Jeg har alltid hatt en fascinasjon for rørforsterkere. Selv om det grunnleggende sett er en anakronisme å bruke rør i forsterkere, er det noe med lyden fra dem som jeg ikke slutter å la meg begeistre av. 

Der ligger nok grunnen til at det fremdeles lages og selges rørforsterkere i det hele tatt. Lyden altså, som kan ha noen organiske kvaliteter man ikke finner så lett andre steder.

Lyden er nok også grunnen til at mange foretrekker lyden fra grammofonplater.

De fleste som lager rørforsterkere i dag, har gjort det i flere tiår. Audio Research, Quad og McIntosh for eksempel, driver fremdeles på med vakuumrør. Tross at de er ineffektive, avgir mye varme, og ikke liker alle høyttalerne de blir bedt om å drive.

Rogers derimot, er bedre kjent for den ikoniske lille LS3/5A høyttaleren, også kjent som BBC-monitoren, men det mange ikke vet, er at de har bygget rørforsterkere siden 1995. Det er snart 30 år siden, og denne er etterfølgeren etter den originale E20a. Som den het den gang.

Forsterkeren ble i sin tid konstruert for nettopp LS3/5A, og den større LS5/9, men den kan naturligvis brukes med andre høyttalere.

Effekten den leverer fra de fire vakuumrørene, er ikke høyere enn 18 W per kanal, men som alltid, tallene forteller ikke alltid hele historien.

 

Sølv, gull og antimagnetisme 

Rogers E20a/II er den nye utgaven av forsterkeren, som er bygget opp med fire 6L6 vakuumrør, montert ‘rygg mot rygg’ i en såkalt push-pull-konfigurasjon med to rør per kanal. De to rørparene kjører i klasse A. Hvor røret er konduktivt hele tiden, altså uten svitsjing mellom av og på. Som er mer ineffektivt enn vanlig klasse AB og gir lavere effekt (teoretisk 25 prosent av AB), men er mer lineært, stabilt og gir lavere forvrengning.

Forsterkeren er en ren analog forsterker og kan leveres med platespillerinngang for MM-pickup, i tillegg til tre linjeinnganger. Rogers har oppdatert kretsløpet siden E20a i 1995, og forsterkeren er bygget på et chassis i aluminium for å redusere faren for magnetisme, og forsterkeren har fått større og bedre utgangstransformatorer for økt dynamikk og bedre basskontroll.

Kablene på innsiden er av oksygenfri kobber, og alle kontakter er forgylt, mens kabelterminalene på baksiden er sølvbelagt for bedre ledeevne av signalet.

THD

Det skal bemerkes at forsterkerens effekt på 18 W per kanal, er oppgitt I 8 Ohms belastning, og 1 kHz med en harmonisk forvrengning på hele 3 prosent. Total Harmonic Distortion (THD), kalles det, og akkurat når det gjelder rørforsterkere, er dette nok en grunn til å ta tallene med en type salt.

Årsaken til det, er at harmonisk forvrengning i en rørforsterker, oppfører seg forskjellige fra harmonisk forvrengning i en transistorforsterker. Rørforsterkere og harmonisk forvrengning handler mer om 2. og til dels 3. ordens forvrengning, som vanligvis har en rundere og mykere form som er langt mer behagelig for øret.

Roger that

Rogers-forsterkeren har den klassiske varme klangen mange forbinder med rørforsterkere. Det gjør lyden veldig lett å like, det kommer aldri en grovkornet eller skarp tone ut av høyttalerne, og selv med 18 W effekt, driver den enkelt høyttalere som Sonus Faber Olympica III. Som ikke er verdens mest tungdrevne 4 Ohms høyttaler, men likevel trives best på forsterkere med et heftig dreiemoment i bunnen.

Klavertonene fra Keith Jarrett trios Up Fot It, lyder ikke så fokuserte som fra en Octave V70 SE, eller like luftige som fra en Audio Research I/50, men de får en enormt velklingende klangbunn. Hvor særlig de lavere oktaver gjengis med en fylde og autoritet man ikke forbinder med 18 watt.

Den lille forsterkeren er langt mer potent enn tallene forteller, og har godt grep om dynamikken – også i bassen, selv om den dynamiske kontrasten ikke er like stor som fra en V70 SE.

Men det klinger flott fra Rogers-forsterkeren. Kontrabass gjengis med fylde og tiltrekkende varm klang, mens symbaler klinger forbausende skarpt fokusert. Al Jarreaus forrykende versjon av Cold Duck, trenger en forsterker med kontroll, bassfylde og dynamikk. Jeg opplever ikke at Rogers-forsterkeren mangler noe her, men det er mer snert og kraft i den transistorbaserte Yamaha A-S3200.

Koblet til de mindre Audiovector R1 Arreté, merker man at forsterkeren ikke har Yamaha-forsterkerens dybde, for bassgjengivelsen blir tammere når man sammenligner engelskmannen med japaneren. Men koblet til de enda mindre LS3/5A, skjer det noe med samspillet med Rogers-forsterkeren. 

De kler hverandre overordentlig godt, og det merkes spesielt godt på vokaler hvor den varme og fyldige klangen til forsterkeren smelter sammen i en opphøyd synergi med de små Rogers-høyttalerne. Her er det uansett ikke all verdens dypbass, men du verden så oppsiktsvekkende behagelig vokalklang de små høyttalerne får, med ren klasse A fra en rørforsterker. 

Konklusjon

Rørforsterkere er ikke for alle. De blir varme, rørene må byttes etter noen tusen timer, og det er begrenset hvor mye effekt de kan levere. Varmen og fraværet av effekt er enda tydeligere på en rørforsterker med klasse A utgangstrinn, hvert fall på papiret, men Rogers-forsterkeren viser at man ikke skal tro alle tallene man leser. Beviset finnes i lyttingen, og her er den 18 W kraftige rørforsterkeren langt mer potent enn man tror. Enda viktigere er det at den faktisk lyder praktfullt. Ikke uventet spiller den himmelsk sammen med Rogers LS3/5A, men den trives også på andre høyttalere, så lenge de ikke er altfor tungdrevne. Rogers E20a/II, er en nydelig integrert rørforsterker, som man ikke trenger å være rørentusiast for å trives med.