: The Lars Type 2

Skulpturell

Den eksklusive og skulpturelle forsterkeren The Lars får stor oppmerksomhet på stort sett hver utstilling den er med på. Svarer lyden til det visuelle inntrykket?
Lyd & Bilde mener
Kan gi forbløffende flotte musikkopplevelser Gjengivelse som helhet
Krever omsorgsfulle valg av lekekamerater Smaker det så koster det ….
Spesifikasjoner
  • Effekt ved 1% THD, 1 kHz:36 W
  • Forsterkning: 26 dB eller 18 dB (omstillbar)
  • Utgangsimpedans: 4, 8 eller 16 ohm
  • Frekvensområde +0dB -1dB: 10 Hz – 40 kHz
  • Rør: 2 x 300B-XLS, 2 x 6V6GT, 6188, 2 x GZ34
  • Mål (BxHxD): 300 x 500 x 380 mm
  • Vekt per monoblokk: 23 kg
forfatter

Jeg har over lengre tid hatt en avtale med firmaet Engström & Engström om å prøve deres fantastisk eksklusive rørforsterker The Lars, som nå har kommet i en type 2 modell. Men det at den er så eksklusiv gjør også at det ikke finnes så mange av den, og at de demoeksemplarene som finnes ofte er ute på reise. Jeg traff tilfeldigvis Timo Engström på Malmö-messen, og han kunne fortelle at det snart ville være en tilgjengelig oppsetting, og vi ble så, litt løst, enige om at det skulle gå fint om jeg hadde tilgang til dem i romjulen. Men så ringte Timo en dag og sa at nå hadde jeg mulighet om det passet – jeg styrte straks redaksjonsvolvoen mot Lund, og hadde snart lastet inn to enorme plywoodkasser som unektelig minnet meg en del om de jeg til stadighet snublet over under min verneplikt i signaltroppen.

Inne i hver kasse var det en umontert rørbestykket monoforsterker, men med en monteringsanvisning som er meget enkel å følge. Ja, umontert og umontert, det man skal montere er rørene og de to tykke glassveggene som omslutter forsterkeren. Alt er meget praktisk pakket, og det tar faktisk ikke mange minuttene innen forsterkerne står og gløder.

Min testperiode skulle vise seg å gi opphav til en mengde tanker og funderinger, det er helt enkelt slike opplevelser man som anmelder gjerne vil være med på. Det setter fokus på hva man holder på med og gir iblant – som her – opphav til flere overraskende konklusjoner.

Lars og Timo
Men nå foregriper vi hendelsenes gang. Første gangen jeg stiftet bekjentskap med The Lars var på en Stockholms-messe for et par år siden. The Lars forresten, jeg kan nesten ikke uttale navnet lenger uten å forsøke imitere Jeremy Clarkson når han sier The Jag, altså med meget betonede ord og ordet Lars med en ordentlig pause etter The. Slik kan det gå, det ligger liksom klart på straffemerket.

Navnet Lars kommer fra konstruktøren Lars Engström, en ingeniør som i sitt verdslige yrkesliv blant annet konstruerte de viktigste delene til kontrollsystemer for jenbanetrafikk – her fikk ingen ting gå galt. Men han er også audiofil. For mange år siden besluttet han seg for å konstruere sin egen elektronikk og forfølge drømmen om den perfekte lyden. Han hadde tilgang til de mest avanserte elektronikkverktøy og måleinstrumenter du kan få fatt i, og utviklet et antall designkriterier som til slutt resulterte i en helbalansert pentodekoblet rørforsterker med 300B rør, ingen motkobling og ekstremt kompetente transformatorer – for å gjøre en kort sammenfatning.

Han slo seg sammen med nevøen Timo, som egentlig er kunstner, men som mest har arbeidet med industriell design. Timo skapte den imponerende skulpturelle designen med for eksempel glassplater som skal optimere kjølingen av rørene, og i kraft av sin kunnskap til industridesign løste han mange produksjonstekniske problemer på en meget elegant måte.

Som helhet er det en skapelse som kommer best til sin rett godt synlig i et rom. I hjemmemiljø opplever du at du også har fått et kunststykke i rommet.

Klassisk så man måper
Jeg koblet først The Lars til mine Wilson Sophia 3 via Nordost Valhalla kabler. Jeg begynte med å spille klassisk musikk – et godt valg, skulle det vise seg. Ja, først la jeg på en plate og tok tiden fra jeg slo på og til The Lars åpnet kranene. Med rørforsterkere er det ganske vanlig at det tar en god stund innen de virkelig begynner å blomstre. Rundt 35 minutter tok det ifølge min beregninger.

Annonse

Men så hendte det til gjengjeld saker. Om vi nå tar den klassiske delen først, jeg spilte faktiske bare klassisk musikk og akustisk jazz de første par dagene. Her eksellerte forsterkerne sammen med høyttalerne og tok iblant musikken og innspillingene til svimlende høyder. Her var en bakgrunn som den klareste svarte stjernehimmel. Her kom detaljer og en romfølelse så man bare kunne måpe, korsang som føltes så ekte at jeg som gammel korsanger nesten fikk tårer i øynene, det var delvis helt fantastisk! Klarinetten i Mozarts klarinettkvintett var så mye Ebenholz som den kan bli, rørlyden fra treblåserne og strykerne var så ekte at man nesten kunne ta på den. Et flygel visualiserte seg i rommet på en helt fantastisk måte, ganske enkelt. Og romfølelse, det var det mye av. Mye.

Det var tidvis slik at man grøste av glede. Det er meningsløst å gå inn på individuelle detaljer i lyden, her var det bare snakk om det vesentligste – opplevelsen!

Rock med forbehold
Så var det tid for å spille rock og annen elektrisk musikk. Mange av kvalitetene var fortsatt der, men jeg savnet mer umpfhh fra bassen, det føltes helt enkelt litt unødig tamt det hele. Fin kropp i bassen bruker gjerne forplante seg opp i systemet og gi karakter til både mellomregister og topp, og jeg synes jeg hadde mistet en del av det jag hadde vært så begeistret over når det gjaldt den klassiske musikken. Jo, vi snakker om subtile forskjeller, men essensen var tydelig. Ofte er det de små forskjellene som virkelig setter det hele på spissen når vi snakker om gjengivelse i den høyere skolen. Jeg spurte Timo om Lars mest brukte klassisk musikk og jazz når han lyttet frem sine designvalg, noe Timo bekreftet. Men, sa han i samme åndedrag, han spiller også ganske mye hardrock, elektrisk jazz og vanlig rock. Imidlertid har Lars Engström en uttalt filosofi om at de fleste av dagens forsterkere generelt trykker på med for mye bass. Noe jeg til en viss grad kan holde med ham om.

Men, det kunne jo være at mine Sophier ikke var den ideelle lekekameraten til The Lars på den typen av musikk. Jeg forsøkte for eksempel med et par Forsman, som faktisk ga den ekstra tyngden i bassen som jeg hadde lett etter. På den andre siden kunne koblingen med Forsman ikke gi den siste eventyraktige oppløsningen i toppen som jeg hadde fått med Sophia – men hadde man kunnet det for prisen av en Forsman hadde jeg nok spist hatten min. Med tanke på hva Forsman koster (ca. 70.000 kr) gikk det i grunnen meget bra, takket være at romgjengivelsen også er en av Formanhøyttalernes aller sterkeste sider.

Litt korrespondanse
Så skjedde noe merkelig. Jeg skulle få besøk av en av mine gamle venner, Kurt, som skrev i High Fidelity før. Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å slå av forsterkerne dagen før, og de sto faktisk på uten musikk i godt og vel et døgn – om ikke to – etter at jeg hadde spilt på dem sist. På med en plate – og magien var vekk! Det var helt enkelt ikke en gjengivelse som man hadde lyst til å betale et så svimlende beløp for. Vi spilte en stund med vekslende musikk innen vi ga opp, og jeg forsto det ikke. Hva hadde hendt? Når en forsterker har stått på lenge pleier den jo bare å bli bedre? Like bra å spørre firmaet – det måtte være en hund begravet et eller annet sted. Dessuten passet jeg også på å spørre om en annen sak som jeg hadde forundret meg over, og det var at jeg syntes det føltes presis som om man skulle over en ”kant” med volumet innen slusene åpnet seg. Man skulle med andre ord dra på en del.

Først kom et svar fra Timo (lett redigert):

”Lars har alltid sagt til meg at det ikke er noen idé å ha forsterkerne på om de ikke spiller musikk. Når strømmen står på uten musikk gjennom en fullbalansert forsterker, slik som The Lars, strømmer det bare likestrøm gjennom transformatorene som dermed lades til å bli magnetisk rettet til en side. Om det hadde dreid seg om en Single End forsterker ville det ikke være noe problem. Når musikksignalene går gjennom forsterkerne skapes vekselstrøm og det magnetiske minnet i transformatorene vil bli nøytralisert og etter en stund gi den fantastisk rene gjengivelsen som ønskes. Jo lenger tid forsterkerne har stått på uten at det blir spilt musikk desto lenger tid vil det ta innen de spiller perfekt igjen.

Mange høyttalere er, som du vet, designet for å spilles med motkoblede forsterkere, og du kan dermed være nødt til å dra opp volumet for å få det til å slippe, slik som du spør om, i musikken når du spiller på den typen av kompliserte høyttalerkonstruksjoner.”

Annonse

Og kort etter kom det ytterligere litt utfyllende og en del ekstra informasjon og tanker fra Lars. Jeg takker og bukker for de meget utførlige og kompetente – og kjappe! – svarene på mine spørsmål. Det er viktig å ha en dialog med produsenten når man støter på noe man lurer på. Interessant var det også at det var så tydelig å høre på mitt anlegg – helt plutselig hadde jo The Lars bare hørt ut som en ”nesten normal” forsterker, og det var jo ikke meningen.

Hadde jeg spilt lenger hadde de altså etter hvert kommet tilbake til sitt flotte prestasjonsnivå igjen. Jeg lot forsterkerne stå avslått et døgn, og så var jeg tilbake igjen til det samme som før jeg hadde glemt å slå dem av.

Å sette sammen et anlegg
Høres det ut som om jeg på grunn av disse opplevelsene er misfornøyd med The Lars? Det er jeg ikke, det har vært en herlig, spennende og lærerik opplevelse å få leke med Type 2. Nei, det handler om noe helt annet egentlig. Når man har hørt hvor langt man kan komme med The Lars på ulike parametre med ulike høyttalere gjelder det å optimere det hele for å få frem alle kvalitetene samtidig. Det er jeg overhodet ikke i tvil om at man kan.

Sophia3 er nok ikke kanonløsningen om man da ikke bare spiller klassisk og jazz.  Hadde jeg hatt ubegrenset med tid og penger hadde jeg forferdelig gjerne villet prøve The Lars sammen med for eksempel en høyttaler som Marten Design Coltrane 2 – det tror jeg skulle kunne være en kanonkombinasjon for alle typer av musikk. Og det finnes flere spennende alternativer.

Når man er oppe i disse sfærene kan man noen ganger falle utenfor jordens gravitasjon og få opplevelser man ikke glemmer. The Lars kan føre til slike mirakler, men det krever et omsorgsfullt sammensatt anlegg for å komme dit. Det er ikke enestående for The Lars, det gjelder egentlig for all hi-fi, selv om det kanskje gir størst utslag på virkelig bra high-end. Og kan man investere i et par The Lars vil man også ha råd til å lete etter og skaffe seg de beste mulige lekekameratene!

 

Har du dette produktet?
Gi din karakter.
Stemmer: 0

Samlet score:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Sven Bilen


Siste artikler:

Annonse
Annonse

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.

Les også