tid, og man kan lett følge løpene på bassgitaren ut over i låten.

På mange måter minner HD660S2 mer om HD800S, men de oppfattes ikke som like slanke. Klangbalansen er fyldigere, uten at det går ut over åpenheten på HD660S2. Den nærmeste konkurrenten er kanskje de planmagnetiske Hifiman Sundara, for HD660S2 legger seg tett opp til Sundaras balanserte og åpne lydbilde.

Konklusjon

Sennheiser HD660S2 er en svært vellykket oppdatering av en av våre favoritt hodetelefoner. De leverer et åpnere og mer gjennomsiktig lydbilde enn et par HD660S, uten at klangsignaturen er radikalt endret. Man får fremdeles et behagelig og balansert lydbilde, med silkemyk klang og kledelig varme, men her er alt strammere, bedre definert og mer luftig. Bassgjengivelsen er mer dynamisk og går dypere, mellomtonene er åpnere og mer gjennomsiktig, og diskanten er mer finmasket og raffinert. Det er med andre ord ingen ting vesentlig å sette fingeren på, Sennheiser HD660S2 er en fulltreffer i sin klasse.