: Leica M9

Legendarisk kvalitet

Leica M9 er et av de beste kameraene vi har testet, men det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer.
Lyd & Bilde mener
Høy oppløsning og skarphet Nøytral fargegjengivelse
Ingen bildestabilisator Skjermkvaliteten
Spesifikasjoner
  • Type: rammesøkerkamera
  • Bildesensor/oppløsning: CCD/18 Mpix effektivt
  • Optikk: Se Leicas utvalg av M-optikk
  • Zoom: nei
  • Lagring: SD/SDHC-kort
  • Skjerm: 2,5’’ LCD, 230 000 bp.
forfatter

Kvalitet koster, som kjent. Og Leica M9 koster mer enn de fleste kameraer vi har testet. Men før man ser seg blind på prislappen, skal man huske at M9 ikke er et hvilket som helst kamera. På godt og vondt, er jeg fristet til å si. For dette er fotografering på et helt annet vis enn de fleste er blitt vant til med moderne digitalkameraer.

Kameraet forener digitalkameraets fordeler med en 18 Mpix fullformat bildebrikke fra Kodak med 36 x 24 mm bildeflate – akkurat som 135-film – med Leicas klassiske betjening. M9 er dermed det aller minste fullformatkameraet i markedet. Og sammen med Nikon D3x og Canon EOS 1D mk III, et av de dyreste kameraene med fullformat bildebrikke, hvor bare huset koster 53 000 kroner. Store bildebrikker er nemlig mye dyrere enn små, hvor fordelen er en større flate å fordele større sensorer på, som dermed har bedre evne til å ta imot lys og avgir mindre bildestøy. En annen fordel er at man beholder objektivenes oppgitte brennvidder på et fullformatkamera. I motsetning til Leica M8 og M8.2 som benyttet en mindre bildebrikke (18 x 27 mm), kan man endelig få utnyttet brennvidden særlig til Leicas meget fine vidvinkelobjektiver. Som for eksempel den nye 18 mm Super-Elmar f3,8 til 21 135 kroner. På en M8 vil 18 mm bli til 24 mm, fordi man må regne inn beskjæringsfaktoren på x 1,33 med en mindre bildebrikke.

Fortid møter nåtid
Som alle M-modeller siden 1954, er M9 et kamera hvor man kikker gjennom en rammesøker for å komponere bildet og fokusere. Søkeren har markeringer for seks brennvidder – 28, 90, 35, 50, 75 og 135 mm – og fokusramme i sentrum.

Minnekort og batteri har sin plass under det avtakbare bunnlokket, som på de filmbaserte M-modellene måtte tas av for å sette film i kameraet. Skjermen har ikke live view, og kameraet har ikke videoopptak. M9 er et verktøy kun for fotografering, og Leica har ikke engang brydd seg med å utstyre kameraet med en større skjerm enn 2,5 tommer. Det harde safirglasset fra M8 er dessuten byttet ut med et vanlig plastglass. Skjermkvaliteten er heller ikke noe å rope hurra for, med lav oppløsning og lysstyrke (lysstyrken kan reguleres) er den ikke optimal å beskue bilder på.

Skjermmenyene er ikke særlig omfattende, men alle grunnleggende funksjoner er imidlertid til stede. Inkludert muligheten til å legge inn data for eldre objektiver som ikke har nyere objektivers elektroniske kommunikasjon med kameraet, slik at informasjon om objektivet legges inn i EXIF-dataene til bildefilen. Siden ingen av M-seriens objektiver har eksakt samme bakre linseelement og avstand, er nyere M-objektiver utstyrt med en sekspunkts optisk kode slik at kameraet skal gjenkjenne de optiske egenskapene. Ellers er kun det mest nødvendige av funksjoner til stede. Kameraet har ikke autofokus, programautomatikk eller andre bildeeffekter enn muligheten til å velge sort-hvitt-opptak på JPEG-filene. DNG-filene vil uansett bli eksponert uten etterprosessering.

Brukervennlighet
Som alle M-modeller, et kvaliteten bunnsolid. Kamerahuset er litt tykkere enn de klassiske filmkameraene fra Leica, men alt fra den minste knapp til lukkertidshjulets klikkstopp og den store søkeren, oser av kvalitet. Selv uten håndgrepet som finnes som ekstrautstyr, ligger kameraet godt i hånden. Utløserforsinkelse finnes ikke, og hvis man ikke synes kameraets lukker er like stille som på en M7, kan man velge en stillere lukkerlyd i skjermmenyen (Standard, Soft, Discrete, Discrete og Soft).Lukkertidshjulet har valgbare lukkertider i halve eksponeringstrinn fra 4 sekunder til 1/4000s, innstilling for lukkertidsautomatikk, Bulb-eksponering og markering av blitssynk på 1/180s. Knappene rundt søkeren og navigeringshjulet brukes til å bla til og velge innstillinger i menyene. Mens Leica har erstattet Protect-knappen med ISO for direktevalg av lysfølsomhet, har SET-knappen blitt værende til venstre for skjermen, og ikke i midten av navigeringshjulet, som er logisk og langt mer praktisk. Valg av eksponeringskompensasjon gjør man kjapt ved å trykke utløseren halvveis ned og vri navigeringshjulet i ønsket retning. Lagring av bilder er dessverre ikke så raskt som på speilreflekskameraer. Særlig hvis man skyter DNG- og JPEG-kopier samtidig, og i – korte – serier, da tygger kameraet lenge på filene og man risikerer å vente i flere sekunder før det er klart til bruk igjen.

Bildekvalitet
Den nye bildebrikken i M9 på 18 megapiksler, bruker nesten samme sensordesign som bildebrikken i Leicas foregående M8 og M8.2. Små mikrolinser er plassert over hver av de 18 millioner lyssensorene, men mikrolinsene i ytterkant av bildeflaten er lite granne forskjøvet for å kompensere for at lyset i ytterkant av bildesirkelen faller av så mye at det skaper synlig vignettering (lystap i hjørner). Bildebrikkens mikrolinser er dessuten tilpasset den økte bildeflaten og den korte avstanden til objektivet.

Leica har denne gangen valgt å bruke et infrarødt glass foran bildebrikken for å unngå fargeavvik, noe som ikke var tilfelle med M8 og M8.2, men det 0,8 mm tynne IR-filteret ser ikke ut til å redusere skarpheten fra bildefilene. I tillegg har de lagt til et rødt fargepigment og redusert avstanden fra lyssensorene til bildeprosessoren for å unngå bildestøy.

Det merkes. M9 går forgjengerne en høy gang på alle områder. Oppløsning og bildestøy er sterkt forbedret, og bildefilene fra kameraet viste nesten like høy oppløsning som Sony Alpha 900, med 24 kontra M9s 18 megapiksler. Både fra DNG- og JPEG-filene. Bildene ser derfor – og er – sylskarpe ut mye grunnet M-optikkens svært gode skarphet. Med de fire M-objektivene jeg brukte under testen av M9, var det gjennomgående høy skarphet fra kant til kant, med svært god oppløsning over hele bildeflaten. Bildestøy er ikke noe problem, med mindre man trenger store forstørrelser fra bildefiler på maksimal ISO, som er beskjedne 2500. Da ser man litt fargestøy, og tydelig kornstøy, men jevnt fordelt. Og hopper man til 1600 ISO er kornstøyen svært finkornet selv om den er synlig. Ved 800 ISO er støyen marginal, og uansett ikke verre enn at den lett kan fjernes under etterbehandling.

Annonse

Fargegjengivelsen og kontrasten i bildene er definitivt noe av det beste vi har testet. Bortsett fra fargestikk på bilder tatt innendørs med den automatiske hvitbalansen, er fargeavvikene subjektivt sett ikke synlige. Noe man lett ser på hudtoner, som knapt trenger etterprosessering. Dynamikkomfanget til bildebrikken er svært godt og kameraet hadde få problemer med kontrastfylte motiver på operataket i Oslo en solfylt dag.

Konklusjon
Et Leica M9 er definitivt ikke et kamera som passer alle. Men for de som mener at fordelene med et rammesøkerkamera er større enn ulempene, er M9 et av de beste kameraene man kan kjøpe i dag, hvis man vektlegger bildekvaliteten aller mest. Sammenlignet med et fullformat speilreflekskamera, er begrensningene åpenbare med et M9, men resultatene taler sitt utvetydige språk, bildekvaliteten er absolutt i klasse med de beste speilrefleksene. Under 1600 ISO i hvert fall. For som vi sa om M8, et Leica M-kamera er en annerledes måte å fotografere på, i en verden hvor de fleste bare knipser.

Har du dette produktet?
Gi din karakter.
Stemmer: 0

Samlet score:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Annonse
Annonse

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.

Les også