test: McIntosh MC1.25KW

Lite kan sammenlignes med den mektige dynamiske kontrollen og den bunnløse bassen, en virkelig kraftforsterker kan besitte.

Selv om det grenser til overkill for de fleste av oss, for ikke å snakke om for de fleste høyttalere, er det noe spesielt med lyden av en 1200 W kraftig forsterker.

Akkurat som med en superbil, er man ikke forberedt på bunndraget, når gassen trykkes i bånn. Skru opp lyden to ekstra hakk, og forvent å bli trykket tilbake i godstolen, som selv de dyreste forsterkere knapt makter å få til.

Med mindre de har like mye krefter som McIntosh MC1.25KW.

For med 1,2 kW til rådighet, uansett hva slags høyttalere man har, er det så mye å gå på at ørene – og høyttalerne, gir opp lenge før forsterkeren rekker å bli ordentlig varm i trøya.

Det må prøves for å forstås.

McIntosh nye 1200 watter, etterfølger den allerede legendariske MC1.2KW, og det meste er tilsynelatende likt her. Men er bare utenpå, og knapt nok der.

Grunnoppskriften er den samme. To vanvittig store transformatorer er hjertet i en massiv strømforsyning som via et omfattende kondensatorbatteri, forsyner kraftige utgangstransistorer med endeløse krefter. Som vanlig brukes det autoformere – transformatorer – på utgangene, som gjør forsterkeren immun mot ulike høyttalerbelastninger.

Men alt av kretsløp, komponenter, strømforsyning – sågar kjøleribbene, er nytt på MC1.25KW.

Alt styres av en mikroprosessor, som bruker Power Guard-kretser for å dempe klipping av signalet, og Sentry Monitor som passer på utgangskretsene. Som kobler ut forsterkeren, for å unngå kortslutning hvis belastningen blir for stor. Det skjer neppe her.

Konstruksjon

Med en matchvekt på over 70 kilo stykket, og volumet til en mindre fryseboks, krever de sin plass i rommet. Men de blir ikke særlig varme, og med en kabel kan man koble dem til en McIntosh forforsterker, slik at man ikke trenger å betjene forsterkerne for å slå dem av og på. Alt styres med fjernkontrollen til forforsterkeren.

På baksiden er det inn- og utganger for tilkobling til forforsterker, og utgang for en ekstra effektforsterker, skulle man ønske å koble sammen flere MC1.25KW i en bi-amp-løsning.

Hos meg ble Mac-ene koblet til en 16A-kurs som bare brukes til anlegget. Men hver gang jeg tente anlegget med fjernkontrollen til en MC2600, gikk sikringen. Løsningen var å koble fra fjernstyringen fra forforsterkeren, og tenne dem individuelt.

Raffinert og brutal

Kanskje den beste jeg har hørt

På våre referansemonitorer fra Dynaudio, Contour 20, var det raskt åpenbart at forsterkerne representerer den nye generasjonen McIntosh-forsterkere.

Den samme kledelige varmen, den fyldige klangen i mellomtonen, og den bunnløse bassen, er akkurat som på MC1.2KW. Men den nye utgaven lyder friskere, bedre oppløst, strammere og luftigere. Det er flere klangfarver og nyanser i musikken med MC1.25KW i anlegget.

De mye større gulvstående Burmester B18 åpnet opp lydbildet ytterligere sammenlignet med C20, og har større rekkevidde i bassen. Med B18 tilkoblet vokste naturligvis også skalaen i musikken. Paul Bleys album In The Evenings Out There, med Gary Peacock, Tony Oxley og John Surman (ECM), fikk en forbløffende realisme med Mac-ene og B18.

Det er noe med måten forsterkerne presenterer de dypeste tonene i kontrabasser, trommer og flygler på, som gir musikken langt mer troverdig fundament. Det er forsåvidt noe de fleste større McIntosh-forsterkere er gode på, men ingen av dem får det til på samme måte som disse.

Portrait Of A Silence starter med en lang kontrabassolo som ryster innvollene når man spiller høyt. Selv på de små C20 kjenner man bassen i mellomgulvet, men det som virkelig imponerer, er hvor utrolig nyansert det hele lyder. Samtidig er kontrollen og den dynamiske kontrasten enestående. Kanskje den beste jeg har hørt.

Goodnight Rose fra Ryan Adams Easy Tiger, har jeg aldri hørt så krystallklart fullstendig uten forvrengning, og samtidig så kontrollert før og på så høyt volum. Trommene gjengis med langt mer fysikk enn jeg er vant til, og jeg kan ikke komme på en forsterkere som så til de grader kan spille så uanstrengt på kompleks musikk.

Samtidig er den ikke blottet for finesse og raffinement. Mozartz Tryllefløyten avløst av Cosi Fan Tutte, ga meg fornyet interesse for Mozarts operaer. Simpelthen fordi her er det et enestående organisk og ultraoppløst lydbilde, som slipper så mye mer av de underliggende nyansene frem, at musikken kommer mye tettere på lytteren.

Jeg har ikke hørt maken.

Konklusjon

De færreste høyttalere krever 1200 fra forsterkeren, og det handler heller ikke om toppfarten her. Men kontroll. Dét har McIntosh MC1.25KW i bøtter og spann. Samtidig er den brutal og raffinert, med en enestående evne til å skuffe ut enda mer dynamikk, selv om man kanskje trodde at nå var taket nådd. Den mister aldri grepet, kanskje med unntak av hvis man kombinerer en veldig krevende høyttaler med et altfor stort rom. Hvis man ønsker seg dynamisk kontroll, de fineste nyanser og er redd for å gå tom for krefter, er dette forsterkeren man skal ha.

<

>

Under skallet er stort sett alt nytt sammenlignet med forgjengeren MC1.2KW.

McIntosh MC1.25KW