TEST: Fujifilm X-E5

I dag er det vanskelig å finne et kamera som har tekniske begrensninger. Hvert fall hva bildekvalitet angår. Stadig bedre bildebrikker og smartere bildeprosessering, har gjort selv billige kameraer knallgode. 

Man kan få like gode bilder med et kamera til 10.000 kroner, som med et kamera til 50.000 kroner. Med mindre man har spesialiserte behov, som ekstrem skuddtakt eller autofokus som limer seg fast uansett hvor fort det går.

Så med få tekniske begrensninger, står man igjen med de kreative begrensningene til fotografen. For hvis man overlater til kameraet å ta styringen, blir bildene deretter. Teknisk perfekte, men kreativt kjedelige.

Kreativitet kommer ikke rekende på en fjøl. Man må utfordres for å utvikles, og noen kameraer er helt klart bedre på å utfordre fotografens evner.

Fujifilm X-E5 er et utmerket eksempel i så måte.

Lag din egen filmoppskrift

Den femte utgaven i Fujifilms X-E-serie har tatt et stort steg siden forgjengeren ble lansert i 2019. X-E5 er stadig et kompakt systemkamera med oversiktlig og enkel betjening. 

Det ligner da også et X-E4, men både utsiden og innsiden har fått omfattende oppgraderinger. På innsiden sitter Fujis nyeste 40 megapiksler X-Trans CMOS 5 HR bildebrikke, som vi kjenner fra X-H2 og X-T5. Den er koblet til Fujis nyeste X-prosessor 5, og har opp til har sju trinns bildestabilisering.

Kameraet er i stand til å nå en skuddtakt på åtte eller 13 bilder/s, avhengig av om man bruker mekanisk eller elektronisk lukker. Det har også motivgjenkjenning med AI-teknologi og deep learning, som gjenkjenner motivet og skal være bedre på å holde fokus.  

Hvis man ønsker, kan funksjonsbryteren foran aktivere digital zoom med 1,4 eller 2 ganger forstørrelse, selvsagt med tilsvarende beskjæring av bildeflaten.

Men det er innstillingshjulet for filmsimuleringene til Fujifilm, som er den kuleste nyheten på X-E5. I stedet for å trykke på knapper og bla seg fram til en foretrukken film, har man totalt 20 filmruller kjapt tilgjengelig, bare ved å rotere til foretrukken simulering. 

Tallet 20 er egentlig misvisende. For kameraet har seks filmruller eller simuleringer, tilgjengelig.

Fujifilm Provia er standardfilmen. I tillegg har man Velvia, Astia, Classic Chrome, Reala Ace og sorthvitt-filmen Acros tilgjengelig. Velger man Acros, for man også tilgang til gulfilter, rødt filter, og grønt filter. Som man bruker til å endre toner og kontrast i sorthvitt-bildene. 

Det er ikke alt. Går man inn i skjermmenyen får man tilgang til flere filmruller. Der kan man velge Pro Neg Hi, Pro Neg Std, Classic Neg, Nostalgic Neg, Eterna Cinema, Eterna Blach Bypass, Monochrome (shv), og Sepia.

Disse kan tilordnes FS1 til FS3 som er tilgjengelig på innstillingshjulet for filmsimuleringer. Eller, man kan lage sine egne versjoner av filmsimuleringer som man legger tilgjengelig i FS1 til FS3. Ganske kult. Hvis man ønsker en mer grovkornet sorthvitt-film med mer kontrast, eller dusere farger med lavere skarphet, kan man fikse det selv.

I hendene

Det skal også nevnes at X-E5 kan skyte video i 4:2:2 10-bit, 6K30p med 1,23 x beskjæring eller 4K30p uten beskjæring. I 4K HQ-modus oversamples det fra 6K.

Kamerahuset er langt mer solid bygget enn forgjengeren. Med en topplate i frest aluminium, og gripevennlige innstillingshjul i aluminium.

Kameraet har ikke noe håndgrep å snakke om, men det hendige formatet gjør at det likevel ligger godt i hånden. Den integrerte vippbare pekeskjerm på baksiden, har moderat oppløsning, men korrekte farger og er skarp og lyssterk. 

Søkeren er derimot relativt liten med bare 2,36 Mp oppløsning, men den har en kul funksjon: Classic Display, som er et nedstrippet grensesnitt som ligner søkerbildet på gamle analoge kameraer. De viktigste dataene ligger plassert i rødt under søkerbildet, mens en nålearm simulerer eksponeringsavvik.

Merk at skjermen slukker når Classic Display er valgt.

Med et lite flikk på vippebryteren foran, kan man velge et gjennomsiktig søkerbilde med linjer som markerer utsnittet a la optisk søker, som viser hva som er utenfor selve bildefeltet. Denne lille vippebryteren er programmerbar (hold og velg), og har også en liten programmerbar knapp i sentrum.

Fujinon XF 23mm f2.8 R WR

Samtidig som Fujifilm lanserte X-E5, lanserte de også det superkompakte Fujinon XF 23mm f2.8 R WR.  Det lille objektivet veier bare 90 gram, men er værtettet, og i likhet med kameraet, leveres det i sort eller sølvgrått. 

Det kan ikke kjøpes separat før i desember 2025, og da leveres det med solblender. Det gjør det ikke når det leveres i sett med X-E5.

Brennvidden tilsvarer 35mm, og Fujifilm har klart å klemme inn 11 blenderlameller for mykest mulig bokeh, i det lille objektivet. Det lille objektiver er forbausende skarpt, også på blender 2.8. Bokeh-effekten er meget fin, og det er ikke særlig følsomt for strølys eller ghosting. Det ser ut til å være fullt på høyde med det kompakte XF 23mm f2.0 (R WR), men det er ikke like skarpt, heller ikke i kantene, som det dobbelt så dyre XF 23mm f1.4 (LM WR). Men sammenlignet med det oppdaterte XF 27mm f2.8 (R WR), er den nye 23-en skarpere, særlig i kantene på full åpning. 

Med den nye 23-en, er autofokusen kjapp og lydløs. Kameraet hadde få problemer med å følge bevegelige motiver, og det samme gjaldt stort sett på videoopptak. 

Det er ingen direktevalg av video på noen av innstillingshjulene. Man velger videooppptak med Drive/Delete-knappen. På baksiden og da kan man gjøre sine innstillingsvalg på video, og velge filmsimulering.

Bildekvalitet 

6K-video med beskjæring gir et tettere utsnitt, men både 6K- og 4K-video, ser strøkent ut på vår 8K referanseskjerm fra Sony. Det er tidvis litt rolling shutter her, men det er aldri plagsomt.

Bildekvaliteten kjenner vi godt fra andre Fuji-kameraer med den samme 40 Mp X-Trans bildeflaten. Derfor er det heller ingen som blir overrasket over at vi – igjen – hevder at man ikke får bedre bildekvalitet fra noe annet kamera i denne klassen med APS-C-bildebrikke. De fleste fullformatkameraer vil også måtte se seg seg slått av det lille Fuji-kameraets fargegjengivelse og bildedynamikk.

Bildestøy er fullstendig fraværende på 125 ISO, som er kameraets basisverdi, og først ved 3200 ISO dukker det opp litt støy i mørke deler av bildene.

Sammenligner vi med konkurrenter som Canon EOS R7, Sony a6700 og Nikon Z5II, er det bare R7 som er fullt på høyde med Fuji-kameraets bildekvalitet. Sony a6700 har litt bedre følgefokus, og Nikon-kameraet har en bedre søker og minst bildestøy av alle på høy ISO.

Ingen av dem kombinerer høy bildekvalitet, med de samme kreative mulighetene, i et like hendig og brukervennlig kamera.

Konklusjon

Ser vi bort fra den beskjedne batteritiden, som enkelt løses med ekstra batteri, er det prisen som er X-E5s største minus. For tilsvarende penger kan man få et Fujifilm X-T5, eller et Canon EOS R7, men ingen av dem er like reisevennlige, og tør jeg påstå, like tilfredstillende å bryne sine kreative evner med. Med den nye XF 23mm f2.8, er X-E5 tett på det perfekte reisekameraet. Legg en XF 16mm f2.8 og en XF 50mm f2.0 i bagen, og du har et svært anvendelig reisesett som hverken tar plass, eller koster skjorta.